Sirkusliv

Tekst: Grethe Ettung (2011)

 

Å drive et sirkus byr på mange utfordringer, men sirkusdirektør Arild Arnardo (69) vil ikke bytte bort lukta av sagflis, hestepromp og popkorn for alt i verden.

Aprilsola forsøker forgjeves å trenge igjennom skylaget som ligger over Tøyen, men regn­dråpene seirer. De sklir i sikksakk nedover den dyp-blå italienskproduserte teltduken med en diameter på 36 meter. Under lyskastere og ­trapeser fylles manesjen hver kveld med alt fra klovner, akrobater og tryllekunstnere til elefanter, hester og hunder. Og ikke minst publikum. Cirkus Arnardo er i byen!

Uten mat og drikke …

Intervjuet foregår i kantinevogna, hvor bordene har dyprøde voksduker og veggene er kledd med bilder av ulike sirkusartister. Her inntar nærmere seksti teknikere fire måltider per dag.
– Det er en del av trivselen her på sirkus, fastslår Arnardo.
På grunn av ulike dietter og lignende, foretrekker artistene å tilberede maten sin selv.
Sirkusdirektøren er opptatt av at alle skal ha det bra, og sammenligner staben med et mini-FN.
– Vi er en broket gjeng som består av 15 nasjoner.
– Har dere et felles arbeidsspråk?
– Nei, her går det i både engelsk, tysk, fransk og italiensk blant annet. Alle snakker flere språk, om uttalen ikke alltid er grammatikalsk korrekt, så forstår vi hverandre.
– Hva med ulike politiske og religiøse ståsteder, byr det på utfordringer?
– Vi diskuterer ikke religion eller politikk, kommer det kontant.

Må være rund i kantene

Ved Munch-museet står campingvognene, som huser artister og sirkusteknikere, som sild i tønne.
– Er det ikke krevende å bo så tett på hverandre?
– Er miljøet ved sirkuset godt, går det greit. Vi legger stor vekt på å ha et godt arbeidsmiljø ved Cirkus Arnardo. Her prater alle med hverandre, og alle behandles likt. Det er ingen som får noen form for særbehandling. Jeg går mye rundt, og skulle det oppstå problemer foretrekker jeg å ta tak i dem med det samme. Ellers er det viktig å være litt rund i kantene, da fungerer alt så mye bedre. Dessuten kommer man langt med sunt folkevett.
Mye tyder på at dette er veien å gå, for ifølge sirkusdirektøren står artistene i kø for å jobbe ved Cirkus Arnardo.
– Et godt arbeidsmiljø er lønnsomt. Er artistene misfornøyde, går ryktene fort. Ikke bare i Norge, men over hele sirkusverdenen, og den er ganske stor.

Hjelm og vernesko i manesjen

I sirkusmanesjen er det gjerne trapesartistene med sine halsbrekkende øvelser som får publikum til å gispe. Verneutstyr derimot, glimrer med sitt fravær.
– Det vil jo ikke akkurat se glamorøst ut med vernehjelm og – sko i manesjen, fastslår Arnardo.
Sirkusartistene er selvstendig næringsdrivende. For å ta trapesartistene som et eksempel, så betyr det at det er artistene selv som vurderer risikoen ved øvelsene de utfører, og eventuelt sikrer seg ved hjelp av vaiere og nett.
Teknikerne derimot er underlagt verne­bestemmelsene.
– Vi har ikke hatt mange besøk av Arbeids­tilsynet. De gangene de har vært her, har de sjekket arbeids- og boforhold, og funnet det tilfredsstillende.

Sirkusdirektør og brannmester

Brannvesenet derimot, er ofte på befaring, og brannøvelser gjennomføres jevnlig. Sjøl er Arnardo registrert som brannmester.
– Vi har aldri behøvd å evakuere verken mennesker eller dyr.
Branntilløp har imidlertid Arnardo opplevd. Han forteller om varmeovnen som veltet på linoleumsgulvet i campingvogna til faren, og hvordan de ved hjelp av et pulverapparat raskt fikk kontroll over situasjonen. De høye, smale varmeovnene er imidlertid byttet ut med lave og brede ovner, som ikke velter så lett. Pulverapparatene har måttet vike for kullsyreapparat.
– Disse er mer renslige enn pulverapparatene. De vil fungere godt hos oss, hvor det som kan brenne stort sett har tilknytning til det elektriske anlegget.

Tid for oppbrudd

Et sirkus forflytter seg fra sted til sted. Vanligvis er det opp- og nedrigging i løpet av èn dag.
Unntaket er åpningen av årets sesong ved Munch-museet på Tøyen. Her blir sirkuset i to og en halv uke, før det er tid for oppbrudd.
– Da begynner artistene å bli utålmodige, da vil de videre, meddeler sirkusdirektøren.
Artistene har kontraktfestet 26 arbeidsdager i måneden, og får betalt per arbeidsdag. I snitt arbeider de åtte minutter hver kveld, ser vi bort ifra enkelte andre arbeidsoppgaver som at alle skal være med når det er innslipp av publikum.
– Det er for å skape stemning, og det inngår i kontrakten, opplyser Arnardo.
Tidligere var det vanlig at artistene også var med på å sette opp stoler i teltet. I dag er det sirkusteknikere som tar seg av dette, i tillegg til opp- og nedrigging av teltet.
Teknikerne bruker i snitt 2,5 time på å sette opp teltet, og ta det ned.
– Det hele er bedre organisert i dag. I tillegg har vi flere biler vi kan stable utstyret på.

Sirkus på hjul

Norges eldste sirkus er inne i sin 63.sesong, og rundt om i vårt langstrakte land, sitter mange barn, og voksne, og venter spent på sirkusbesøk.
– Vi er en fargeklatt i folks hverdag, men skal vi forbli en fargeklatt i Norge, må forholdene legges bedre til rette for oss, konstaterer Arnardo.
Han synes ikke noe om bompengeordninger som krever mellom 300 og 400 kroner for bil med henger. Med nærmere 40 fullastede doninger på vei til de mest avsidesliggende steder, blir det en del bomringer å forsere.
– Å krysse en fjord er heller ikke enkelt. Tidligere satset vi på sen ettermiddag/kveld når fergetrafikken var avsluttet for dagen. Vi forhandlet med fergeselskapene, og de fraktet oss over. På den måten var vi ikke til hinder for pendlerne som bruker ferja for å komme seg på jobb. Nå er det imidlertid innført hviletider for fergemannskapet, og de blir bøtelagt om de bryter denne avtalen.
Vi registrerer et aldri så lite hjertesukk, men Arnardo er ikke en sirkusdirektør som gir seg så lett.

Møte på øverste hold

– Jeg ber årlig om et møte med kulturministeren. Jeg vil gjerne ha et svar på hva sirkus i Norge er verdt. I andre land legges forholdene til rette for sirkus, mens hos oss støter vi på stadig nye utfordringer.
Arnardo trekker fram sirkussesongens varighet som et eksempel. Nye regler i artistskatte­loven tilsier at artistene kan være i landet maks 183 dager av en 12 måneders periode. Overskrides dette, blir de ansett som bosatt i riket. Dette gjør at sirkussesongen avkortes, for artistene er jo ikke interessert i å bli i ­landet. De søker seg til andre sirkus etter avsluttet sesong her.
Arnardo skulle gjerne ha utvidet denne maksgrensa.
– Jeg vil forsøke å få til en endring her.

Grusbaner en saga blott

Ikke mindre enn 7500 kilometer tilbakelegger sirkuset på hjul i løpet av en sesong. Da har mellom 140 og 150 steder fått besøk av sirkus. Nok en utfordring har imidlertid dukket opp i løpet av de siste årene: mangelen på grusbaner.
– Bare i løpet av de siste par årene er 400 grusbaner blitt belagt med kunstgress. Det betyr kroken på døra for oss, og vi må se oss om etter andre alternativer. Her ved Munch-museet, hvor vi holder til nå, er det varslet boligbygging. Foreløpig har det ikke skjedd noe.
Mobiltelefonen ringer iltert. Det er ordføreren i Stranda kommune. Der vil de gjerne ha sirkusbesøk, men grusbaner er det verre med. Nå har det imidlertid ordnet seg.

Dyrehold

Vi kommer heller ikke utenom spørsmålet om dyr ved sirkus eller ei.
– Dyra hører hjemme her, hevder Arnardo.
Han mener dyrevernaktivistene ikke har noe å sette fingeren på.
-Dyra trenes opp ved hjelp av tålmodighet og belønning. Det gjør at de trives.
Sirkusene må søke Mattilsynet om tillatelse til å vise fram dyr. Tillatelsen gjelder vanligvis for en sesong av gangen, og for et gitt antall dyr og arter.

Høner og smørbukkarameller

De gangene Arnardo har en ledig stund, setter han seg gjerne ned med treskjæring eller lærarbeid, om ikke barnebarna kommer på besøk. Sjøl husker han godt da han fikk sitt eget sirkusnummer som 4-åring. På voksenforestillingen tryllet han fram høner fra bokser, mens på barneforestillingen var hønene byttet ut med smørbukkarameller.
-Smørbukkaramellene kastet jeg til barna, men jeg passet alltid på at det var noen igjen til meg sjøl. //

Personvern