Sløv redskap duger ikke

(2007)
De siste årene har arbeidsmiljøkriser, reelle så vel som medieskapte, kommet og gått. Gardermotunnelen, Nordsjødykkerne, Kvikk-saken, kvikksølvskader blant tannhelsesekretærer og nå sist Rosenborgsaken, kan være stikkord.
I tillegg til disse krisene ser vi konturene av en «epidemi» av arbeidsrelatert sykdom som kan forklare 25-30% av utstøtingen fra arbeidslivet, tilsvarende 150.000 personer av dem som lever på trygd. Det blir mer og mer klart at uheldige forhold i arbeidslivet er av betydning for selve folkehelsa i Norge.
Økt negativ stress
Bak de fleste krisene ligger eksponering for kjemikalier og stråling. Dette er forhold vi har mye kunnskap om og flere av krisene burde vært forutsett. Bak epidemien ligger i hovedsak ergonomiske og organisatoriske forhold. LO snakker om en brutalisering av arbeidslivet, og mener med det at krav­ene til prestasjon vokser, og at det gir økt stress med negative helsemessige konsekvenser. For å møte dette har myndighetene satset på IA-avtalen og kampanjen mot sykefravær. Først satset myndig­hetene på Arbeidslivssentrene. Fire hundre nye stillinger ble opprettet for å hjelpe bedriftene, til dels i ufin konkurranse med bedriftshelsetjene­sten. Ufin fordi Arbeidslivssentrene tilbyr gratis hjelp, mens bedrifts­helsetjenesten må ta seg betalt. Satsingen på Arbeidslivssentrene har ikke vært spesielt vellykket. Det kan skyldes at sentrenes kunnskap om den enkelte arbeidsplass er for ­dårlig. De kjenner ikke bedriftenes indre liv og vil derfor bare kunne gi generelle råd. Det siste utspillet fra myndighetene er å trekke fastlegene mer inn i sykefraværsarbeidet. Det vil heller ikke bli noen suksess, og av samme grunn. Fastlegene kjenner arbeidsplassene for dårlig og har ­verken tid eller anledning til å sette seg inn i forholdene.

Trekk inn BHT
Det første en kan kritisere myndighetene for er at de måler sykefravær og ikke sykdom. Det neste er at de bygger opp systemer utenfor den enkelte bedrift (selv om IA-avtalen i utgangspunktet peker på at det er på den enkelte bedrift tiltakene må settes inn). I dette arbeidet har ­myndighetene valgt å overse det apparatet som allerede eksisterer, det apparatet som har helsekompetanse og som kjenner bedriftene. Det er meg en gåte at ikke bedriftshelse­tjenesten er trukket inn i myndig­hetenes satsing på bedre arbeidsmiljø. Med en sertifiseringsordning for å sikre kvaliteten på bedriftshelsetjenesten og en ratifisering av ILO-­konvensjonen om bedriftshelsetjeneste for alle ansatte, ville vi vært mye bedre rustet til å møte både ­epidemien og krisene. I stedet ser vi en forvitring av hele det arbeidsmedisinske fagfeltet. Be­­driftshelsetjenesten er overlatt til markedet, og NHOs linje med at bedriftene sjøl må få bestemme om de vil ha bedriftshelsetjeneste og hva ­tjenestene skal arbeide med, har seiret. For å opprettholde livsgrunnlaget, må tjenestene tilby aktiviteter som det ikke er faglig grunnlag for, men som bedriftene vil ha; alt fra ubegrunnete helsekontroller til massasje, aroma­terapi og livsstilsveiledning. De arbeidsmedisinske avdelingene har heller ikke møtt særlig velvilje og opplever nå nedskjæringer og trusler om nedleggelse. Den planlagte utbyg­gingen av avdelingene for å gi dem nødvendig faglig tyngde, har uteblitt. Vår avdeling ved St Olavs Hospital i Trondheim ble opprettet med fem stillinger i 1990. Det var forutsatt en utbygging til 15-20 stillinger; nå har vi seks. Det er et paradoks at mens kunn­skapen om arbeidslivets betydning for folkehelsa stadig øker er innsatsen for å bevare og styrke et av de viktigste redskapene for å gjøre noe med det, stadig synkende. På legesida ser vi en klar rekrutteringssvikt til faget. På det meste var det over 500 legeårsverk i det arbeidsmedisinske fagfeltet, nå er antallet nede i 340, en nedgang på 30% på få år. Arbeidsmedisinen, herunder be­­driftshelsetjenesten, står ved en ­skillevei. Fortsetter utviklingen med faglig forvitring i bedriftshelsetjenesten og nedskjæringer ved de arbeidsmedisinske avdelingene, vil snart ­strevet for et inkluderende arbeidsliv ha mistet et sentralt verktøy.

Overlege Håkon Lasse Leira er spesialist i Arbeidsmedisin. Han arbeider på arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Spørsmål til Leira kan sendes til: hakon.lasse.leira@stolav.no
Personvern og cookies