Tekst: Paul Norberg (2006)
Vi må lære av de innvandrerne som har gjort karriere, skriver forsker Jon Rogstad i en ny rapport om diskriminering i arbeidslivet.
Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere har siden midten av 1990-tallet ligget på et stabilt nivå tre-fire ganger så høyt som arbeidsledigheten blant majoritetsbefolkningen. Samtidig har antall arbeidstakere fra ikke-vestlige land blitt mer enn tredoblet. Dette innebærer at det i dag er omlag 90.000 personer med ikke-vestlig bakgrunn som er i jobb. Arbeidsmarkedet er dermed ikke stengt for arbeidssøkere med vestlig bakgrunn. Likevel er det betydelig rom for forbedringer. Hovedansvaret for å få endret denne situasjonen ligger hos arbeidsgiverne i de enkelte bedriftene. En løsning er å utvikle bedrifter som greier å bygge gode flerkulturelle arbeidsmiljøer. En slik erfaringsoverføring mellom bedriftene vil i fremtiden være et sentralt element for å løse problemene knyttet til ikke-vestlige arbeidstakere på arbeidsmarkedet.
Usaklige hindringer Hvilke hindringer møter ikke-vestlige innvandrere på arbeidsmarkedet? I rapporten legger forsker Jon Rogstad spesielt vekt på omfanget av diskriminering, og urettmessig forskjellsbehandling som hindrer økt sysselsetting. Hindringer som ikke-vestlige innvandrere møter på arbeidsmarkedet er en stor utfordring både for politikere, arbeidstakere og arbeidsgivere. I denne rapporten, som er skrevet på oppdrag for NHO, gir Jon Rogstad en oversikt over dette temaet. Rapporten konkluderer med at det ikke kan gis et presist anslag over diskrimineringens omfang, fordi det ikke finnes noen klar definisjon på diskriminering. Det er heller ikke utviklet en egnet metode for å fange inn diskrimineringens mange aspekter. I rapporten etterspør Rogstad et alternativt perspektiv som vurderer de innvandrergruppene som lykkes i arbeidslivet. I stedet for ensidig å fokusere på dem som ikke får jobb og som ikke blir innkalt til intervju, bør man heller løfte fram minoriteter som har gjort en karriere. Kunnskapen om hva som kjennetegner dem som lykkes, er liten, og det bør tilstrebes å øke kunnskapsnivået om disse.
(Kilde: Institutt for samfunnsforskning).
Her kommer en kronikk fra Sigve Mathisen, seniorrådgiver og hovedverneombud i Statped. I det kontorbaserte arbeidslivet er de fysiske møtene i ferd med å forsvinne. Det er ikke en god utvikling. Vi trenger å møtes fysisk. Ikke hele tiden, men innimellom skriver Mathisen.
Hva gjør egentlig et hovedverneombud? Hvordan blir man valgt, og hvilken myndighet har man? Les mer her.
Arbeidsmiljøloven (aml) § 6-1 slår fast at alle virksomheter skal ha verneombud. For virksomheter med færre enn 5 ansatte kan partene skriftlig avtale en annen ordning. Hva er verneombudets ansvarsområde, og hvilke oppgaver og rettigher følger med vervet? Og hva er egentlig forskjellen mellom vernetjenesten og fagforeningen?