Knirkefri røyketilpasning

Tekst: Turid Børtnes (2005)

Etter at Sosial og helsedirektoratet og Direktoratet for arbeidstilsynet (DAT) kom frem til felles retningslinjer for hjemmetjenestens arbeid i private hjem der det røykes, har saken har roet seg.

Verken Arbeidstilsynet eller Oslo kommune har registrert noen henvendelser om problemer blant hjemmetjenestens ansatte når det gjelder arbeid i røykfylte hjem. Retningslinjene gir ingen oppskrift på hvordan problemene skal løses, det overlates til de enkelte arbeidsgiverne å finne praktiske løsninger. I brevet fra myndighetene legges det vekt på at kommunene har plikt til å sørge for nødvendige helsetjenester og annen bistand for alle sine innbyggere samtidig som tobakkskadeloven ikke gjelder i private hjem eller beboelsesrom på institusjoner. Ingen kan kreve røykfrie rom på disse stedene. Men de ansatte i hjemmetjenesten har også krav på et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i henhold til arbeidsmiljøloven. Det innebærer at kommunene som arbeidsgivere har plikt til å legge forholdene til rette slik at hensynet til arbeidstakerne ivaretas på best mulig måte.

- Snakk med brukerne Siden det ikke er mulig å nekte en hjelpetrengende person hjelp og pleie selv om vedkommende røyker, er det arbeidsgivers plikt å legge arbeidet til rette for dem som ønsker det, eller av helsemessige årsaker ikke bør jobbe under røykfylte forhold. Det kan gjøres på flere måter, direktoratet anbefaler at hjemmetjenesten får en dialog med brukere som røyker om visse tiltak, for eksempel lufting før den ansatte i hjemmetjenesten kommer og at de også avstår fra å røyke når den ansatte er til stede. I de tilfellene det ikke er praktisk mulig for brukeren å få luftet eller det er vanskelig å få til en dialog med brukeren, kan arbeidsgiveren forsøke å organisere arbeidet slik at det avsettes noe tid til lufting før arbeidet tar til. For øvrig anbefaler direktoratet å bruke skjønn for å finne konkrete løsninger slik at kommunen kan oppfylle sine plikter etter helse- og sosiallovgivningen. Arbeidsmiljø nr. 6- 2005