Digitalt transformert og fortsatt den samme

I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom. For å arbeide sammen. For å snakke fag. For å utvikle fag. For å bli kjent og synge bursdagssangen.

Kjære leser, du tenker kanskje at her sitter en nostalgiker og drømmer om svunne tiders arbeidsliv. For det er ikke til å stikke under en stol at arbeidslivet så litt annerledes ut for 30 år siden. Men om det var lettere, mer interessant eller mer personlig utviklende å være i arbeid da enn nå, er en annen sak. Enhver tid har sine utfordringer.

Skal jeg være helt ærlig, gleder jeg meg like mye – kanskje mer – over arbeidet nå enn da jeg var nyansatt rådgiver i PPT. Vi har antageligvis flere muligheter i dag for en smidig og spennende jobbutførelse enn den gang da «dumtelefonen» akkurat var funnet opp og internett var noe vi hadde hørt om. Møtene foregikk fysisk. Riktignok ikke helt uten unntak, for det hendte jo en sjelden gang at vi hadde såkalte telefonmøter. Det lå i sakens natur at man hadde færre valgmuligheter til hvordan arbeidet skulle utføres da enn i dag. I alle fall i teorien. For det har sneket seg inn en merkelig praksis; i dag blir fysiske møter gjerne erstattet med digitale også når det er åpenbart at det er en dårlig løsning.

Dette nye, altså at vi i stadig større grad møtes digitalt, har jo som nevnt mye bra med seg. Det er lett å påvise at deler av effektiviteten øker med bruk av digitale løsninger. Work smart, not hard. I stedet for å bruke tid på å reise til skoler og barnehager, kan man bruke tid på å forberede seg og i tillegg rekke flere møter i løpet av en dag. Man kan faktisk ha møter med folk i Stavanger, Oslo og Tromsø når man selv sitter i Oslo – i løpet av en arbeidsdag.

I tillegg til de nevnte effektivitetsgevinstene er det antagelig et svakt pluss for klimaet at man får mindre reisevirksomhet med bil og fly. Selv om jeg må tilføye: En kort samtale med ChatGPT bruker omtrent like mye elektrisk energi som å lade mobiltelefonen 40 ganger.

Skal man derimot snakke om noe nært og alvorlig, kanskje skape tiltak med skreddersøm, er ikke Teams uten videre egnet som annet enn et supplement. Skal man gjøre noe mindre alvorlig, men nært – som for eksempel å synge bursdagssangen til en kollega – er heller ikke Teams særlig godt egnet. Ikke det at det ikke kan gå. Det går jo, helt påviselig. Det er jo bare å synge i vei. Men likevel: Det blir ikke helt bra. Og da tenker jeg ikke på eventuell manglende klang i sangen grunnet for eksempel headset innkjøpt på sparebudsjett. Jeg snakker om at seansen lett blir ladet med ensomhet.

Det er noe lettvint og skjermet med å være del av et fungerende nabolag. Hjemme og på jobb. Da kan man forsvinne nærmest usett inn i husene og kontorene, chatte med GPT og treffes på Teams.

Omtrent som når arbeidsmiljøet minner mer og mer om et nabolag i en større by. Det fungerer på sine avgrensede premisser. Men som arbeidsmiljø er ikke nabolaget tilstrekkelig. Et hyggelig nabolag vil i en jobbsetting være fremmedgjørende. I nabolaget er jo ofte aktivitetene litt parallelle. Nabolaget er et bosted, ikke et miljø for å utvikle og løse oppgaver.

Ikke det at det er noe i veien med det typiske nabolaget i en større by. Jeg bor selv i et slikt, og kan absolutt ikke tenke meg noe annet. Man møtes på vei til og fra for eksempel kontoret. Hilser kort. Sier kanskje noe om været. Og haster videre. Kanskje man også har en velforening som inviterer til søppelplukking om våren, med servering av pølser og brus, eller nissegrøt til jul.

Det er noe lettvint og skjermet med å være del av et fungerende nabolag. Hjemme og på jobb. Da kan man forsvinne nærmest usett inn i husene og kontorene, chatte med GPT og treffes på Teams. Nesten uforstyrret. Helt stille kan man sitte. Dag ut og dag inn. Og hvem vet – kanskje vi veldig snart møtes som hologram. Utviklingen går som kjent i rasende fart. Og helt ærlig: Det er innimellom såpass fascinerende at i alle fall undertegnede kan kjenne på en forventning om en spennende framtid. Bare vi ikke glemmer hva som fortsatt – og antagelig alltid – vil gjelde: Vi må møtes fysisk. For å bli kjent. For å vedlikeholde og utvikle fag. For å arbeide sammen. Og hva bursdagssangen angår; den gjør seg best live.

Sigve Mathisen

Seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped

Amanda Jansen

Amanda er Arbeidsmiljøsenterets organisasjonssekretær med ansvar for blant annet administrering av vårt kurssystem, praktisk administrering av kurs og konferanser og hotellavtaler. Hun har jobbet over 3 år i Arbeidsmiljøsenteret og innehar god kunnskap og erfaring om våre åpne kurs, bedriftsinterne tilbud og medlemskap.