(2002)
Stadig ser vi store oppslag i avisene om nybygg hvor mange mennesker blir syke som følge av dårlig inneklima. At det finnes inneklimaproblemer i gamle bygninger er en sak, mange av disse ble oppført før vi kjente til den kunnskapen vi har om inneklima i dag. Men det er jo virkelig i de nye byggene at dagens viten og kunnskap kan brukes for forebygge inneklimaproblemer. Det hjelper ikke at kompetansen finnes dersom denne ikke utnyttes.
Hilde Pettersen er utdannet sivilingeniør kjemi, retning bioteknologi, fra NTNU 1998 Hun arbeider i Techno Consult ved avdeling for Bygg og miljø, og er styremedlem i Norsk Innemiljøorganisasjon (NIO).
Kompetanse kan mulig betraktes som kunnskap satt i system i prosjektet, dvs organisatoriske forhold. Nettopp her tror jeg skoen trykker i mange byggeprosjekter. Kanskje kan vi lære noe av USA hvor byggherren, arkitekten og de rådgivende ingeniørene utarbeider programmet sammen, og hvor totalentreprenøren også har totalansvaret for de fem første årene av byggets driftsfase. Alle har vi et forhold til hva vi mener med inneklima. Ofte kommer ordet inneklima opp når vi føler oss plaget etter lengre opphold innendørs. Vi syns inneklimaet er dårlig fordi det er for kaldt eller for varmt, lufta føles for tørr eller for fuktig, lufta føles tung, det er luktproblemer, det er for dårlig lys eller det er bråkete. Det er med dette flere forhold som påvirker inneklimaet. Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer inneklima som summen av fem faktorer; Termisk klima: Temperatur, luftfuktighet, luftbevegelse etc. Atmosfærisk klima: Luftkvalitet, gasser, støv, lukt etc. Akustisk klima: Lyd, støy etc. Aktinsk klima: Belysning, stråling, magnetiske felt etc. Mekanisk miljø: Innredning, utforming etc. Inneklima er derfor et sammensatt begrep, og rangeringen av de ovenstående forhold blir for de berørte høyst individuell og situasjonsbestemt. Et godt inneklima bør ikke bare bevirke fravær av sykdom, men være bidragsytende til økt produktivitet. Amerikanske National institute for Occupational Safety and Health (NIOSH), utførte i 1986 inneklimakartlegginger av 356 tilfeldige utvalgte kontorbygg som var definert som "problembygg". Rapporten konkluderte med at hele 50 % av problemene skyldtes utilstrekkelig ventilasjon, mens det var bare 4 % som skyldtes en bygningsrelatert kilde. Som oftest er disse to årsakene knyttet sammen. Kontorbyggenes brukere ble verken spurt om hva de mente var årsaken til problemene, eller undersøkt for symptomer. Undersøkelsen baserte seg på befaringer utført av ventilasjonsteknisk personell, og bærer helt klart preg av dette. Ventilasjonsteknisk personale, ser selvfølgelig mest etter og finner lettere ventilasjonstekniske feil. Grunnlaget for et godt inneklima legges allerede i programfasen og spesifiseres i prosjekteringsfasen. Det er viktig med riktig utforming av ventilasjon og belysning, valg av materialer, å unngå fuktproblemer og å opprettholde et rent bygg i byggfasen. De forskjellige prosjekterende må innarbeide disse hensyn under prosjekteringen. Plan- og bygningsloven stiller omfattende krav til kompetanse, kvalitetssikring og kontroll til de prosjekterende og utførende. Det finnes egne godkjenningskoder for inneklima (PRO/KPR 126.3) som klart plasserer ansvaret. I realiteten benyttes koden sjelden (ansvarlig søkers oppgave å vurdere) og tilsynsmyndighetene protesterer aldri på det. Dermed pulveriseres ansvaret, og prosjektet tillates å ikke bruke eksisterende inneklimakunnskap i bransjen. Arbeidsmiljøloven stiller imidlertid krav når det gjelder luft, lys, støy osv. For at byggherren skal kunne gjøre ansvar ovenfor de forskjellige aktører i prosjektet, må ansvar være definert i de ulike kontrakter. De ulike organisasjonskart vil se forskjellig ut i de ulike entrepriseformer. Hovedsaken er imidlertid at organisasjonskartet medtar miljøkompetanse. Den miljøansvarliges oppgave er å ivareta miljø i alle de forskjellige faggruppene og vil da gripe inn i alle fagområder. Det vi ofte ser er at de prosjekterende selv har for liten kompetanse og erfaring med miljøriktig prosjektering. Og selv om det blir prosjektert miljøriktig, oppstår det allikevel problemer da det er lite samarbeid mellom de forskjellige prosjekterende og særlig hvor det er flere miljøhensyn som går på tvers av fagområdene. Valg av miljøriktige materialer er et eksempel. Det er viktig at det stilles krav til materialer som gir minst mulig avgassing til et innemiljø. Mer avgassing krever mer ventilasjon, som igjen krever mer energi. I tillegg kan økt ventilasjon gi trekkproblemer som i seg selv er et inneklimaproblem. Ved å fjerne et problem, dannes det mange nye. Med mer samarbeid og forståelse kan slike problemer unngås. Å ta nødvendige miljøhensyn oppfattes ofte som fordyrende. Og det er trolig riktig i en snever investeringsbetraktning, men neppe riktig i en årskostnadsbetraktning. Få byggherrer synes å ha god forståelse av hvilke konsekvenser det vil medføre å unnlate å ta nødvendige miljøhensyn. Ofte ser vi derfor at tilbudene dessverre kun velges ut fra pris. Og som følge av dette må ofte miljøhensyn vike. Men spørsmålet er vel om ikke byggherrene ved dette gjør seg selv en bjørnetjeneste. Hvor mange eksempler har vi ikke på at ting må bygges om, endres og utvides på grunn av klager fra brukerne, eller at funksjonaliteten på det utførte ikke fungerer som beskrevet. Dette medfører som oftest mye større merkostnader enn om det var tatt hensyn til allerede fra begynnelsen av. Byggherren via byggeledere har som oppgave å følge med slik at de beskrevne forhold blir ivaretatt. Byggeleder har ansvar for å realisere de beskrevne miljøaspekter. For byggeleder er det viktig finne samarbeid og smidighet med entreprenøren, og samtidig overvåke at entreprenøren leverer i henhold til kontrakt. Dessverre strekker ikke pengene til for oppfølging på alle punkter, samtidig er tidspresset på entreprenørene stort, noe som ofte medfører slurvete arbeid og ofte blir selve logistikken feil. Det hjelper ikke at mineralull og gips er satt opp riktig i forhold til fremdriftsplanen, dersom disse vil nedfuktes som følge av at bygningen ikke er tett. Koordineringen og oppfølging av selve utførelsen er vel så viktig som prosjekteringen. En god organisasjon som har tatt hensyn til miljøriktig prosjektering, vil med dette ikke nødvendigvis gi et godt inneklima. Dessverre er det ofte først i driftsfasen man oppdager at ting ikke fungerer. Selv etter sluttbefaring og prøvedrift kan det være mangler som ikke er oppdaget. Mangelfull oppbygd drifts- og vedlikeholdsdokumentasjon er ofte et problem. Et annet minst like stort problem er at driftspersonell ikke er kvalifisert nok eller bra nok skolert for å drifte bygget. I USA finnes det kontrakter hvor de har gjort organiseringen annerledes. Der utarbeides et omfattende og komplett program i et samarbeid mellom byggherren, arkitekten, RIV, RIE, RIB og personale med nødvendig miljøkompetanse. Alle fagdisiplinene "låser seg inne på et rom" og utarbeider dette i fellesskap. Det settes opp detaljerte krav til energi, temperatur, trekk, luftkvalitet, valg av byggematerialer osv. Og ved at dette er et samarbeid, unngår man noen "kollisjoner" mellom de ulike yrkesgruppene. Det totale program med kontraktsforslag sendes ut til de forskjellige valgte/prekvalifiserte totalentreprenører som også har sine egne prosjekteringsteam. Det viktigste av alt: totalentreprenøren har det totale driftsansvar de fem første årene etter at bygget er tatt i bruk. Totalentreprenørene har derfor ofte dannet sine egne driftsselskaper som ivaretar dette. Dette krever enorme garantier og forsikringer fra totalentreprenøren sin side da han selv må bekoste eventuelle utskiftninger og endringer dersom energiforbruket er for stort, temperaturen er for høy/lav, renholdskontroll etc. i forhold til de beskrevne krav. Med dette har byggherren klart plassert ansvaret. Det er også en annen effekt i dette. Byggherren kan dra ned kravene til egenkontroll under oppføring da konsekvensene for entreprenøren er så store at han ikke tør annet enn å gjøre alt riktig i henhold til programmet. Dersom norske byggherrer er villig til å se nytteverdien av denne type organisasjon, kan dette også være fremtiden her hjemme. Det forutsetter også at byggherren forstår nødvendigheten av å utnytte og bruke den kunnskapen som eksisterer. I tillegg er det viktig at alle aktører i prosessen har kunnskap, vilje og system til å ivareta de programmerte miljøtekniske forhold.
