Dårligere stilt?
Det første spørsmålet ombudet måtte ta stilling til i den aktuelle saken, var om arbeidstaker i det hele tatt ble stilt dårligere enn andre arbeidstakere på grunn av sin religion. Arbeidstaker var altså sikh og bussjåfør i et busselskap. Ombudet legger i sin avgjørelse til grunn at religionen krevde at han benyttet den tradisjonelle turbanen i det offentlige rom. Selskapet hadde et uniformsreglement som forbød slik bruk. Ombudet fastslo derfor at forbudet faktisk medførte at arbeidstaker ikke kunne benytte den tradisjonelle turbanen, og at arbeidstaker derfor i utgangspunktet ble stilt dårligere enn andre arbeidstakere på grunn av sin religion. I den aktuelle saken hadde busselskapet likevel tillatt at arbeidstaker kunne benytte en mindre turban i kombinasjon med en caps, og spørsmålet var da om denne tillatelsen medførte at arbeidstaker likevel ikke ble stilt dårligere enn andre ansatte. Arbeidstaker selv mente at bruk av liten turban innenfor sihkismen tradisjonelt er forbeholdt den private sfære, implisitt at denne løsningen ikke var akseptabel i forhold til religionen. Ombudet fant å måtte legge avgjørende vekt på arbeidstakerens overbevisning i dette spørsmålet, og kom til at forbudet mot tradisjonell turban innebar at arbeidstaker ble dårligere stilt enn andre arbeidstakere på grunn av sin religion.
Unntak?
Ombudet måtte så vurdere om unntaksbestemmelsen likevel kunne medføre at turbanforbudet var lovlig. I henhold til diskrimineringsloven § 4 fjerde ledd er «forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den […] som forskjellsbehandles», ikke å anse som diskriminering. I forarbeidene til diskrimineringsloven framkommer det for eksempel at dersom en persons ønske om å bære turban på arbeidsplassen kommer i strid med virksomhetens krav til sikkerhet eller helse og hygiene, kan dette medføre at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. Det vil i følge forarbeidene bero på en konkret vurdering hvorvidt forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og proporsjonal. Busselskapet anførte at det ved utformingen av uniformen hadde vært lagt stor vekt på at uniformen ikke skulle være til hinder for tjenesten som sjåfør, herunder ved hjelp av passasjerer ved av og påstigning, barnevogner, eldre eller ved håndtering av bagasje. Ombudet mente imidlertid at selskapet ikke hadde fremlagt dokumentasjon som underbygget at turbanbruken ikke var forenlig med arbeidstakers oppgaver. Selskapet anførte også at turban ville være «uforenlig med identitetshensyn, bedriftens ansvar for å holde uniform for alle ansatte, selskapets og oppdragsgivers krav til renhold og orden av uniformen og det å se uniformert og skikkelig ut». Ombudet mente at heller ikke disse argumentene kunne medføre at lovens unntak kommer til anvendelse. Etter dette ble ombudets konklusjon at selskapet handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering når det ikke tillot bussjåføren å bruke turban.
Dårlig taktikk
Ombudets avgjørelse viser at spørsmålet om unntaksregelen skal komme til anvendelse, må løses konkret. Det er opp til arbeidsgiver å dokumentere reelle behov og problemer for å få medhold i at det aktuelle tiltaket er nødvendig for å oppnå et saklig formål. Busselskapet var ikke overbevisende i sin utforming av begrunnelse. Det fremstår som dårlig taktikk når busselskapet også hevdet at det hadde «vært naturlig å vurdere hvorvidt de krav som er satt til jobben, kunne forenes med den tro han har». Busselskapet kan her oppfattes å ha holdninger som er stikk i strid med formålet til loven man påstår å operere innenfor. Den øvrige argumentasjonen fra selskapet vil da lett bli oppfattet som en skinnbegrunnelse skrevet i ettertid for å tilpasse seg loven i etterpåklokskapens navn.
