– Viktigst å gjøre avtaler med deg selv!

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2002)
Professor og forsker Bjørg Aase Sørensen på Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) er kjent for å være et arbeidsjern av de sjeldne. Men det betyr også at hun har følt balansegangen mellom liv og lære på kroppen.

– Egen hytte? Nei takk. For Bjørg Aase Sørensen holder det lenge å vite at det finnes en plass, et sted ikke langt fra byen, der hun kan gå gjennom en resepsjon og sette seg ned alene, blant mange. Det forstyrrer henne ikke at folk kommer og går, bare hun får føle friheten over å kunne slå opp lokket på den bærbare og sluse tankene gjennom tastaturet. Mobiltelefon har hun ikke med en gang. Bjørg Aase skåner seg for lyder og ulyder for tiden og har rett og slett lånt den bort. – Dette er en luksus jeg har unnet meg de siste årene, smiler hun. Men hun forteller ikke hvor hun pakker opp sekken sin. For akkurat her har hun et fristed, hvor sørlandspigen kan gjøre det samme som Sørlandets forfatter Gabriel Scott skrev om fiskeren Marcus: Somme tider sitter hun og tenker, somme tider sitter hun bare… Da legger dr. philos Bjørg Aase Sørensen den vanlige arbeidsdagen bak seg, professoren og forskeren får litt distanse til Arbeidsforskningsinstituttet (hun kom til AFI som hovedfagsstudent i 1967), ektemann og to døtre er også et stykke unna, og sosiologen konsentrerer seg om det faget hennes dreier seg om – mennesker. Men nå i entall: henne selv.

Rallere og rips-raps
Bjørg Aase er eldst av to søstre, født i Vennesla i Vest Agder for 58 år siden. Faren var sunnmøring og skipskaptein, og moren, som arbeidet som hushjelp i alle år, kom fra denne bygda hvor Hunsfos Fabrikker var hjørnestenen. Treforedlingsbedriften ga et tydelig definert klassesamfunn. – Vi bodde i et tett miljø, med stor slekt. Typisk Vennesla-preg. Mye rips-raps, er lokaluttrykket Bjørg Aase bruker for å beskrive miljøet som hadde utviklet seg i spennet mellom rallere, bedehus og fagforening. – Far passet vel ikke helt inn. Han var også mye borte og gikk under jorden, bokstavelig talt, som etterretningsoffiser i den norske marine. Da han pensjonerte seg 57 år gammel var familien flyttet til Kristiansand og mine foreldrene startet en ferdigbetongfabrikk. Far hadde sett teknologiutviklingen i USA og lærte mye på sine tokt for å hente minesveipere som var en del av Marshallhjelpen til Norge, forteller hun. Da faren døde i 1981 tok hun seg fri for å hjelpe moren med «å lukke virksomheten pent og forsiktig». Isteden fant mor at det heller var god mening i å utvikle familiebedriften videre. Alt i alt har denne erfaringen vært svært nyttig bakgrunn for en som nettopp har brukt yrkeslivet sitt til arbeidslivsforskning.

Latinlinje og nye ord
Bjørg Aase ble den første i familien som gikk på gymnaset. De tre årene på Katedralskolen i Kristiansand husker hun som «fargerike, uten en eneste grå dag». – To ting var vesentlig: selve gymnasmiljøet og biblioteket. Det siste betydde et landskap fullt av lærdom. Også valget av latinlinje var skjellsettende: takk til min latinlærer! Sterkt påskyndet av ham studerte jeg semittiske språk – og tok hebraisk som bifag. Noe som også åpnet for en spesiell interesse for Midt-Østen. Språkene hun valgte krevde at hun måtte lære seg både tale- og skriftspråket. – Å lære nye språk minner mye om å tilegne seg tenkemåten i en bedrift eller i et arbeidsmiljø, det ble jeg grundig minnet om da jeg nylig prøvde meg på russisk … Språkmektige Bjørg Aase har også en evne til å konstruere ord og begreper som er blitt gangbare uttrykk i fagmiljøet. Ofte skapt med en skarp «tabloid» observasjonsevne. Betegnelser som «moderne tjenerskap» og «honningfella» fanger en sammensatt virkelighet i det nye arbeidslivet. «Honningfella» er et bilde på den form for stress som en opplever i moderne yrker der en blir så besnæret av suksessen og driven og det å tjene mye penger at man ikke ser sin egen begrensning – og går i fella. I honningfella. Boken «Varme og kalde konflikter i det nye arbeidslivet» (sammen med kollega Asbjørn Grimsmo) bygger på omfattende forsknings- og utviklingsarbeid. Men aktive Bjørg Aase synes selv best om muntlig formidling. Invitasjon til å holde foredrag gir mange inspirerende møter med ansatte, ledelse, tillitsvalgte og verneombud.

Kibbutz og kollektiv
Kanskje lærte hun noe om å stå på der nede i «sitt annet hjem», i kibbutzen Mishmar Ha’Emek i Jizraeldalen? Dit kom hun som student i 1964, og jobbet for kost og losji og hebraiskundervisning. Dit søker hun også tilbake så snart hun kan. – Jeg er kjempeglad for at jeg lærte et annet lands kultur og tradisjoner å kjenne så tidlig i livet. Prosessen gjorde henne faglig nysgjerrig : Hva skjer når man skifter referanseramme? Hvorfor kan selv rutinemessig arbeid under gitte betingelser bli så utrolig motiverende? Nettopp å finne grundigere ut av samspillet mellom det enkelte mennesket og menneskegrupper lå bak da Bjørg Aase valgte sosiologi på universitetet. Og det var erfaringen fra kibbutzen som ble tema da hun tok magistergraden, mens hun i doktoravhandlingen skrev om barndomsbygda, om industri og samfunnsutvikling i Vennesla. Slik har selvopplevd liv fulgt henne inn i yrkeslivet. Det er rundt 35 år siden Bjørg Aase Sørensen kom til AFI «som pengelens student», direkte fra kibbutzen og arbeidet med hovedfagsoppgaven om bedriften Tama. (Senere kom magistergradsavhandlingen ut som Paxbok med tittelen «…når arbeiderne styrer bedriften»). På AFI var den første oppgaven på arkivet, med å samle AFIs grunnlegger Einar Thorsruds artikler. – Klart jeg også leste dem! Og ble kjent med et menneske som skulle bety masse for meg: som leder og forsker, både på huset og i felten.

Arbeidsmiljølov og § 12
Om kibbutzen hadde vært inspirerende var Arbeidspsykologisk Institutt, som det den gang het, ikke mindre givende. Det var en møteplass for en internasjonal gruppe forskere som var opptatt av demokrati i arbeidslivet. Fred Emery, Albert Cherns, Lou Davis, Hans van Beinum, Chris Argyris, Don Schon, Robert Karasek, Bertil Gardell, og mange flere. Samarbeidsprosjektene LO-NAF (1964 -69) som hun havnet midt oppi, var virkelig et gjennombrudd både når det gjaldt forskningsinnhold og organisering. Partene i arbeidslivet gikk sammen om fire feltforsøk som viste at medvirkning i daglige arbeidsprosesser både ga bedre helse og trivsel og økt produktivitet. For en studentassistent var det å delta i noen av disse prosjektene en grundig innføring i anvendt forskning, styrt av grunnleggende verdier. Disse verdiene er avspeilt i Arbeidsmiljølovens § 12, som bygger på et humanistisk menneskesyn. – Nettopp arbeidet med å forberede det forskningsmessige grunnlaget for reformen av 1977 var den oppgaven som gjorde at jeg vendte tilbake til AFI etter å ha vært stipendiat på Sosiologisk Institutt en periode, forteller hun, og tar med at hun fant ut at hun helst ville være med i et miljø der en både kan få fram forskningsresultater og delta i prosesser som skaper betingelser for å «institusjonalisere kunnskapen», altså sørge for at den får praktisk betydning. – Dette er kjernen i AFIs tradisjon, slik jeg ser det, understreker hun. – For å føre arbeidslivet videre trenger vi samspill mellom ansatte, ledere, tillitsvalgte, praktikere med forankring i profesjoner og forskere. Dette samspillet må være basert på noen klare verdier som retten til medbestemmelse, helse og verdighet og medansvar.

Levende arbeidsfellesskap
Med AML av 1977 kom også en klarere forståelse av kvinners arbeid, velferdsstatens yrker og helsesektorens arbeidsmiljøutfordringer. Fra slutten av 1970-tallet og framover har hun hatt ansvar for omfattende utviklingsarbeider og forskningsprosjekter i helse – og omsorgssektoren, men også i en annen viktig del av kunnskapsvirksomhetene, media. – Det er faktisk et stort privilegium å kunne følge utviklingen i bransjer over tid. I det siste har vi arbeidet sammen med de sentrale organisasjonene i mediebransjen; Mediebedriftene, NHO, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag, og har kunnet se kontrastene mellom arbeidsmiljøene på 1980, 1990 og 2000-tallet. I arbeidslivet er samarbeid mellom parter med til dels ulike interesser en forutsetning for å kunne virkeliggjøre nødvendige endringer og sikre gode bedrifter med gode miljøer. Disse utfordringene tar nye former i det «nye» arbeidslivet. Motsetninger, «kalde konflikter» som ikke er personinvolverende har alltid medvirket til å bringe arbeidslivet framover. I individualismens tidsalder er mange bekymret for at enkeltmennesker kommer i for stor klem og at konfliktene utspiller seg som «varme», personinvolverende. For en som har interessert seg for arbeid, medvirkning og arbeidsglede over lang tid står det stadig klarere at uten levende arbeidsfellesskap fungerer det nye arbeidslivet ikke.

Magefølelse og valg
Forskningsarbeid i arbeidslivet gjør at forskeren Bjørg Aase Sørensen lever midt i de dilemma som er hennes forskningstema. – Men hvordan har det vært å kombinere hjem og jobb? Hun trekker pusten lett og velger å være helt ærlig: – Jeg ser to perioder som var veldig vanskelige. Første gang var jeg lite oppmerksom på at grunnen til at alt ble så stille rundt meg var at alt ikke var så greit. Det var ting da jeg ikke tok opp, og ikke taklet. Andre gangen skulle jeg ha stått på for å få fri fra jobben for bare å være der for min gamle mor. Du vet, livet har en tendens til å komme i brå kast, og da er det viktigere å bruke intuisjon og magefølelsen enn å utsette…er Bjørg Aases lærdom. Samtidig som hun konkluderer med at «det fins alltid et valg – og det er et viktig menneskelig aspekt å stå for det valget man treffer».

Revesaks og blondinevitser
Bjørg Aase fyller stadig sin arbeidsdag ut fra et hovedord: tillit. Hun har lært seg å kutte ut egne ting som ikke er tillitsbasert, like mye som hun alltid setter tillit i høysetet når hun forsker i arbeidsmiljøer som ikke er på skinner. Om hun jobber med å bedre tilstanden, fordi manglende tillit mellom ledelse og ansatte ligger i bånn, og gir aggresivitet, har hun dette uttrykk: – Ei forferdelig revesaks! Selv har den arbeidsglade damen sittet i sin egen saks et par ganger, fordi krysspresset ble for sterkt. Som da hun skulle delta i en doktordisputas i Trondheim – og våknet først da flyvertinnen ønsker velkommen om bord på flyet som gikk til Bergen… – Du som er ekte blond, hva syns du om blondinevitser? Om enn spørsmålet overrumpler professoren, lar hun seg ikke merke med det: – Alt som stimulerer selvironien er positivt! I det hele tatt, når man kan bruke humor til å skape distanse til selvhøytidelighet og arroganse er jeg helt med. Jeg ser ikke minst at mine jødiske venner har en fortellerevne som er en ren kunstform. Jeg burde lære mer av dem, for jeg er ingen vitseforteller. Snarere er jeg vel mer glad i historiene som ender i gode poenger. – Et annet godt poeng er ikke å bli utbrent i arbeidslivet. Hvordan tar du som er fagmenneske på utbrenthet vare på deg selv? – Jeg har flere ganger hatt redusert tid, og har det akkurat nå. Under kibbutzoppholdet fanget samfunnsfag oppmerksomheten, og jeg føler meg fortsatt sterkt knyttet til kibbutzen, og dens kollektive idé. Men det var også møtet med det Buberske perspektiv på Israel som delte mellom to folk med to like rettigheter fra opprinnelsen. I dag finner hun det meningsfullt å arbeide for «Peace now» – fred nå. «Shalom Archav» er bevegelsen for palestinske og israelske fredsaktivister. På kontoret sitt har hun de to flaggene fredelig side ved side, og ønsket om mer tid til nettopp «Shalom Archav» er en av årsakene til hun nå har 50% stilling. Drømmen om å finne en felles vei vil hun ikke tape av syne. – Med meg er det nemlig slik at jeg blåser opp i vekt når jeg har det dårlig. Dette signalet sier at jeg må sørge for å sove bedre, være fysisk aktiv, tulle og leke mer. Jeg var ganske flink i høst, satt opp semesterplanen i samråd med mann og barn og venner, og skrev opp avtaler i forhold til det. Så er greia å finne balansegangen mellom liv og lære…ikke bare snakke om å sette grenser og verne om overskuddet. Og der er det kanskje viktigst å gjøre avtaler med seg selv?

Personvern