Tekst: Grethe Ettung (2008)
- Vil man ha resultater og få utrettet noe, er lederposisjoner et godt utgangspunkt, konstaterer Åse Kleveland, direktør for Rikskonsertene.
- Velkommen hit! En smilende Åse Kleveland kommer oss i møte i Rikskonsertenes lokaler i Nydalen. Iført fotsidt skjørt samt innsvingt jakke med klassisk snitt, får vi automatisk en rojal følelse. Og hun går ikke, hun skrider. Utenfor er det grå februarettermiddag, og inne på direktørens kontor tiltrekker to små blafrende lys seg oppmerksomheten. De er plassert på hver sin side av en liten skulptur formet som en åpen, men litt krummet hånd. - Den har fulgt meg i mange år, og er en kopi av Buddhas hånd. Den påminner om betydningen av åpenhet, samtidig som man skal beskytte og verne om det verdifulle man har i livet, forteller Kleveland. Ikke ulikt henne selv.
Ellevilt og rørende
For 42 år siden sang Åse Kleveland "Intet er nytt under solen" inn til en tredjeplass i den internasjonale Grand Prix-finalen. Hun representerte Norge, iført rosa buksedress fra Dior. I år skal hun synge seg gjennom store deler av Norges land fordi Rikskonsertene feirer sine 40 år og direktøren vil bidra. Iført buksedress? Kanskje. Rosa? Neppe. - Vi tyvstartet feiringen høsten 2007 med "Hele Norge synger". Med sang og musikk treffer vi på tvers av generasjoner og samfunnslag. Det er en fantastisk opplevelse å gjøre folk glade. Små og store har sunget i rundkjøringer, på busser og på kjøpesentre. Til tider er det ellevilt, og til andre tider rørende. Selv turnerte hun med Rikskonsertene i 1971, 22 år gammel. - Det var litt annerledes den gang, jeg opplevde ikke det intimitetspresset som artister opplever i dag, det var en mer uskyldig tid. Pappa Olaf var den som i stor grad la grunnlaget for datterens karriere. - Far var ekstremt musikkinteressert, og profesjonelle musikere frekventerte hjemmet vårt fra jeg var bitte liten. Da jeg var syv, bestilte han en gitar til meg per postordre.
Trøstegave
Den unge Åse var ikke av den typen som kun satt inne og øvde klassisk gitarspill. - Som 13-åring brakk jeg benet i en slåsskamp. Jeg var nok ei typisk guttejente, legger hun forklarende til. Med benet i gips falt tiden noe lang. Redningen ble en trøstegave fra onkelen i Sverige, en grammofonplate. Dermed var det gjort. - Sangdebuten min hadde jeg i Studio 19, med Erik Bye som programleder. Det ble starten på artistlivet. - Dette var jo i protestvisenes tid, og de traff meg midt i hjertet, så jeg spilte og sang mye av Joan Baez. Jeg turnerte sammen med Donovan, og jeg var den første som spilte inn Bob Dylans låter på norsk og på fransk. Til tross for vellykket turnevirksomhet i inn- og utland, formante mor og far Kleveland datteren om å satse på en skikkelig utdannelse. Det ble artium som privatist og jusstudier. - Jeg tok første og andre avdeling. Jus er nyttig, man lærer seg å se ting fra flere kanter, for så å ta stilling og deretter legge inn trøkket. Jeg fungerte som gratiskonsulent for venner som hadde problemer med sleipe artistformidlere og skattefuten, og engasjerte meg i det fagpolitiske arbeidet for Musikerforbundet. Kleveland ble en av de aller første kvinnelige forbundslederne i LO, da hun ble valgt til leder av Musikerforbundet. - Vervet som forbundsleder hadde jeg enorm glede av, og jeg lærte mye om forhandlinger. Hun verdsetter imidlertid alle jobbene hun har hatt, og ikke minst dem hun har jobbet sammen med. - Jeg har alltid trodd på det å ansette knakende dyktige mennesker som kan sånt som man ikke selv kan. Det å lære av hverandre er det som gjør arbeidet mest meningsfullt. Arbeidet blir en skole.
- Å nei, det regner!
Åse Kleveland har en imponerende CV. Etter tiden som forbundsleder ble det direktørjobb i fornøyelsesparken Tusenfryd. - Det ble et stort jump ut i en beinhard kommersiell virksomhet. Utrolig krevende. Lenge etter at jeg hadde sluttet som direktør kunne jeg våkne opp på en søndag og tenke: Å nei, det regner! Regnfulle dager er jo som kjent skrekken for den type etablissement. Deretter følger ansettelse som kultur - og seremonisjef for OL '94, noe hun knapt rekker å ta tak i før hun hentes inn som kulturminister i regjeringen Brundtland. Der får hun blant annet et overordnet ansvar for vinterlekene. Hun gjennomfører store reformer innen kultur-, idretts- og mediepolitikk, og sørger for at landet får en nasjonalpolitikk for arkitektur og design. Etter endt statsrådsgjerning engasjeres hun av Telenor og Tormod Hermansen for å lage en helhetlig plan for Telenors visuelle profil. Deretter drar hun over kjølen til Sverige for å bekle direktørstolen i Svenska Filminstitutet. Seks år senere takker hun ja til å bli Rikskonsertenes øverste leder. - Jeg hadde en fabelaktig tid i Sverige, men det var godt å komme hjem. Selv ser hun på jobbene hun har hatt som deler av et puslespill: - Som i beste fall utgjør den jeg er i dag.
Se i nåde
Rikskonsertene engasjerer årlig over 800 artister gjennom nærmere 10.000 konserter i alle landets 433 kommuner. På sikt skal musikkområdet likestilles med scenekunsten. - Det handler om økonomi, og dette er kampsaken vår, fastslår hun engasjert. - Vi får bare halvparten av bevilgningene som søsterorganisasjonen vår, Riksteateret, får. Scenekunsten har alltid ligget et langt skritt foran fordi teater koster penger. Men tidene forandrer seg, vårt publikum ønsker større konsertforestillinger, gjerne musikk i samspill med andre kunstneriske uttrykk. De vil sanse og erfare, og vi skal tilby dem noe de ikke opplever til vanlig. Entusiastisk viser hun til alle kunstnerne Rikskonsertene samarbeider med. - Det finnes så utrolig mange dyktige artister i Norge. Det å kunne sende ut kun en brøkdel når etterspørselen er så stor og musikerne vil møte publikum, det er veldig frustrerende. Vi trenger økte bevilgninger. - Jeg håper Trond Giske vil se i nåde til oss.
Svenske gullfisker
Mange av kulturnorges store evenementer legges til helgene, og sommersesongen er en ekstra aktiv periode. Samtidig er avvikling av ferie et must. - Det krever litt karakterstyrke, skal jeg greie å holde sommerferien hellig, bekjenner hun. Og ferien tilbringer Kleveland helst på gården i Värmland, hvor hun kan grave i jorda og padle kajakk. - Jeg liker å holde kroppen i sving. Hun forteller ivrig om gullfiskdammen hun fikk i gave til 50-års dagen. Vi rekker akkurat å se for oss en slørhale eller to, idet direktøren forlater landstedet i Sverige og igjen er levende opptatt av jobben. - Jeg har en drøm om å kunne lage en multimedieforestilling om rockens historie, hele veien fra det afrikanske kontinentet, over havet til Amerika, med påvirkning fra Europa, og fram til i dag hvor rocken er en global musikkform. Den skulle forankres i de lokale rockemiljøene og samle et publikum på tvers av generasjonene. Foreløpig har det blitt med drømmen, men når hele Norge er i gang med å synge, vet direktøren for Rikskonsertene at også drømmer kan bli virkelighet.
