Ungdom blir uføre

Tekst: Turid Børtnes (2006)

 

– Sats på de gode, virkningsfulle tiltakene, vi vet hva som fungerer for å få folk over fra sykmelding til jobb. Det kan koste mye og det kan ta tid, men tenk over hva det koster samfunnet at unge mennesker blir varig uføre og blir stående helt utenfor arbeidslivet. 

Generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse retter først og fremst oppfordringen sin til arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, men også til partene i arbeidslivet. Hun reagerte på regjeringens forslag tidligere i høst om at arbeidsgiverne skal ta en større del av sykepengeutgiftene og er redd for at dette kan brukes som enda et godt argument for ikke å ansette folk med helseproblemer.

Utstøtt for livet
– Det som virkelig bekymrer meg i dagens situasjon er unge mennesker som enten ikke kommer i jobb i det hele tatt eller som blir langvarig sykmeldt og ikke klarer å komme tilbake til arbeidet. Ørstavik viser til økningen i antallet personer som faller utenfor i jobbsammenheng på grunn av psykiske lidelser. Dette gjelder stadig flere unge. Mange av dem har knapt vært i arbeidslivet. – Vi vet at jo lenger tid det går før en som er sykmeldt kommer tilbake til jobb, dess tyngre kan det være. Denne effekten viser seg allerede etter noen få uker. Med noe mer tilrettelegging vil langt flere kun­ne klare å være på jobb en viss del av tiden. Det gjelder ikke minst personer som har psykiske lidelser.

Mer fleksibilitet
Dilemmaet er at dette krever en liten slakk i arbeidslivet og den finnes som regel ikke. De fleste ansatte opplever stress, stramme tidsrammer og stadig flere oppgaver som må utføres. Da blir det vanskelig å finne plass for en som ikke fungerer 100 prosent. – Med mer fleksible ordninger i forhold til den enkelte ville mange flere hatt muligheter til å vende tilbake til jobben. Dette er myndighetenes ansvar når det gjelder sykmeldte og yrkeshemmede, de må sørge for ordninger med individuell tilrettelegging og god oppfølging, slik som tiltaket: Arbeid med bistand. – Men arbeidsgiverne har også et ansvar, fremholder Ørstavik, de er ikke flinke nok til å tenke alternativt. Hun nevner som eksempel en person som hadde problemer med å sitte i et fellesskap med andre. Det ble løst ved at vedkommende fikk en jobb der han for en stor del kunne arbeide hjemmefra. – Ved å åpne for at folk kan gå litt til og fra jobben, kan vi hindre at de faller helt utenfor arbeidslivet. Vi bør også se på sykmeldingspraksisen, det er for mange som blir 100 prosent sykmeldte. Jeg mener ikke at alle skal i arbeid uansett, det må vurderes individuelt, men vi vet at jo lenger folk er borte fra jobben, dess vanskeligere blir det å komme tilbake.

Tenk langsiktig
Generalsekretæren slår fast at hovedproblemet for personer med psykiske lidelser ikke er manglende motivasjon i forhold til arbeid, men selve lidelsen, for eksempel angst eller depresjon. De aller fleste blir helt friske igjen. Hun er særlig opptatt av den menneskelige siden av saken. Arbeidslivet er en av de viktig­ste arenaene for menneskelig samhandling, jobben vår er tema når vi møter andre i de fleste sosiale sammenhenger. Det er tøft å sitte igjen alene hjemme med kaffekoppen når alle andre drar på jobb. Og for samfunnet er det i lengden dyrt å satse på et arbeidsliv som ikke har plass til mangfold. Noen må betale den regningen også. Sunniva Ørstavik vil ikke bare utfordre myndighetene gjennom Bjarne Håkon Hanssen til å tenke langsiktig, men også Finn Bergesen jr. i NHO og Gerd-Liv Valla i LO. De har klart sagt fra at de ikke ønsker regjeringens foreslåtte ordning og det er forståelig. Men hva slags arbeidsliv ønsker de seg? – Et samfunns arbeidsliv sier oss svært mye om hvordan samfunnet egentlig er. Vi må selvsagt ha en god sykelønnsordning, men det er vel så viktig å ha et arbeidsliv som har plass til oss alle.

Personvern