-Vår tids store problem heter ensomhet!

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2003)
Simon Flem Devold (74) er pensjonist for lengst – men er travel som aldri før. Stadig har journalisten, forfatteren, musikeren, maleren og «På Skråss»-sjefen mye å gjøre. Og slik vil han helst ha det, så lenge han bare kan.

– Intervju? Nå? Jeg vet ikke om jeg orker…det er krig i Irak og barna i Norge er så bekymret, samtidig som de viser stor medfølelse med barna i krigen…kan vi vente litt? Noen uker senere. – Nå, da? – Du, jeg må få ferdig regnskapene mine, og vi skal til Ålesund å hilse på min svigermor. Som blir 98! Ennå noen uker senere. – Hvordan passer det nå? – Jeg er klar! Simon Flem Devold (74) er overhodet ikke stor på det, han er simpelthen bare helt ærlig. Krigen i Irak slo ham nærmest ut, på grunn av all kontakten han hadde med redde, leie, fortvilte barn landet rundt. Og ordensmannen måtte få unna regnskapene. Men nå: klar for bladet Arbeidsmiljø. Hvilket han også var under Arbeidsmiljødagene i Trondheim nylig, der han snakket om «Arbeidslivet sett med barns øyne». Et tema han gjerne stilte opp på. Han har alltid vært glad i, og opptatt av, barn. Særlig har dette vært tydelig de siste 20 år, fordi Simon Flem Devold har bestyrt «På Skråss» i Aftenposten. En avisside han har formet selv, og som han har utviklet til en viktig møteplass mellom barns spørsmål og undring, og en voksen, klok manns svar.

Ingen å snakke med
Hans forbindelse med ukjente barn og unge begrenser seg ikke til en side i Aftenpostens lørdagsnummer: – Noe av det sterkeste som er kommet ut av «På Skråss» er ei jente som både mailer meg flere ganger i uka, og sender minst ett ukentlig brev. Og har gjort det i mange år, forteller Simon, som er ydmyk når han legger til at hun har sagt at han har reddet livet hennes. Hadde hun ikke kunnet «snakke» med Simon om sin vanskelige livssituasjon hadde hun ikke hatt noen å vende seg til. Slik ble han med glede en trofast venn, som følger henne opp, og han har også møtt henne. – Jo, hun er av de få. Er veldig spesiell for meg. Du vet, om jeg aldri så mye ville kan jeg ikke bli personlig kjent med alle som henvender seg til «På Skråss-siden». Jeg prøver bare å svare alle så godt jeg kan, både skriftlig og muntlig. Selvsagt blir det ekstra viktig når han skjønner det kan stå om liv… – Her må jeg få si jeg har en utrolig tålmodig kone, som lar meg få snakke med dem som ringer meg privat, selv om det er midt i lørdagsfrokosten. Jeg klarer ikke å legge på røret, jeg, for jeg vil ha tid…tid er jo ellers en mangelvare i vår travle tid. Simon opplever at disse telefonene er et tegn på hvor ensomme mange er. Selv om folk flest lever med mobiltelefon og data og all verdens ting å kommunisere med har de ingen å snakke med! – Ensomhet er det store problemet i dag. Alt for mange føler de ikke blir sett! Simon Flem Devold har ikke hemmelig telefonnummer, har bildet sitt på Aftenposten-siden og vil være synlig for dem som – ja, trenger ham. Både barn og voksne.

Vært gift i 50 år!
Svært sterkt var det også for ham da en gutt skrev og spurte om Simon kunne være pappa’n hans. Det kunne han ikke. – En venn er det jeg kan være, og det vil jeg gjerne også. Men mine fem barn vil nok ikke dele faren sin med andre, sier han som nylig feiret gullbryllup med sin Margaret. De to har seks barnebarn. Simon sto også bak idéen om å tegne en 4K-nål. Et merke der K’ene står for Kos, Klem, Kyss og klapp. Eller mest at K’en står for Kjærlighet. Over etthundreogtrettitusen nåler er sendt ut via «På Skråss»-siden i Aftenposten. – Jeg er litt stolt over at for eksempel flyselskapet Braathens tillater at de bærer den på uniformen. Likeså at sykepleiere har den, smiler «det gode mennesket fra Ålesund», som selv hadde all grunn til å være ekstra stolt da han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i september i fjor. Den fikk han «fordi han har gitt bidrag til mange i kampen for å mestre det daglige liv». Jo, han synes det var stas å få utmerkelsen. Stor stas. Men igjen, ydmykhet preger den sindige sunnmøring. Som er født i Namsos, og var tre år da han kom til Møres hovedstad. Til tekstil på farssiden og avis på morssiden – det måtte bli godt stoff i ham! Yrkene gikk da også fra reisende i tekstil til journalist og forfatter – og hele tiden musiker. Klarinett er instrument for en som med glede registrere at nettopp fødebyen og oppvekstbøyen, og stroka inna- og utafor, utmerker seg med mange og spenstige musikernavn.

Hørselshandicap
– Musikken betyr masse for meg. Er del av mitt arbeidsmiljø, for å koble den til dette bladet. Ikke minst fordi jeg har vært frilanser i årevis, og sittet mye for meg selv. Da er det bra å spille sammen med noen – om så bare én. Ofte er det Tord Gustavsen. Samspillet skjerper meg og jeg møter folk, noe en frifant ellers kan savne på sitt hjemmekontor. Musikeren spiller både ved glede og sorg. Konserter, begravelser, på scener, i saler og kirkerom…uansett har oppdraget verdi for ham. Men musikken – eller kan det ha vært smell fra skytevåpen mens den nåværende pasifisten var i Tysklandsbrigaden – har gitt ham en hørselsskade. I dag har han diskrete høreapparater i hvert øre. Dit var det en lang vei å gå. – Jeg synes det var flaut, rett og slett. Klarte ikke å innse at jeg hadde et hørselshandicap, medgir han, og er tydelig glad for at han endelig fikk ordnet seg med de snedige små hjelpemidlene. Skulle ha gjort det for lenge siden! Mon han var redd for å bli mobbet? Jeg glemte å spørre ham om det. Men jeg vet at gir du Simon nettopp stikkordet mobbing, kan du legge på 50 øre og få for det mangedobbelte. Temaet opptar ham inderlig. – Ingen skal finne seg i mobbing! Hverken stor eller liten. Godt Kjell Magne Bondevik tok til motmæle mot Otto Jespersens hets i Torsdagsklubben. Jeg er også glad skolene har fått lovfestet plikt på seg til å sikre at barna ikke mobbes! Og tenk bare på denne saken nordfra som ble kjent i påsken, der en guttunge holdt på å kappe av seg fortennene fordi han ble ertet hele tida. Grusomt.

Mobbere og ofre
Medfølelsen lyser ut av øynene på ham når han snakker om denne gutten – og andre han kommer på. Som en han nettopp fikk høre om gjennom moren, som nærmest var ødelagt av mobbing på skolen, men hadde fått beskjed derfra om «å bli tøffere». – Hva er det for noe, da? Å pålegge ham å bli en annen enn han er…gutten må da få være en stillferdig fyr uten at han skal plages av den grunn? I samme åndedrag vil Simon Flem Devold gjerne gjøre som han alltid prøver: å skryte av lærere. Han merker seg enkeltsaker fra skolen, men vil ikke at de skal ramme en hel lærerstand. – Jeg beundrer lærere for alt de driver med i tillegg til kunnskapsformidling. Fin yrkesgruppe! Å komme mobberen til livs ser han er vanskelig. For det er gjerne slik at mobberen ofte oppfattes som sterk, og det er ikke enkelt å bli uenig med han eller henne. Er lettere å følge på. Et fryktelig problem, mener han. Selv husker han fra egne skoledager hva han ikke var flink i: tall og matte. Han husker godt at faren mislikte det. Men nettopp sin egen erfaring her prøver han å føre videre når han svarer barn som synes de svikter sine foreldre ved ikke å være flinke nok på skolen: – Hvis et barn gjør så godt det kan er det godt nok. Da er det ikke snakk om å svikte hverken foreldre eller noen andre. Aller minst seg selv!

Ikke vidunderlig
Selv om han er en slags nasjonal barnevenn har ikke Simon Flem Devold latt seg beruse av sin posisjon. Snarere er han opptatt av at det er en vrangforestilling at han er et vidunderlig menneske. Han har sine feil og mangler, han som andre. Og står fram med det. Bruker bevisst egenerfaring på godt og vondt i sin skrivende virksomhet. Bare et par ting er han bevisst på at han nok er flink til: å lytte. Og å holde tett. Han har en dom i Høyesterett på at han nektet å snakke. Det var avgjørende for ham å vise at han hadde lovet ikke å gå videre med det han var blitt fortalt. Simon har et fornavn som på hebraisk står for nettopp «han som lytter». Nå valgte han det ikke av den grunn – han har nemlig valgt navnet selv – men fordi han liker det og synes det går godt sammen med etternavnet. Egentlig er han døpt Helge og kunne hett Gustav Adolf, etter bestefaren. Fornavnsbyttet har han snakket om mange ganger. Vi tar kortversjonen her: Han har i 40 år vært med i Subud, en verdensomspennende sammenslutning der ønsket for den enkelte er å finne frem til det mennesket man vil være her på jord. I den anledning følte han at rett og slett at han heller ville være Simon enn Helge – verre er det ikke.

Aldri alvorlig syk
Uansett fornavn, og selv om han snart har bodd halve livet østpå, har den kreative og driftige personen beholdt sin kraftfulle møredialekt. Han elsker å bo i Oslo, men kan savne vannrett regn og fjell og fjord på vestlandet. Om han ikke fester vestlandsmotiv på lerretet – han uttrykker seg også med pensel, men maler helst levende skapninger – går tankene hans ofte dit. Og han står bak mange bøker, med interessen for mennesker som gjennomgangstema. Oftest dem som sliter: barn i sorg, et kreftsykt barns vei mot døden, psykisk syke, gutta på asfalten, barn og ungdom som føler seg helt alene i verden. I det hele: mye levd liv mellom permene. Men han selv, da: – Hvordan ser du på å bli eldre, bli gammel? – Med glede fordi det er fantastisk å bli gammel sammen med en jeg kjenner så godt som kona mi! En jeg har kjent i over 50 år, men som ennå kan overraske meg. Men ellers gjør jeg meg jo tanker….jeg merker at jeg glemmer mer og mer og har mine plager, blant annet vonde knærne. Men jeg er heldig, har aldri vært alvorlig syk! Det vanskeligste med å bli gammel, syns han, er nok tanken på at han ikke lenger kan jobbe… – Som det er nå har jeg mange bein å stå på. Og går det en dag uten at jeg har utført noe, liker jeg det ikke. Nei, slettes ikke, sier Simon Flem Devold, som er forfengelig nok til å vedgå han er glad for at «topplokket», håret og sveisen, holder seg. Rart med det. Vi andre får være glade for at det under lokket også stadig er på plass, og at han fortsatt viser sitt varme engasjement. Hvilket han for eksempel gjør i debatten om at «den grønne mannen» i trafikklyset skal bli kjønnsnøytral: – Nei, vett-du-ka. Heilt håplaust. Er sånne ting som ditta som setter likestillinga tilbake med mange år!

Personvern