Vellykket, men sliter med økonomien

tekst: Turid Børtnes (2003)
Det treårige prosjektet Telefon for arbeidslivet har virkelig vist at det har livets rett gjennom en markert økning i antall daglige oppringninger og svært positive tilbakemeldinger fra dem som tar kontakt. Men likevel vet ikke prosjektlederen om prosjektet får fortsette, myndighetene har foreløpig avslått videre økonomisk støtte.
– Hvorfor skal det være så vanskelig å få den økonomiske støtten vi trenger for å fullføre prosjektet, spør prosjektleder Bente R. Tangen. Hun trodde da hun ble ansatt at Telefon for arbeidslivet ville være sikret økonomi til drift i de tre årene prosjektperioden varer, siden det er gitt grønt lys fra myndighetene til prosjektet.

– Udekket behov
Telefon for arbeidslivet, som startet våren 2002, er et tilbud til alle som har behov for å drøfte noe som vedrører arbeidsplassen med en utenforstående. Det er det mange som har, til tross for en åpningstid på bare tre dager hver uke, har det vært flere enn sju samtaler hver dag i gjennomsnitt den siste måneden, opplyser Tangen. – Det er ganske mye, med bare en linje inn og en rådgiver som svarer. Den økonomiske usikkerheten er det største problemet. Tangen opplyser at søknad om økonomisk støtte til det siste prosjektåret er avslått både av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Direktoratet for arbeidstilsynet. Andre bidragsytere har ennå ikke svart. I fjor høst var situasjonen den samme, heller ikke da visste prosjektlederen om det ville bli noen videre drift etter nyttår.

Hindrer utstøtning
– Departementet setter som betingelse for støtte at vi evaluerer prosjektet, men en slik evaluering koster masse penger. Nå har vi likevel klart å skaffe penger til evaluering, den utføres av Econ i tidsrommet oktober i år til sommeren 2004, men det føles meningsløst å gjennomføre en slik dyr evaluering når vi ikke vet om vi får fullføre prosjektet. – Vi blir desillusjonert særlig fordi vi ser at prosjektet går så bra. Vi vet at vi har hjulpet flere sykmeldte tilbake til arbeid som ellers ville ha vært ute av arbeidslivet nå. Vi trenger ca 960.000 kroner for siste prosjektår, det er lite sammenlignet med hva det koster å ha folk på trygd i kanskje 20 til 30 år. Beregninger viser at det koster samfunnet seks millioner kroner å uføretrygde en 35-åring. En stor del av utgiftene for 2004 og 2003 går til å evaluere prosjektet. Tangen vil ikke forskuttere resultatet av evalueringen, men hun ville ikke bli overrasket dersom den konkluderer med at Telefon for arbeidslivet er et viktig supplement til andre hjelpeinstanser på området.

Sykmeldte tilbake til jobb
– Det har vært brukt som et argument mot oss at det allerede finnes et apparat på arbeidsplassene som kan ta seg av konflikter og andre problemer. Men vår erfaring er at det ofte er en høy terskel for å ta direkte kontakt med fagforening, arbeidsgiver eller andre aktuelle. Det kan bli for nært og i enkelte tilfeller oppleves disse personene som en del av konflikten. Sykmeldte som føler at de har mistet kontakten med arbeidsplassen, er en annen gruppe Bente Tangen har erfart har fått god hjelp av Telefon for arbeidslivet. – Overraskende mange som er sykmeldt over lengere tid blir gående alene hjemme i flere måneder uten at arbeidsgiver tar kontakt. Da blir det vanskelig for mange å vende tilbake til arbeidsplassen, de føler seg ikke velkomne. Vi har gitt mange råd og hjulpet atskillige i en slik situasjon tilbake i arbeid igjen.

Samarbeidsprosjekt
Telefon for arbeidslivet er beregnet på arbeidstakere, ledere, pårørende, verneombud, tillitsvalgte, bedriftshelsetjenesten og andre som har behov for å drøfte et konkret problem vedrørende arbeidslivet. Kontakttelefoner fordelt på bransjer viser at det er flest som jobber i butikk eller med salg, deretter kommer helse- og sosialsektoren, undervisning og kontor og regnskap. Kvinner dominerer blant innringerne. Flere enn hver tredje oppgir nedbemanning, oppsigelse eller utstøtning som grunn for at de ringer. Litt over en tredjedel er sykmeldte eller på rehabilitering. Halvparten er fagorganiserte. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Mental Helse Norge og Arbeidstilsynet og støttes økonomisk av Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Arbeidstilsynet, Sosial- og helsedirektoratet, Kommunal Landspensjonskasse og Mental Helse Norge.

Personvern og cookies