Brobygger`n fra Bergen

Tekst: Grethe Ettung (2006)

Om ikke psykolog Frode Thuen (45) er Bergens svar på "Koth i familien", så setter han ukentlig samliv på dagsordenen.  

I spalten "leve sammen" i Aftenpostens A-magasin, svarer Frode Thuen på spørsmål om samliv og mellommenneskelige forhold. Leserne er opptatt av alt fra forelskelser og det å bli vraket til hvordan løse knuter og konflikter i parforholdet. Spalten overtok han nylig etter Sissel Gran, psykologen som innførte seigdame-begrepet. - For meg var dette et ærefullt oppdrag, som jeg valgte å takke ja til, presiserer ­psykologen.

Mannen må bidra mer "Kjære Fortvilet. I innlegget ditt berører du noen av de viktigste spørsmålene i ethvert samliv...": Ukens tema i "leve sammen"- spalten dreide seg denne gangen om en problematikk de fleste av oss kjenner til, nemlig hvordan små bagateller kan utløse store konflikter - I parforhold må vi være tydelige på hvilke forventninger vi har til hverandre, mener Thuen. Vi lever i en hektisk hverdag. Vi skal være aktive, tilgjengelige og fleksible. Familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter krever sitt. - Å ha innflytelse over egen familie- og arbeidssituasjon blir en dyd av nødvendighet skal vi overleve. - For å unngå konflikter på hjemmebane må vi gi partneren klare signaler om rollefordeling, om hvordan vi vil bruke tiden vår og vi må sette grenser, både for oss selv og for andre. - I de fleste tilfellene er det kvinnen som setter grenser for mannen. Jeg mener ikke med dette at alt ansvar skal legges på kvinnen. Det er viktig at hun involverer partneren og at de deler byrdene. - For mannen kan imidlertid det å erkjenne at han må bidra til fellesskapet være en utfordring, påpeker Thuen.

Akrobat og grensesetter Vi har alle en tendens til å gå i skyttergraven dersom vi aner et snev av kritikk. - Jeg møter mange par i psykolog-praksisen min som må lære seg å kommunisere på en ikke-kritisk måte, forteller Thuen. God kommunikasjon kan læres, og den kan trenes opp. Forutsetningen er som regel at begge må være interessert i å få til en forandring og gjøre en innsats. - Å bidra til å bygge kommunikasjonsbroer partene imellom, ser jeg på som en viktig oppgave. Samliv dreier seg mye om forhandlinger. Fordi kjønnsrollene ikke er så tydelige lenger, blir det å finne en form for arbeidsdeling som begge parter er komfortable med, avgjørende. - I parforhold hvor begge ønsker å være karrieremennesker, danner paret en form for allianse, de har felles mål. Det samme skjer dersom begge ønsker å prioritere familien og setter karrieren på vent. - Forlanger derimot mannen at kona skal være hjemme fordi han skal bygge opp egen karriere på egne premisser, dannes det motpoler og konfliktene står i kø. Til slutt har vi parkonstellasjonen hvor "akrobatene" befinner seg. De ønsker å yte like mye hjemme som de gjør på jobb. De vil ha med seg alt. - Det er denne sammensetningen som er den mest vanlige, og som utgjør den klassiske, moderne kjernefamilien, påpeker Thuen. - Partene i disse familiene må være tydelige på hvilke forventninger de har til hverandre, slik at de oppnår en rimelig arbeidsfordeling. Skal de makte å imøtekomme alle kravene de blir stilt overfor, må de være selvbevisste og sette grenser. Her er det nemlig lett å forskreve seg.

Balansekunstner Med mobiltelefoner, bærbare pc-er og nettilknytning er vi konsekvent on line. Egentlig kan vi jobbe døgnet rundt, uavhengig av tid og sted. Problemene oppstår når vi hele tiden strekker oss, både i jobb- og familiesammenheng. Hvordan vi har det privat påvirker hvordan vi har det på jobb og vice versa. - Man må ta innover seg den situasjonen man er i, og organisere livet deretter og ha en rimelig arbeidsfordeling mellom partene. - Jeg opplever at kvinner ofte strekker seg veldig langt for husfredens skyld. De legger egne interesser til side til fordel for hjem, mann og barn. - Det kan være både en vakker og klok handling å strekke seg, men får du ingenting igjen, ingen anerkjennelse, vil det medføre skuffelse og sorg. Det samme gjelder i jobbsammenheng. - Hvis det kun er den ene parten som gir, tærer det på kreftene. Det må være en rimelighet i dette, hvis ikke kommer kvinnene til et punkt hvor de forstrekker seg. - Det er viktig å finne en balanse mellom individualitet og fellesskap. Vi kan ikke ofre det ene for det andre. Thuen mener at kvinner er flinke til å sette ord på følelser, og på de mekanismer som foregår i et parforhold. Menn har en slagside i retning av å neglisjere fellesskapet. - Partene må skape en følelse av å høre sammen, samtidig som de må bevare seg selv som person. I svaret til Fortvilet minner Thuen om gevinsten ved å lykkes, og at det faktisk er mulig å endre kommunikasjonsmønster og samspill i et parforhold. Hvis begge parter virkelig vil det.