Triksing

Tekst:  Kai Holtan (2004)

– Her ligger vi som relikt på bredden og ser tidens strøm stryke forbi, sukket Pendlern dypt en sensommerlig solkveld på vestverandaen. – Jaså, er det det vi gjør? sa vi og slengte litt ekstra oktanforhøyning i hans syltynne. For dette tegnet dystert. Når Pendlern var i det dypsukkende hjørnet, hadde han enten kranglet med kona, eller sjefen, eller sett fredagsunderholdningen på TV 2. – Visst gjør vi det. Og merk deg vel at jeg ikke snakker om flommen av trendy begreper og stilarter innen språk, moter og musikk. Sånt er uvesentlige skumtopper og ikke verre enn det alltid har vært. – Hva er det da som ergrer deg? – Holdningen. – Jaja, men du må jo regne med litt ryggplager ettersom årene stiger på. Pendlern skulte. – Det er overhodet ikke noe galt med min rygg, iallfall ikke i fysisk forstand. Jeg snakker om de nye holdninger til triksing og lureri. – Gi deg, sa vi. – Triksekultur har eksistert helt siden hendene var Esaus, men røsten Jacobs. – Men ikke som applaudert virkemiddel innen sport og idrett, vedholdt Pendlern. – Det er det da heller ikke nå, innvendte vi. – Utøvere som doper seg blir… Pendlern avfeide oss. – Jeg snakker om fotball. Når en attenåring, i sin debutkamp i A-trøya, straks hiver seg ned innenfor 16-meteren og oppnår å skaffe laget straffe, og etterpå glisende innrømmer overfor pressen at det kuns var skuespill og juks og fanteri, uten at det skaper et ras av leserinnlegg mot denslags mangel på fair play, så må det jo skyldes at oppførselen er alment godtatt. – Sånn var det ikke da vi spilte på løkka. – Nei, vi trengte ikke dommer, engang. Det var jo ingen stas med en seier som skyldtes juks. Vi trikset med ballen, men ikke med spillet. Tenk om følgende kunne skje: en spiller skal ta en straffe han vet laget har fusket til seg, og skyter med vilje femten meter til side for mål. Da ville jeg kastet min jubelhatt i været. – Når du først fantaserer, sa vi syrlig, – kan du i samme slengen se for deg en rikspolitiker som bøyer seg for et bedre argument og skifter mening. Eller en ærlig advokat. Pendlern skarpmyste: – Jeg er kanskje en drømmer, men delirium har jeg dog foreløpig ikke. Men vel, vel. Skjenk opp, du, så får vi se hva det kan bli til.

Personvern