Forpliktet til omsorg

Jeg tar utgangspunkt i fire ulike definisjoner av omsorgsplikt, som alle understreker arbeidsgivers plikt til å ivareta arbeidstakeren.

Spør du Arbeidstilsynets chatbot (siden Arbeidstilsynet ikke har definert begrepet i noen tekster), er svaret at arbeidsgiver har ansvaret for HMS-arbeidet og skal sørge for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig.

Om du søker på «omsorgsplikt» på Arbeidstilsynets sider, får du treff på varsling, trakassering og hjemmekontor.

Ståle Einarsen og Harald Pedersen definerer i boken «Håndtering av konflikter og trakassering i arbeidslivet» omsorgsplikten som plikten til å beskytte den ansattes helse, trivsel og verdighet til enhver tid.

Kommunesektorens interesseorganisasjon KS definerer omsorgsplikten slik: Når du har personalansvar, må du legge til rette for at medarbeiderne mestrer jobben sin. Dette er et omfattende og krevede ansvar, men i vår kontekst, er det sentrale å sørge for at de har et forsvarlig fysisk og psykisk arbeidsmiljø.

Heidi Daaland i det juridiske rådgivningsselskapet Lexolve definerer det slik: Omsorgsplikten innebærer at arbeidsgiver skal bidra til at arbeidstakeren skal få oppfylt sitt formål med arbeidet. Det innebærer å etterleve kontrakten samt andre lover og regler, men også det å se arbeidstaker som et menneske utover en som bare skal utføre et arbeid.

Asymmetrisk lovverk

De fire definisjonene har flere likheter enn ulikheter. Likheter er fokus på systematikk og at arbeidsmiljøet er forsvarlig. Daaland og Einarsen/Pedersen fremhever begge omsorg for arbeidstakeren som et menneske i deres definisjoner.

Arbeidstilsynet og Einarsen/Pedersen har en mer generell tilnærming, mens hos Daaland og KS skinner HR- og arbeidsgiverperspektivet gjennom; man er opptatt av den juridiske siden av begrepet.

Arbeidslivet er avhengig av et regelverk og at arbeidsgiver har en styringsrett som de ulike aktørene i arbeidslivet kjenner til og respekterer. På grunn av dette kan vi argumentere for at arbeidsmiljøloven er asymmetrisk når det kommer til styrkeforholdet på arbeidsplassen.

Men det finnes en del paragrafer som ikke er så lett å bare gjennomføre fra et rent juridisk perspektiv. Begreper som helsefremmende, psykososialt arbeidsmiljø, ikke utsettes for utilbørlig opptreden og verdighet for å nevne noen, krever andre verktøy også. Her kommer psykologien inn og supplerer det juridiske i form av krav om en menneskelig side som motvekt til det asymmetriske juridiske styrkeforholdet til arbeidsgiver.

Der psykologi og juss møtes

For meg er omsorgsplikten et begrep der de to viktigste pilarene innen norsk arbeidsliv møtes: Psykologi og juss. Det handler om at vi trenger begge deler.

Begrepet legger ansvar til at arbeidsgiver faktisk må ha en viss interesse for medarbeidernes ve og vel. Loven legger også til grunn et utvidet arbeidsmiljø, som viser til at vi også med oss det som skjer privat inn i arbeidshverdagen. Dette må arbeidsgiver ta hensyn til og legge til rette for.

På denne bakgrunnen mener jeg at omsorgsplikten trenger en avklaring og en presisering, slik at vi som arbeidstakere kan bruke den som en motvekt til styringsretten og vektlegger viktigheten av omsorg og psykologi på arbeidsplassen.

Omsorgsplikten er en plikt, og setter slik jeg ser det begrensinger for arbeidsgivers styringsrett, som bare er en rett.

Mitt forslag til definisjon på omsorgsplikten er basert på Arbeidsmiljølovens paragraf 2-1. Forslaget dekker alle de fire eksemplene over, anerkjenner det psykologiske- og juridiske aspektet, og det børster samtidig støvet av en uttalelse sivilombudet kom med i 1998:

Omsorgsplikten er arbeidsgivers plikt til å sørge for at bestemmelsene gitt i og i medhold av arbeidsmiljøloven blir overholdt.

Da mener jeg vi setter den på øverste hylle der den hører hjemme.

---

Denne kronikken ble først publisert i HMS-magasinet 02.05.2025