Språk er sikkerhet

Tekst: Lars Aarønæs (2002)

 

Enda så mye engelsk det er i oljebransjen: Pussig nok er det fortsatt norsken som rår på sokkelen. En av grunnene til den gode språkrøkten sitter på land og heter Oljedirektoratet (OD). Direktoratet forklarer det ganske enkelt slik: Språk er sikkerhet.

– Er det noe vi prioriteter høyt i dag, så er det helse, miljø og trygghet for dem som arbeider i oljebransjen. Det er også grunnen til at vi har lagt stor vekt på å få et klart og godt språk i regelverket. Språk og risiko er nært knyttet til hverandre i vår bransje. Vi vil ikke ha misforståelser. Ikke svada heller. Oljespråket skal være konsist. Et eksempel: Noen snakker om «inspeksjon og vedlikehold». Men det heter bare «vedlikehold» – i det ligger også inspeksjon. Det forteller assisterende direktør Gunnar Østebø, en av de tre språkforvalterne jeg møtte i ODs hovedbøle på Ullandhaug i Stavanger. Med seg har han informasjonsrådgiver Eldbjørg Vaage Melberg og sjefingeniør Hans Spilde.

Egen språkforskrift
Oljedirektoratet har en rammeforskrift. Denne forskriften har sin egen paragraf om språk. Det står der at «norsk språk skal brukes i størst mulig grad i petroleumsvirksomheten.» – Før sto det «bør». Nå står det «skal», sier Østebø. Forskriften OD retter seg etter, sier at andre språk – det vil si engelsk – kan brukes dersom det er «nødvendig eller rimelig», og når det ikke går utover tryggheten. – De fleste som arbeider i oljå her til lands er norske. Derfor er det oftest ikke nødvendig å svare på engelsk, sjøl når oljeselskap her i nabolaget skriver på engelsk til oss, sier Hans Spilde.

Amerikanerne regjerte
OD har nettopp rundet 30 år. Tre medarbeidere startet tilsynsorganet i 1972. Nå er de 340 ansatte i Stavanger, seks i Harstad. Forsamlingen er særlig preget av flinke geologer, økonomer og teknologer, men med stadig sterkere ekspertinnslag på yrkeshygiene- og helsesida. I etatens gilde kundeblad, Sokkelspeilet, leser jeg skrekkhistorier om hvordan det gikk for seg på oljefeltene i starten. Da var det amerikanerne som regjerte på plattformene. Holdningen hos noen av dem var at dersom en mann ble skadd, gjaldt bare en ting: å få tak i en ny. Helse- og trygghetsarbeidet var deretter. En av veteranene som blir intervjuet i Sokkelspeilet, fortalte om da han fikk revet av seg fingeren på boredekket. Plattformsjefen fra yankee-land lurte mest på om det var nødvendig å sende ham til land i eget helikopter. Kunne han ikke vente noen dager, til hele skiftet skulle hjem? Så slapp sjefen å få bonustap…

Entydige innretninger
Slik er det ikke lenger. Nå er det norsk kustus. Alt skal være så entydig som råd, på alle nivå. Ingen snakker derfor om «boreplattformer» . Direktoratet går i bresjen for at oljebransjen skal ha entydige begrep. OD er derfor nøye med å si «innretninger» om det som er på sokkelen. I ordet ligger også hvem som har ansvaret. Termen innretning omfatter «alt unntatt båter». Fartøy er nemlig Sjøfartsdirektoratets ansvar, om de er aldri så mye fortøyd til en plattf…- unnskyld, innretning. Dessuten: Det heter ikke borelisens. Det heter utvinningsløyve. – Vi sier ikke at språket vårt bare er lett. Det har sterke innslag av terminologi. Politikerne har problem med å forstå hva vi mener når vi snakker om «uoppdagede ressurser» og «ressursklasser». Enkelte pressemeldinger vi sender ut, er så spesielle at bare et fåtall journalister har forutsetning for å fatte hva vi skriver om. For å sikre oss, har vi invitert pressefolk til å fortelle om hva de mener er utfordringene våre. Blant annet med hensyn til språket, sier Eldbjørg Vaage Melberg.

Ikke språkpoliti
OD har sluttet å være et statlig hierarki. Etaten er ombygd. Nå er den sammensatt av en rad interne lag og grupper. Det sitter altså ingen språkpolitimann her og siler det som skal ut til omverdenen. Språkrøkta skjer dels gjennom et internt språkråd i organisasjonen, dels på intranettet, dels i form av det språkheftet Hans Spilde laget på basis av internkurset «På godt og moderne norsk i OD». – Direktoratet har hånd om det mest synlige ved hele oljeaktiviteten: Navnesettingen. I motsetning til engelsk sektor, mener OD det er viktig å sette mest mulig presise navn på felt, strukturer og innretninger, sier Spilde, og fortsetter: – Det er oljeselskapene som er de formelle søkerne, det er de som ber om å få sette navn på funn og felt. Det var en kar i et selskap som spurte oss: «Kan vi ikke få lov å kalle funnet vårt opp etter Sissel? Hun er så pen…»

Personvern