Tekst: Paul Norberg (2003)
Taktisk sett har statsråd Victor D. Norman tatt i bruk gamle og velbrukte metoder for "splitt og hersk" i sitt forsøk på å distriktsutsette flere statlige tilsyn. Ved å fordele tilsynsmyndigheter på mange fylker, satser han bevisst på at politikere fra for eksempel Sør-Trøndelag vil spille på lag med Rogalandsbenken, slik at begge fylker får hvert sitt tilsyn. Teoretisk er det usannsynlig at et fylkes stortingspolitikere kun vil gå inn for å få et tilsyn til sin region, og deretter stemme ned sine kolleger fra andre fylker som også kan få en andel av kaka. I statsrådens verden er det tydeligvis Oslo som skal få svi, ved at de mister 900 offentlige arbeidsplasser. Som skrivebordsteori kan flytteprosessen muligens bli akseptert som framstøt for desentralisering og god distriktspolitikk. Men i praksis er det lett å se svakhetene. De færreste av de byer som har fått tildelt en av statsetatene er problemkommuner som har stort behov for statlig tilførsel av arbeidspasser. De faglige innvendingene mot for eksempel å flytte Luftfartstilsynet til Bodø er godt dokumentert i en artikkel på sidene 16-17 i dette nummeret av Arbeidsmiljø. Redusert flysikkerhet over en lengre periode og tapping av svært spesialisert kompetanse er to sentrale stikkord. I Stortingsmeldingen om statlige tilsyn går regjeringen inn for å gi tilsynene større uavhengighet å skape større rolleklarhet å styrke tilsynenes faglige kompetanse å legge om tilsynsfilosofien med mindre vekt på detaljregulering Det er ikke så mange innsigelser mot målsettingene fra regjeringen, men det er ganske uforståelig at det er nødvendig å flytte tilsynsmyndighetene ut av Oslo for å oppnå disse målene. På mange måter virker det som en fallitt-erklæring fra statsrådens side hvis han mener at tilsynene må bygges ned, og deretter etableres på nytt i andre geografiske områder for å kunne bli mer uavhengige og skape større rolleklarhet. I første omgang ser det nå ut til at Stortinget ikke har latt seg overbevise av regjeringens argumenter. Kanskje Stortingspolitikerne faktisk har faglige og prinsipielle innvendinger og dermed ikke lar seg vippe av pinnen, selv om de kan bli fristet av å få tilført flere arbeidsplasser i egen region.
Her kommer en kronikk fra Sigve Mathisen, seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped. I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom skriver Mathisen.
Hva gjør egentlig et hovedverneombud? Hvordan blir man valgt, og hvilken myndighet har man? Les mer her.
Arbeidsmiljøloven (aml) § 6-1 slår fast at alle virksomheter skal ha verneombud. For virksomheter med færre enn 5 ansatte kan partene skriftlig avtale en annen ordning. Hva er verneombudets ansvarsområde, og hvilke oppgaver og rettigher følger med vervet? Og hva er egentlig forskjellen mellom vernetjenesten og fagforeningen?