– Transportnæringen trenger regionale verneombud

Tekst: Morten Valestrand (2002)
Regionale verneombud har lenge stått på Transportarbeiderforbundets ønskeliste. Ordningen passer bransjens struktur og mange ansatte skulle fått hjelp hvis den fungerte. Likevel er det få som lytter til argumentene.
Likt fortellingen om en superhelt fra et gammelt gutteblad lever drømmen om det regionale verneombudet videre. Det er over tjue år siden bygge- og anleggsarbeiderne fikk borret seg gjennom den politiske motstanden. Transportarbeidernes drøm om samme ordning har hengt med gjennom flere handlingsprogram som saklig har forklart at siden «…de fleste bedrifter er små og at sjåførene har sin arbeidsplass på veien, må det etableres ordninger med regionale verneombud». I følge arbeidsmiljølovens §25 skal alle bedrifter med minst fem arbeidstakere ha et et verneombud. For arbeidstakere ved små bedrifter er derfor oppfinnelsen av det regionale verneombudet en smart ide. Verneombudet skal ha ansvaret for regionens småbedrifter og støtte de ansatte som da får et verneombud som de i følge loven har krav på. Og det burde ikke spille noen rolle om man er bygningsarbeider eller sjåfør hvis bare behovet er det samme. Men i dag vil ingen høre snakk om regionale verneombud. Ikke en gang LO driver dette som et viktig eller fornuftig spørsmål. Det er sånt som dette Geir Kvam tenker på når han kjører rundt i sin lukka varebil på fire og et halvt tonn. Han ruller sjelden utenfor Trøndelag og har ganske greie arbeidstider, men likevel irriterer han seg over at ordningen med regionale verneombud ikke blir tatt opp på alvor.

Skreddersydd for tradisjoner
Geir Kvam er selv tillitsvalgt og verneombud på Berg & Amundsen Transport i Trondheim, et engasjement som også har gitt ham vervet som leder for Midtnorsk Transportarbeiderforening. Så han vet hva han snakker om, og når han vil snakke ekstra faglig tar han turen ned i Olav Tryggvasons gate der daglig leder Siv Svanem sitter på foreningskontoret i Folkets hus. Hun er minst like engasjert og på forrige LO-kongress tørket hun støvet av handlingsprogrammet og framla flere forslag om å bedre forholdene for ansatte i småbedrifter. Et av hovedproblemene er i følge henne at dagens lov- og avtaleverk er tilpasset arbeidstakere i store og mellomstore bedrifter; altså skreddersydd for den tradisjonelle industrien. ­ I disse bedriftene finnes det et apparat av tillitsvalgte med både ressurser og fellesskap, de får informasjon og de sørger for at medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår er i orden. Situasjonen er annerledes for arbeidstakere i små bedrifter, som blant annet i Transportarbeiderforbundet, sier hun. ­ Her i Trøndelag har vi mange medlemmer i småbedrifter. Av 42 bedrifter har 35 stykker sju eller færre ansatte. I et lite firma blir ofte den tillitsvalgtes arbeid veldig begrensa. Og når organisasjonsarbeidet blir minimalt går det ofte ut over arbeidsmiljøarbeidet. Det er nesten umulig å få til noe seriøst hvis man er fire sjåfører som stadig reiser på kryss og tvers nedover i Europa. I beste fall møtes de på Kielferga, sier Geir Kvam. .

Ulike behov
Regionale verneombud i bygg- og anleggsbransjen ble etablert i 1981. Det skjedde etter sterkt påtrykk fra Norsk Bygningsarbeiderforbund og Norsk Arbeidsmandsforbund. I 1997 ble forskriftene revidert og enkeltmannsforetak innlemmet i arbeidsmiljøloven. Regionale verneombud vurderes ofte ut fra to forskjellige behov. På den ene siden er det alle ensomulvene som sitter i sine førerhytter hele dagene med små muligheter for å treffe andre likesinnede. På den annen side finnes småbedriftenes ansatte som ikke reiser særlig mye men som likevel trenger hjelp i faglige spørsmål. ­ Hvis du i dag har et arbeidsmiljøproblem i en liten bedrift så har du egentlig bare en mulighet, og det er å sende en skriftlig rapport til Arbeidstilsynet. Dette er en tung prosess for ansatte i små selskaper. Men hvis du har et regionalt verneombud som du kan ringe og prate med, få noen råd fra på telefonen, og som kan besøke bedriften litt mer uhøytidelig, da får du straks samme rettigheter som ansatte på større bedrifter.

Mange uorganiserte
Alt dette er vel og bra, synes Geir og Siv, og det burde egentlig være en smal sak for forbundet og LO å skru til kravene litt ekstra på den fronten. Men så begynner Geir Kvam å tenke på alle bakomliggende problemer, og det enkle bildet krakelerer. Et av problemene er det stadig tilbakevendende traumaet at mange av transportbransjens sjåfører ikke er organisert i Transportarbeiderforbundet, eller noen andre steder heller, for den sakens skyld. ­ Organisasjonsprosenten er lav både hos de ansatte og hos eierne, og dette gjør at næringen blir problematisk. Mange firmaer er ikke medlem i Norsk Lastebileierforbund og mange sjåfører er ikke medlem i Transport, sier Geir Kvam, og fortsetter: ­ Grunnen til at både Fellesforbundet og Arbeidsmandsforbundet kunne få til ordningen med regionale verneombud tror jeg er at de delvis har en høy organisasjonsprosent innen sin bransje. I tillegg befinner arbeidsfolkene seg ofte over lengre tid på samme arbeidsplass, i hvert fall noen uker,. I løpet av samme tid har en sjåfør kanskje vært rundt hele Norge. Og akkurat så forbannet som man kan bli på tull og tøys i trafikken, når det ikke flyter på og livet ruller, like irritert er han over at Transportarbeiderforbundet ikke kommer videre i saken med regionale verneombud. ­ Vi må kanskje samarbeide bedre med andre i denne saken. Det er ikke bare Transport som har problemer med småbedriftene og temaet bør være aktuelt for mange forbund. Vi må angripe problemet fra flere sider. Hvis vi i samarbeid med andre fagforeninger, lastebileierforbundet, Biltilsynet og Arbeidstilsynet kan skape bedre totalvilkår for bransjen, så vil det også bedre arbeidsmiljøet. Regionale verneombud kan inngå som en del i denne pakken, sier Geir Kvam og klatrer tilbake inn i varebilen.

Personvern og cookies