Hvem skal betale for slitasjeskadene?

Tekst: Håkon Lasse Leira (2003)

Det første argumentet er blitt tilbakevist av Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) som har trukket fram de fem typene av slike slitasjeskader hvor sammenhengen mellom arbeidsmiljø og skade er best dokumentert. Felles for skadene er en kronisk betennelsestilstand i sener og omkringliggende vev. Det gjelder senebetennelse i skulder, nakke og albue, seneskjedebetennelse på underarmen og økt trykk/irritasjon mot sener, nerver og blodårer ved handleddet (carpal tunnel syndrom). Forekomsten av slike skader er knyttet opp mot fysisk tunge eller ensidig gjentakende bevegelser og er derfor hyppigst i industrien, ved samlebånd, ved sveising og platearbeid, i slakterier og i bygningsbransjen. I oppfølgingen av STAMIS arbeid ble det foreslått en prøveordning hvor senebetennelse i skuldre skulle kunne bli vurdert med tanke på godkjenning som yrkessykdom. Dette forslaget har havnet i en departemental skuff i påvente av to innstillinger. Den første er om endringer i arbeidsmiljøloven (arbeidslivslovutvalget) den andre om såkalt harmonisering av regler i folketrygden og i lov om yrkesskadeforsikring, og begge ventes i løpet av høsten. Sterk yrkesbelastning At det er påkrevd med en endring av regelverket i favør av beslastningsskadene kan følgende sykehistorie illustrere: Det gjelder en mann på vel 60 år som i over halvparten av livet har vært overflatebehandler. Dette er et av de tøffeste yrkene som finnes i dag og svært få holder ut så lenge som denne mannen. I sitt arbeid har han halvparten av tida vært sprøytemaler og i den forbindelse betydelig eksponert for organiske løsemidler, i resten av tida har han vært sandblåser. Jobben består i å holde og styre en tjukk slange som det blåses sand igjennom. Sanda styres mot overflater som seinere skal males for å hindre korrosjon og flatene må være helt reine. Sanda blåses ut med 7-9 kilos trykk. Trykket fra slangen tas i mot av skulderpartiet ved at slangen går i en bue mot skuldra og videre framover til munnstykket som styres med begge hender. Arbeidet er tungt (og statisk) for hender og armer samtidig som skulderpartiet må stå i mot trykket og en viss vibrasjon som sandstrømmen gjennom slangen forårsaker. På grunn av belastningen flyttes slangen fra skulder til skulder og tilbake igjen. Slikt arbeid foregår ofte i timesvis inne i tanker hvor også støyen kan bli forferdelig og sikten svært dårlig. Denne mannen har etter hvert fått store problemer med smerter og nedsatt bevegelighet i nakke, skuldre og overarmer og er nå sykmeldt. At skaden er arbeidsbetinget skulle det ikke være mye tvil om, men den vil altså ikke kunne bli godkjent slik regelverket er i dag. Utgangen blir nok at han får uføretrygd, men går glipp av erstatning for skaden, ekstra pensjon og kompensasjon for tap i framtidig inntekt samt refusjon av alle utgifter til nødvendige medisiner. Dyrt for hvem? Hadde han i stedet fått en løsemiddelskade, astma eller støvlungesykdom, noe som også er vanlig i hans bransje ville det blitt godkjent som yrkessykdom og han ville fått en helt annen økonomi i sin alderdom. Og da er vi ved det andre argumentet for ikke å godkjenne belastningslidelsene, at det blir for dyrt. For dyrt for hvem? Kostnadene ved slike skader er jo de samme uansett hvem som betaler, men i stedet for å belaste det offentlige og arbeidsgivere slik regelen er for andre yrkesskadene og yrkessykdommer, blir disse kostnadene belastet den enkelte pasient. Norge er snart det eneste vestlige land hvor slike skader ikke blir godkjent. Det er en urettferdighet i dagens system som ikke lenger lar seg forsvare, verken av argumenter om vanskelig bevisførsel eller bekymring for det offentliges økonomi.