(2003)
"Kroner en, kroner to, kroner tre, kroner fire..." Alle som har levd en stund vil nå fortsette å nynne på Vidar Sandbecks "Pengegaloppen", som var fast innslag i Ønskekonserten i tiden rundt 1960. Forfatter og visesanger Vidar Sandbeck fylte for øvrig 85 år i sommer, og et stjernelag av artister med blant annet Øystein Sunde, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen og Eldar Vågan har nylig spilt inn en CD, som er en hyllest til nevnte Sandbeck. Men det er likevel ikke visesangeren fra Rena på Hedmark dette skal handle om. "Pengegaloppen" ramlet ned i hodet mitt da jeg, høyst ufrivillig, ble vitne til partileder Carl I. Hagens kronetelling på TV i slutten av november. Det var en selsom opplevelse, og knapt egnet til å oppfylle drømmen om stor statsmannskunst. - Hvor er Hagens visjoner? spurte en hardt presset Victor D. Norman da han forholdsvis klønete inviterte en samlet norsk presse til konferanse for å fortelle at han ble sittende som arbeids-og administrasjonsminister. Og som man roper i skogen får man som kjent svar. Carl I. Hagens visjoner var redusert til pengetelling. Restaurantregninger og prisen på statsrådens lunsjpakker ble nøye saumfart. Men i motsetning til Vidar Sandbeck, som oppnådde ære og berømmelse for drøyt 40 år siden, høstet den visstnok så visjonære partieier og pengeteller anno 2003 ikke annet enn oppgitthet og en ny porsjon politikerhån. En krangling på det nivå vi har sett herrene Norman og Hagen bedrive i høst, gjør det lett å svitsje fra politikk til musikk; og takke meg til Vidar Sandbecks klassiker "Gull og grønne skoger", framfor Hagens moderne versjon av "Pengegaloppen". Panor
Arbeidsmiljøsenteret søker etter en 100% stilling som konsulent/rådgiver til vår opplærings- og konsulentavdeling i Oslo. Du trives med høy grad av faglig nysgjerrighet, har formidlingsglede og liker å jobbe selvstendig.
Når det oppstår konflikt mellom ansatte, bistår Arbeidsmiljøsenteret med strukturert og profesjonell konflikthåndtering.
Her kommer en kronikk fra Sigve Mathisen, seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped. I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom skriver Mathisen.