Snøring på smøring

Tekst: Kai Holtan (2005)

– Havnet på nachspiel i helga, bekjente Pendlern, en tanke rødkantøyet og med lett dirrende aftenposthender. – Jaså? forbauset vi. Pendlern er generelt en lune redets mann. Godstol. Grandis. Cola. TV. Kanskje et par nølende glass rødvin, om kona var i humør til det, og ble i humør av det, så det lå an til et par skarpe også. – Fortell. – Næh, standard rutine. Alskens folk. Blant annet en fyr som ikke kunne spille gitar og som derfor selvfølgelig spilte gitar. Pluss en annen kar som kunngjorde at han ikke kunne fortelle vitser. – Og han… Pendlern nikket. – Fortalte vitser. Nachspiel er en nødtilstelning iverksatt for å gi de som ikke rakk å dumme seg ut på byen en ekstra sjanse. Som de grådig griper. – Og hvor var du selv i dette bildet? Pendlern sukket. – Innenfor rammen, er jeg redd. Detaljene er vage, ettersom mengden alkohol som går med på en norsk fest alltid er lik det tilgjengelige, men jeg har fått visse referater. Jeg skal ha sitert Prestens tale fra Peer Gynt in extenso, samt deltatt i garnison avsynging av Ved Rondane og et skjønnsomt utvalg Bellman og Taube. – Men det høres jo ut som det rene kulturarrangement. Burde hatt kommunal støtte. Pendlern kremtet. – Vel, faktisk. Verten var kommunens innkjøpssjef, og hadde fått to flasker edelvare fra en anbyder til jul. – Håhoi, utbrøt vi. – Smøring! Korrupsjon! Han kan jaggu være glad det ikke var en journalist med i selskapet. Pendlern gløttet. – Nei, ikke én. Det var to. Som i god presse-etisk ånd stilte sterkt kritiske spørsmål. – Å, herregud. Hengte de ut den arme mannen? – Gjett om. De lurte på hvorfor i helvete han ikke hadde greid å file til seg mer enn to flasker. Selv hadde de i løpet av fjoråret sikret seg både dugelige spekeskinker, gratis pils på fem utesteder, stående tilbud om middag på tre fasjonable restauranter, samt fritt hjulskift hos byens største bilforhandler. Det var karer med snøring på smøring. Vi tenkte på den arme polsjefen som var blitt skuret gjennom rabalderkverna. En sak folk flest later til å ta det med et skuldertrekk. De unner vel både ham og medarbeiderne noen småfrynsete goder. Det skjer verre ting i samfunnet. – Så bladfykene tok for seg? – La meg si det slik: De tilførte begrepet ombrekning et nytt og utvidet innhold. Og det enda de slett ikke jobbet i VG.
Arbeidsmiljø nr. 2- 2005

Personvern