Sekstiåtter med stil

Tekst: Vemund Jensen (2002)

 

Steinar Westin stiller gjerne diagnosen på vårt samfunn.

Jeg bombarderes av hestekastanjer fra oven der jeg står og venter utenfor den praktfulle trevillaen på Singsaker i Trondheim. Steinar Westin har ringt og beklaget at han blir litt sen. Han må bare finne et passende sted å plassere noen besøkende nede på universitetet. Han er en travel mann. Ti minutter på overtid skimter jeg ham i den andre enden av Øvre Allé. Sykkelhjelm, hendene samlet fremme på styret i aerodynamisk posisjon, og blafrende jakkeflak. Han er en sporty mann. Sykler til jobben, windsurfer, skiboksen er allerede montert på taket av BMW-en i oppkjørselen. Det begynner kanskje å snø på Oppdal snart. Villaen er ikke minimalistisk møblert. En pels over en lenestol og hvitt flygel. Westin står i stil med sorte bukser og vinrøde sko til blazeren. Slik blir det når man er gift med en klesdesigner. Hans kolleger sier at ekteskapet med Lise Skjåk Bræk har gjort ham til Institutt for samfunnsmedisins mest velkledde mann. – Ja, jeg har hørt det, sier han. – Jeg har etter hvert fått respekt for at klær er et eget språk. Jeg ergrer meg over at folk er så sløve, en sløvhet som ville vært helt all right i min hippie-tid, men som ikke er spesielt spennende lenger. Vi har satt oss til rette på kjøkkenet i ekteparets hjem. Kona romsterer oppe en stund på designverkstedet før hun tar turen ut. At hun kom inn i Westins liv var mer av en tilfeldighet. Hun falt regelrett ut av et vindu og i armene hans. Etter en ferietur til Irland brant hun så etter å fortelle noen om opplevelsen at hun tydde til faren til et av sine barns venner. Men før han rakk å komme på den planlagte middagen, var hun hodestups falt ut av et vindu med brukne ankler som resultat. I et sommertomt Trondheim endte Westin som hennes nærmeste pårørende på sykehuset, snart hodestups forelsket.

En nedlagt hermetikkfabrikk
Det var på den tiden han var ved å avslutte doktorgraden sin. Som allmennlege på Askøy på 70-tallet begynte han å interessere seg for hvorfor de fikk inn flere pasienter hver gang det ble lagt ned industri på øya. – Jeg dro innom Institutt for allmennmedisin i Bergen og fortalte at jeg hadde sett noe som kanskje var faglig interessant. «Arbeidsledighet finnes ikke, det er avskaffet», svarte de. Jeg ble i stedet bedt om å forske på blodtrykk. Men nysgjerrigheten var vanskelig å stagge. Da en hermetikkfabrikk skulle nedlegges, ble ledelsen og fagforeningen tilbudt gratis bedriftshelseundersøkelse, en undersøkelse som ble fulgt opp både ett, fire og ti år senere. Fordelen for det som etter hvert ble et forskningsprosjekt, var tilgangen til en kontrollgruppe, en søsterbedrift i kommunen som forble urørt. I korte trekk oppdaget Westin at blant de som mistet jobben ble sannsynligheten for å bli uførepensjonist tre-firedoblet. – Helsemessig burde det egentlig vært omvendt ut fra de fysiske belastningene, bemerker han. – Det viktigste funnet var at helseproblemene de hadde mens de arbeidet gradvis ble omdefinert til uføreskapende sykdom etter at de mistet jobben. Men det tok lang tid. I løpet av et halvt år er endringene ubetydelige. Men over flere år blir effekten dramatisk. Betegnelsen trygdemisbruker oppfatter han som helt absurd. – Gitt at en person kommer i en slik klemme, dukker sykdomsopplevelsen opp som en mye sterkere faktor i livet. Derfor er også Westin forarget over at det ikke gjøres mer forskning på feltet. Han hevder endog at de ansvarlige myndigheter er systematisk uinteressert i å få mer greie på slike forhold. – Vi må få vite hvilke effekter moderniseringen av offentlig sektor og store bedrifter har. Ikke bare på bunnlinjen, men også på det øvrige offentlige system, mener han. – Jeg tenker med skrekk og gru på de 380 på Union. Hvor mange av dem er eldre arbeidstakere med isjias og slitasjeskader? Folk som er i heltidsjobber i dag, men som kommer til å oppleve at disse plagene vil stå i veien for nye jobber.

Flower power
Westin er genuint opptatt av sosiale spørsmål. Hva den stadig ekspanderende troen på markedet gjør med oss, hvordan sosiale forskjeller skaper helsemessige skjevheter i befolkningen. I egen spalte i Adresseavisen og stadig oftere i kronikker og innlegg i riksmedia argumenterer han kraftfullt mot høyrekreftene i samfunnet, til forsvar for fellesskapsverdiene og velferdssamfunnet. Det brennende engasjementet blusset for første gang opp under et studieopphold i USA. – Jeg dro til USA for å bli forsker i biokjemi. Det var i 1966-67. The great flower power revolution, ler han. Reagensrørene ble for små. Sosiologi, humaniora og psykologi, blant annet med Abraham Maslow som lærer, ble foretrukne fag. – Det å havne i den kulturelle heksegryta der borte gjorde revolusjon i hodet mitt. Jeg ble radikalisert, og kom tilbake som et helt annet menneske. Å returnere til Bergen var en nedtur. Han var dypt umotivert både for medisinstudiet og alt annet. Han ble en del av den radikale venstresiden. Engasjerte seg i Sosialistisk studentlag og reiste blant annet til den store sosialistkongressen i Sofia i 1968 sammen med 25.000 ungdommer, med Arne Treholt som leder for den norske delegasjonen. – Jeg følte at verden var ved å gå av skaftet. Så kom diskusjonen rundt EEC (EU). – Jeg tenkte at dette ikke var til fordel for de kreftene i Norge som jeg støttet. Så jeg ble kjempeaktiv frem til 72-avstemningen. Jeg dro på dørbesøk, og sto på kaia på Askøy og delte ut løpesedler; krevende arbeid, humrer han. – Det er vel den gangen jeg har hatt den største konflikten mellom det å være utadvendt samfunnsaktivist og min rolle som doktor. Når du møter pasienter på kaia klokken syv på morgenen, som senere skal ha time, er det selvfølgelig vanskelig å vite når man skal snakke politikk og når man snakker magesår. – Nå bor du i villa på Singsaker og kjører BMW. Var det her du regnet med å ende opp? – Jeg har vel ikke hatt noen idé om hvor jeg skulle ende opp. Men jeg trenger ikke å fraskrive meg vettet, selv om jeg bor på en pen adresse.

Stolt av velferdsstaten
Westin har aldri hatt lyst til å ta skrittet helt ut og gå inn i politikken. Han trives best som intellektuell libero. Av venner og kolleger karakteriseres han som en person som på en utmerket måte kombinerer et sterkt politisk og humanistisk engasjement med faglighet. De sier han makter å dra de lange linjene. Velvillig, en person som tar ting i beste mening, men dårlig til å sette grenser for seg selv. Han tror døgnet har 48 timer. Ved siden av å være svak for kona er han nærmest forelska i velferdsstaten. – Etterkrigstidens sosiale organisering i de nordiske landene er et fabelaktig sosialt eksperiment som vi burde være mye stoltere av. Jeg har en følelse av at mange tar fordelene som en selvfølge. Så begynner de å se på hva de kan gjøre for å gjøre det litt mer effektivt og lønnsomt, sånn histen og pisten. Og så musespiser vi til slutt opp hele velferdsstaten. Westin er en mann med meningers mot og kraft til å få dem ut. På en ubestemmelig østlandsdialekt med trøndersk tonefall formulerer han sine synspunkter med spiss tunge. For all enkelthets skyld og med tanke på plassbesparing serveres her noen smakebiter, sterkt forkortet og ute av sin sammenheng: Om markedskreftene: – Slipper du markedet løs i den grad man nå gjør, også innen offentlig sektor, havner fordelene, inklusiv helsetjenestene, der betalingsevnen er størst. Om konkurranse: – Hvis det skal konkurreres mer og mer innefor flere sektorer, ekskluderer vi stadig flere arbeidstakere på grunn av alder, kroniske lidelser og utilpasshet. Vi lager eksklusjonsmekanismer i arbeidslivet som igjen legger et enormt press på velferdsordningene. Et råd til Stoltenberg: – Hvis jeg var politiker,ville jeg vært mye mer opptatt av hva vi kan gjøre for å holde oppe et anstendig arbeidsliv. Da ville vi ikke hatt dette presset på velferdsordningene. Da hadde vi heller ikke hatt behovet for å trimme dem ned. Om arbeidsmiljøloven: – For første gang på over hundre år kommer det nå en lov som snur utviklingen, fra mer beskyttelse av arbeidstakerne til mindre. Om IA-avtalen: – Typisk nok er den bedriften som kanskje har kastet flest over i uførepensjon, Posten, en IA-bedrift. Da skjønner jeg ikke helt hva man mener med IA.

En sybaritt
– Jeg tror jeg kan være talerør for ganske mange mennesker. Jeg blir forbauset over hvor mange som faktisk sier de er enige med meg, sier Westin. Han ble modigere med tanke på å uttale seg i det offentlige rom etter at broren Gunnar døde. – Da jeg mistet en yngre bror som 40-åring i noe så skummelt som kreft i øyet, endret mange ting seg. Det ble lettere å skille mellom viktig og uviktig. Pappa Sverre ble kalt SINTEFS far. Og Steinar Westins profesjon blir sikret i familien; to av hans barn følger i farens fotspor og blir leger. – Hvorfor ble det medisin for deg? – Min far overbeviste meg om at skulle jeg bli en troverdig forsker i det interessante faget biokjemi, var det lurt å starte med medisin, for der fikk man et bredt faglig fundament for å være fungerende forsker. Etter en del tvil falt han også ned på medisin, og Westin virker oppriktig fornøyd med egne valg. Folk som kjenner ham sier at han også er flink til å ta for seg av livets gleder. – Jeg er glad i livet. Selvfølgelig har jeg hatt mine oppturer og nedturer. Skilsmisseperioden var grusom, men samtidig er det kanskje ikke en ulempe å bli kjølhalt noen ganger i livet. Jeg er en stor sybaritt, som Lise sier, en livsnyter. Jeg er glad i god mat, god vin, glad i seilbrettet og i skiene, kona og ungene og har en jobb jeg synes er helt fabelaktig. Arbeidsmiljø nr.7 – 2005

Personvern