Uførhetens gåte

(2008)

Arbeidsuførhet kan aldri forklares ut fra diagnose og funksjonsevne alene, men må forstås som et misforhold mellom personens yteevne og arbeidets krav. Vi må ha begge faktorene med i ligningen for å løse uførhetens gåte, skriver John Gunnar Mæland.

Med jevne mellomrom kommer alarmsignaler om at det norske samfunnet er i ferd med å gå på grunn fordi så mange faller ut av arbeidslivet med trygd. Det etterlyses innstrammingstiltak før det blir for sent. Underforstått eller direkte sies det at det er blitt for lett å få trygdeytelser. Legene er for snille, NAV gjør ikke jobben sin, men fremfor alt er reglene for liberale. Sist ut var flere økonomer fra Norges Handelshøyskole som i desember 2007 i nokså klare ordelag hevdet at de uføre ikke er virkelig syke og at trygdemoralen er blitt for slett. En annen forklaring på uføreveksten finner de i at uførepensjonen rett og slett er for god for dem med lav inntekt. Til orientering kan det opplyses at en gift person med to barn og pensjonsgivende inntekt på 250.000 kroner får sin inntekt etter skatt redusert med kr 71.000 som uførepensjonist (NOU 2007:4, s 146). Man blir altså ikke rik av å være ufør!

Sykere nordmenn
Det lanseres mange teorier om hvorfor så mange er sykmeldt og uføre i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. De ulike ekspertene legger gjerne vekt på sine egne faglige områder. Økonomer er opptatt av såkalte insentiver, altså hva som motiverer folk til å søke om trygdeytelser. Samfunnsvitere mener å finne svarene i måten trygdesystemet og arbeidslivet fungerer på. Psykologer mener at mye kan forklares med at folk har psykiske lidelser, mens legene gjerne fremhever kroppslige plager. Bruk av trygd er et komplekst fenomen som påvirkes av en lang rekke forhold. Det kan lønne seg å skille mellom to ulike typer spørsmål, som ofte blandes sammen. Det første er hvordan vi kan forklare nivået av og variasjoner i trygdeforbruk. For å lete etter svarene på et slikt spørsmål, må vi se på faktorer utenfor individet, i samfunnet, arbeidslivet, trygdesystemet og politikken.

Hvorfor blir noen uføre?
Det andre spørsmålet dreier seg om å forstå hvorfor noen blir sykmeldte og uføre, mens andre ikke blir det. Svarene på dette spørsmålet finner vi først og fremst i individuelle forhold, knyttet til helse, sosial bakgrunn, arbeidsforhold, personlige ressurser og hvilke hjelpetiltak som tilbys. Fortsatt vet vi altfor lite om begge typer spørsmål. Det er et paradoks at trygdeforskning i Norge til nå bare har fått smuler, mens de samlede årlige utbetalingene fra NAV står for en tredel av statsbudsjettet. Likevel har norsk forskning gitt viktige bidrag til å belyse sider av dette omfattende problemkomplekset også i internasjonal målestokk. Hvorfor er trygdenivået høyere i Norge enn i de fleste andre land? En åpenbar delforklaring er at svært mange er sysselsatte. Ikke minst har norske kvinner og eldre aldersklasser høy yrkesdeltakelse i europeisk målestokk.

Tunge jobber
Til nå har norske kvinner oftere måttet ta til takke med ufaglærte jobber som er tyngre, dårligere betalt og med mindre grad av egenkontroll. Dette er faktorer som øker risikoen for å bli arbeidsufør hvis sykdom rammer. Mye av det samme kan vi si for eldre arbeidstakere. Uføreandelen i befolkningen gjenspeiler altså langt på vei hvem som er i arbeidsstyrken. Et eksempel på dette er at tilveksten av uførepensjonister siden år 2000 er omtrent som forventet ut fra økningen av eldre i arbeidsstyrken. Vi må følgelig regne med flere uførepensjonister også i årene fremover av denne grunnen alene.

Liberale trygderegler
En annen delforklaring på økningen i antall uføre de siste 40 årene er mer liberale trygderegler, hvor særlig sykdomsbegrepet er blitt gradvis utvidet i tråd med medisinsk utvikling og folkelig forståelse. Det er lenge siden man forlot kravet om såkalt objektive tegn på sykdom. For en rekke sykdomstilstander er det symptomer og sykehistorie som danner grunnlaget for diagnosen, ikke svar på laboratorieprøver eller legens undersøkelser. Det medisinske sykdomsbegrepet er dynamisk og i stadig endring, men dette betyr ikke at «alt» kan regnes som sykdom. Mer enn diagnosen alene skal vekten legges på funksjonsevne.

«Trygdepolitisk klima»
Et ennå uforklart fenomen er de til dels store vekslingene i tilstrømning til ulike trygdeordninger på kort tid. Sykefraværet har gått opp og ned så lenge vi har hatt statistikk for det. Også tallet på nye uførepensjonister har svingt kraftig, fra en nedgang tidlig på 1990-tallet til ny vekst etter 1995. Noen forklarer dette med vekslinger i «det trygdepolitiske klimaet». Periodevise innstramninger i regelverk og praksis, følges av mer liberale perioder hvor det akkumulerte trygdebehovet i befolkningen blir tatt hånd om. Tidligere har man i Norge og i andre land observert at sykefraværet stiger i gode økonomiske tider, mens det synker med økende arbeidsledighet, uten at man er sikre på hvorfor. Ut fra dette mønsteret skulle sykefraværet i Norge nå være spesielt høyt, men en slik tendens kan man neppe finne. Optimistene tolker dette som at avtalen om inkluderende arbeidsliv virker, men evalueringene av denne satsingen spriker i alle retninger.

Usikkerhet
Vi har i det siste fått interessante resultater fra omfattende analyser av hva som skjer når bedrifter nedbemanner eller opphører. Det viser seg at sykefraværet blant ansatte i slike bedrifter stiger sterkt når det har gått en tid. Andre analyser viser at slike omstillinger i arbeidslivet kan forklare en god del av økningen i bruk av uførepensjon. Å leve under stor usikkerhet eller å miste jobben som følge av slik omstrukturering, vet vi er stressende og sykdomsskapende i så høy grad at det også påvirker dødeligheten. Også andre forskningsresultater peker på at forhold i arbeidslivet kan være med på å forklare økningen i trygdeforbruket.

Økte krav
Vi vet ennå ikke nok om hva disse trekkene betyr for folks helse og arbeidsdyktighet. Det vi med sikkerhet vet, er at økte krav er med på å skyve mennesker ut av arbeidslivet. Dette skjer gjennom mange, til dels usynlige mekanismer. For personer som sliter med kroniske helseplager, kan endringer eller økte krav i arbeidslivet bli tungen på vektskålen som gjør at de faller utenfor. De fleste som får uførepensjon, har en lang karriere med gjentatte sykefravær og langvarige behandlingsforsøk bak seg før de får sin varige trygdeytelse. Det er ikke så enkelt som mange synes å tro, å bli uføretrygdet.

Sykerollens «beskyttelse»
Vi forstår etter hvert mer om hvilke forhold i arbeidsmiljøet som betyr mest for helsen og arbeidsevnen. Å føle at en har kontroll, styring og innflytelse over jobben sin, er viktigere enn hvor travelt det er. Likeledes er det viktig å få anerkjennelse. Det å bli forbigått eller å bli oversett kan virke svært sårende for den som forsøker å yte sitt beste. Mange eldre erfarer å bli forbigått av yngre, fremadstrebende kolleger. Andre opplever at de kommer til kort når det gjelder kravene om å beherske ny teknologi. Andre slites ut av hyppige reorganiseringer. Det er ikke til å undres over at mange etter hvert finner det for tungt å gå på jobben og søker mot sykerollens «beskyttelse».

Personvern og cookies