Tekst: Turid Børtnes (2008)
Idrettsutøvere som presser seg for å oppnå heder og ære, løper en mye større risiko for å bli utbrent enn dem som trener mye fordi de har glede av det.
Det er forskning utført ved Norges idrettshøgskole som har vist sammenhengen mellom de psykologiske og fysiologiske faktorene rundt utbrenthet, noe som også rammer mange i arbeidslivet. Førsteamanuensis Nicolas Lemyre har forsket på hvorfor enkelte toppidrettsutøvere møter veggen og hvorfor andre ser ut til å klare seg bra, skriver nettstedet iform.no.
Overtrent og utbrent - Hvis den indre motivasjonen og gleden ved å drive idrett blir borte og i stedet blir erstattet med ytre faktorer som mulighet for penger og berømmelse, er det fare på ferde, mener forskeren. Dette er faktorer som utøverne ikke har kontroll over, og det er dermed en risiko for å miste følelsen av at det en driver med er noe en selv har valgt. Faresignaler kan være at utøveren blir irritabel og passiv og at vedkommende leter etter andre motiver for å kunne fortsette å presse seg selv og trene mer. Nicolas Lemyre har blant annet sett på motivasjonsfaktorene hos norske vintersportsutøvere på elitenivå og funnet at ytre motivasjonsfaktorer bidrar til økt risiko for overtrening og utbrenthet. Det samme resultatet kom han til ved tre studier av elitesvømmere i USA. Arbeidet til forskeren har vakt stor oppsikt internasjonalt, han har blant annet fått en pris for forskningsarbeidet sitt av verdens ledende organisasjon innen idrettspsykologi, AAASP (Asian and Asian America Studies Program).
Arbeidsmiljøsenteret søker etter en 100% stilling som konsulent/rådgiver til vår opplærings- og konsulentavdeling i Oslo. Du trives med høy grad av faglig nysgjerrighet, har formidlingsglede og liker å jobbe selvstendig.
Når det oppstår konflikt mellom ansatte, bistår Arbeidsmiljøsenteret med strukturert og profesjonell konflikthåndtering.
Her kommer en kronikk fra Sigve Mathisen, seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped. I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom skriver Mathisen.