Tekst: Turid Børtnes (2005)
Det norske arbeidsmarkedet er like kjønnsdelt som det har vært i mange år, tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kvinner fortsatt velger tradisjonelle kvinneyrker og menn følger kjønnsrollemønsteret i enda større grad enn kvinnene.
Til tross for at det nesten er like mange kvinner som menn i arbeid i Norge, 47 prosent av de sysselsatte er kvinner, har ikke myndighetenes innsats for bedre kjønnsfordeling ført til resultater. På enkelte områder er situasjonen blitt forverret. For tjue år siden var det 40 prosent mannlige grunnskolelærere. I fjor var andelen menn gått ned til 31 prosent. Samme tendens finner vi blant førskolelærere og rengjøringspersonale. Innenfor typiske kvinneyrker som pleie- og omsorg dominerer kvinnene totalt. Det har vært ført flere holdningskampanjer for å få en jevnere kjønnsfordeling, uten resultat. Likestillingsombudet mener at det nå må hardere lut til enn holdningskampanjer, hun ivrer for særbehandling i utdanningssystemet for å en varig effekt. Ulikevekten i arbeidslivet viser seg ikke bare ved valg av yrker, kvinner er oftere enn menn deltidsarbeidende, ofte ufrivillig, de jobber langt mer i offentlig sektor og svært ofte i lavlønnsyrker. Dessuten er de sterkt underrepresentert i lederposisjoner og styreverv, spesielt i privat sektor. Menn og kvinner blir møtt av ulike forventninger i arbeidslivet, påpeker likestillingssenteret i en kommentar til situasjonen. For å komme noen vei, må stereotype holdninger og diskriminering på grunnlag av kjønns fjernes. Arbeidsmiljø nr. 5- 2005
Arbeidsmiljøsenteret søker etter en 100% stilling som konsulent/rådgiver til vår opplærings- og konsulentavdeling i Oslo. Du trives med høy grad av faglig nysgjerrighet, har formidlingsglede og liker å jobbe selvstendig.
Når det oppstår konflikt mellom ansatte, bistår Arbeidsmiljøsenteret med strukturert og profesjonell konflikthåndtering.
Her kommer en kronikk fra Sigve Mathisen, seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped. I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom skriver Mathisen.