Tekst: Ellen Marie Arefjord (2003) Direktør Trygve Eklund i Statens arbeidsmiljøinstitutt står bak alt fra tunge norske og internasjonale publikasjoner, til lette kåserier, frie fra faguttrykk. Men best trives Tønsbergs høye sønn med hjelm, motorsag og vernesko på hytta ved Vestfjorden.
Utnevnt av Kongen Selveste Kongen i statsråd utnevnte Trygve Eklund til åremålsstillingen på STAMI i 1999. Nå har han et par år igjen av perioden. Men trives sant og si så bra at han håper at Kongen lar ham få fortsette. Kanskje helt til han sier takk for seg i arbeidslivet? Ikke for det, så langt fram tenker ikke sjefen som blir 59 år i desember. "Født på datoen tre år etter Japans angrep på Pearl Harbor...hva nå det kan bety"? spør han seg selv, og slår ut i en av mange gapskratter underveis. Hva som i alle fall betyr mye for ham er at han gleder seg til å gå på jobb hver eneste dag. Selv om det gir ham to timers pendling på hver side av arbeidsdagen. Tønsberg-Oslo er distansen. - Det er bedre å ha lang reisevei fordi du har noe det er verdt å komme til, enn en kort vei til et sted du ikke trives, er hans enkle filosofi. Og pendlerbussen stopper et par minutter fra hjemmet hans på Teie, så den er grei. Reisetiden utnyttes effektivt: Kanskje en lur i ny og ne, men mest med lap top'en online, og en alltid våken mobiltelefon. - Han er lettest å få tak i mens han ruller mot hovedstaden, er kollegers erfaring.
Huset 1,5 km fra hytta! Tønsberg er hjembyen, og dit vendte han tilbake fordi han overtok en hytte ved Vestfjorden etter en tante. Hytta sikret dermed hvor familien kunne bo i sommerhalvåret. Men hvor de skulle holde til resten av året? Det løste seg ved en tilfeldighet. Ekteparet bodde på den tiden i Oslo-området, og under et besøk på hytta greide de å kjøre feil, havnet i en blindgate, og dumpet over et skilt med "visning" på. Hmmm....skulle de stikke innom, eller? Som sagt så gjort. Og ut igjen kom de nærmest som huseiere, stupforelsket i huset fra 1900. Handyman Trygve så mulighetene, kona jublet. Selv om huset bare lå halvannen kilometer (!) fra hytta i Vestfjorden. - Betyr ikke det vel mye besøk? - I så fall har vi nok av plass! er svaret, før han svitsjer til pene ord om landets minste fylke: - Mange vestfoldinger søker hjem. Vestfold har en netto tilflytting. Den hjemvendte skryter hemningsløst av fylket, hvor friluftslivet hans retter seg mot hund og båt og frydefull "glaning" på det vakre landskapet. På fuglene i fjorden, for eksempel. Men ikke jakt på Eklund, og ikke så mye ski heller. Jaja, Blefjell ligger nå der. Men påsken - den betyr som regel båtpuss for tradisjonelle vestfoldinger.
Doktorgrad i mikrobiologi Det hele begynte med et enebarn som vokste opp i Tønsberg sammen med mor, tanter og besteforeldre. "Oppdradd til å beherske verden i allfall slik den fortonet seg i 1910", beskriver han. - Si litt mer om det! - Kultur, kristendom, sosialt ansvar og avholdssak preget oppveksten. Hviledagen ble holdt hellig. Vi hold tre aviser hjemme: Vestfold Arbeiderblad, høyreavisen Tønsbergs Blad og bondepartiavisen Bygdenes Blad - det politiske spennet var der. Ut av denne bakgrunn kom en verdikonservativ og skoleflink gutt - så flink at han ble preseterist ved eksamen artium i 1963. Full pott, 76 poeng. - Nå skal du vel studere medisin? spurte folk. - Nei, svarte den unge mannen, som allerede var "hektet" på realfag: fysikk, kjemi, biologi, mikrobiologi. Da han nesten var ferdig med hovedfag, fikk Trygve Eklund et stipend, nettopp innen feltet hvor han hadde rette kombinasjon av kvalifikasjoner. Han ble forsker og strålingsbiolog på Radiumhospitalet, og kom senere til Universitetet i Oslo. Begge viktige stoppesteder på en arbeidsvei som skulle føre ham til matforskning, meieri og tekstiler. Utdannelse og interesse ble kronet med en teknisk doktorgrad i mikrobiologi i 1987, og supplert med en Master of Business Administration - MBA "with honors" i 1994.
Jubeldoktor i år 2238! Diplomet fra høytideligheten ved Lunds Universitet i Sverige henger på kontoret. Med fornavnet hans på latin, i dativ. Tryggvuonem Eklund. - Jeg har hatten fra disputasen i garderobeskapet også, jeg! - OK, kom me'n! Mannen med skap-hatten gjør som han blir bedt om: - Egentlig skal den sorte hatten bare brukes ved akademisk seremonier. Og helt sikkert i Lund i mai 2238, 50 år etter at jeg ble promovert i 1988. Da blir jeg jubeldoktor og kan gå i prosesjon, knegger Eklund. - Vil du være still going strong om 35 år, da? - Besteforeldrene på morsiden ble 94 og 99 år, så jeg satser på det! Nylig "misbrukte" han disputashatten, ved innvielsen av den nye, fancy kaffemaskinen på STAMI. Slikt har han sans for. Og direktøren spilte ved høytideligheten også, for fingerferdigheten inkluderer klaverspill. Såpass bra at han kanskje kunne ha levet av det. - Men vi har en administrasjonssjef på STAMI som er bedre til å spelle enn meg!
Lønner det seg å leve? Stikkordet "leve av" får ham til å komme med en av mange refleksjoner: - Lønner det seg egentlig å leve? Jeg tenker for eksempel på det med båt. Jeg har en 18-fots, med 50 hestekrefters motor. Andre har dyrere båter enn min, og jeg kan få lyst til å grave i ressursene for å skaffe en større. Dette til tross for at jeg er puritaner av legning, mer enn av holdning. For jeg vet at når det glitrer mot horisonten er båtlivet verdt hva som helst! Timene på fjorden deler han gjerne med familien, som består av kone fra Bergen og to pluss to barn. Paret hadde hvert sitt kull da de giftet seg for syv år siden. Trygve Eklund blir rørt når han minnes bryllupsgaven de nygifte "fikk av barna som friksjonsfritt og vellykket ble i familie med hverandre". Et portrett av de fire voksne barna sammen, der to ønsket mor og to ønsket far og alle ønsket begge to lykke til!
Enkeltmenneskets egenverdi Fra familielykke springer vi over til et tema som Trygve Eklund opplever viktigere og viktigere: - Nå i godt voksen alder er jeg engasjert i menneskets vilkår og hva det er å være menneske. Ikke at jeg har de store svarene på det...tankene er mer en livsanskuelse.... Som direktør for STAMI er jeg opptatt av å se enkeltmennesket og dets egenverdi - i denne sammenheng i arbeidslivet - og at menneskene er mer verdt enn å øke utbyttet for aksjeeierne. Norsk arbeidsliv skal være i stand til å skape et arbeidsmiljø som forebygger sykdom og fremmer helse. Jeg ønsker ikke en tilstand hvor ansatte er lett utskiftbare brikker i samfunnsmaskineriets produksjonssystem, mener Eklund. For egen del samler han gjerne disse aspektene i begrepet å ha en grunnleggende selvakseptering. Være et menneske som finner sin plass i systemet, og ikke minst være et medmenneske i samfunnet.
Solid seniorpolitikk Som leder må han ha retning og visjon: - Veien å gå er å snakke med de ansatte. Er gjennom samtaler at målene nås! understreker sjefen. Det er altså en profesjonell forsker med ledelsesutdannelse- og -erfaring som prøver å ta med disse tankene inn i driften av et institutt med 115 ansatte. Et sted folk trives så godt at de ikke slutter, som igjen betyr at det snart kommer et større seniorlag som vil oppnå pensjonsalder omtrent samtidig. STAMI har strategien klar: et seniorprogram for å ta vare på ekspertisen så lenge det kan. - Vi tilbyr blant annet kortere og færre arbeidsdager og praktiske løsninger som gjør at folk får tid til andre ting. Til språkkurs, bruk av trimrommet, til en spasertur midt i arbeidsdagen...ut i lyset! Og vi satser på våre seniorer ved å sende dem på kurs og seminarer. Tanken er: Får de faglig påfyll blir de kanskje her så lenge de kan. Yngre arbeidstakere er mer i sirkulasjon og tar derfor med seg kunnskapen ut igjen. - Det er snakk om at statlige STAMI skal bli et aksjeselskap. Kan det også gå mot privatisering og eventuell utflytting? - Det første er ikke avklart, og det andre har det ikke vært snakk om. Men for meg kan de gjerne flytte STAMI hvor som helst - innen Vestfold! Neida, avvæpner Eklund. - Jeg skal ikke flåse med flytting. Og jeg skal være forsiktig overfor min egen statsråd. Men jeg tror ikke Victor Norman skal ha et for abstrakt forhold til utflytting av statlige virksomheter. De ansatte er mennesker med nettverk, der de bor!
Trygve, Tommy og Tiger'n... Trygve Eklund omtaler staben på STAMI med ros og raushet, fordi det fins en grunntone blant de ansatte han er veldig glad i: instituttet er full av dedikerte medarbeidere som gjør en glimrende innsats, og som har en hjelpsomhetskultur i seg. Han får pen omtale selv også: - Ryktene sier at du er en sjef som gir frihet under ansvar. Som vil folk vel. Og som er husets beste korrekturleser! - Hmm, artig, sier de det? Vel, mor var tysklektor, jeg antar jeg lærte språklig presisjon av henne. Et språkøre er jeg kanskje født med? Vet du hva: jeg var språklig raddis i unge år. For samnorsk. Men sommeren mellom real og gymnas kom jeg over "Ordet" fra Riksmålsforbundet. Jeg nileste - og ble påvirket forever. André Bjerke, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Odd Eidem ble store, språklige og litterære forbilder for meg, svarer den språk- og leseglade, og tillater seg å servere litt selvskryt: - Det vakreste jeg hørte om doktorgraden min kom fra en kollega som sa: "Beautiful English"! Jeg satt mer pris på å høre det fra en engelskmann enn at den var good science! - Og hva setter du pris på når du skal slappe av og hygge deg? - Jeg har det veldig hyggelig med min kone, som er opptatt av litteratur, musikk, mat og vin. Vi har det morsomt sammen! Kan vi inkludere familie og venner blir det enda bedre - men vi har jo alle dårlig tid. Slengbemerkning om dårlig tid, forresten, tror jeg at jeg har fra Tommy og Tiger'n: "Veldig få ligger på dødsleiet og angrer på at de ikke tilbragte mer tid på kontoret." Ellers har jeg nok som mål et sitat jeg hørte en gang: - Man skal arbeide seg i hjel....men langsomt...
Vi samlet engasjerte deltagere i Oslo sentrum til et verdifullt nettverksmøte for hovedverneombud, etterfulgt av et inspirerende foredrag om emosjonelt arbeid. Vil du være med neste gang? Følg oss for oppdateringer om kommende arrangementer!
Fredag den 4 april 2025 vedtok regjeringen at endringer i arbeidsmiljøloven skal tydeliggjøre ansvaret for å sikre et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Hva endringene blir helt konkret, er nå opp til Arbeidstilsynet sammen med partene i arbeidslivet. Vi heier på dette
Det er mange arbeidsplasser som står i situasjoner som kan oppleves som emosjonelt og relasjonelt belastende. Det betyr ikke at vi nødvendigvis kan fjerne eksponeringsfaktoren, men bedrifter må jobbe organisatorisk på en slik måte at ansatte ikke blir syke av det. Vi inviterer til foredrag om emosjonelt arbeid på Verdens arbeidsmiljødag 28. april.