Screening med nogo attåt

Tekst: Arve Lie (2003)
Vi har nettopp fått beskjed om at Statens Helseundersøkelser (SHUS) sitt tilbud om støvlungekontroll av støveksponerte arbeidstakere opphører fra 31. desember 2003. Det betyr at skjermbildebussen som kom til arbeidsplassene med tilbud om undersøkelse – et tilbud som har eksistert siden 70-tallet, snart er en saga blott.
Tilbudet har vært gitt til bedrifter som selv – eller deres bedriftshelsetjeneste – har ment at de hadde arbeidstakere som var støveksponert, og som derfor i henhold til gjeldende regelverk hadde behov for lungeundersøkelser. Medisinske funn er blitt meldt til bedriftshelsetjenesten som har hatt ansvar for at anbefalte etterundersøkelser er blitt fulgt opp ved lungemedisinsk enhet i regionen. SHUS ble nedlagt i 2002 og oppgavene overtatt av Folkehelseinstituttet. Røntgenologisk støvlungekontroll anses ikke lenger som en av Folkehelseinstituttets kjerneoppgaver og vil derfor ikke bli videreført i 2004. Bedriftene må derfor skaffe seg denne tjenesten på annen måte i fremtiden. Det har utvilsomt vært et populært tiltak og langt enklere og billigere enn å sende en og en arbeidstaker til røntgenundersøkelse på det stedlige røntgeninstitutt. Noen av oss har vel dessuten opplevd at noen ikke eksponerte ansatte også stakk innom for å bli skjermbildeundersøkt «for sikkerhets skyld». Det gir oss alle anledning til å se med kritiske øyne på denne typen masseundersøkelser. Hva er målet og er metoden vi bruker egnet?

Screening
Sensitivitet er et sentralt begrep i screening. 80 prosent sensitivitet betyr at man finner 80 prosent av dem som er syke med prøven. Det betyr samtidig at man går glipp av en femtedel. Spesifisitet er et annet begrep. 80 prosent spesifisitet betyr at 80 prosent av de som er friske har normal prøve, m.a.o. får man med 80 prosent spesifisitet 20 prosent som er falsk positive. Det tredje begrepet som er sentralt i screening er prevalens eller hyppighet, dvs. hvor mange syke som finnes i den gruppen man skal undersøke. En prevalens på 1 prosent betyr at 1 prosent av populasjonen lider av sykdommen man skal lete etter med screeningen. Har man alle disse verdiene på plass kan prediksjonsverdien beregnes, dvs sannsynligheten for at en positiv prøve på screeningen virkelig betyr sykdom. Med de ovennevnte verdiene vil man i en populasjon på 1000 ha 10 syke og finne 8 av dem med prøven. En femtedel av de 990 friske= 198 vil være falsk positive. Sannsynligheten for at en med positiv prøve virkelig er syk blir derfor 8/(198+8)= ca. 4 prosent. Fortsatt blir det litt som nåla i høystakken, og det betyr at man må utsette en rekke personer for tilleggsundersøkelser som både kan være farlige og indusere unødig frykt for alvorlig sykdom. Men enda viktigere enn sensitivitet, spesifisitet, prevalens og prediksjonsverdi er konsekvensen. Kan man gjøre noe med tilstanden man har oppdaget? Hvis man oppdager en tilstand som man ikke kan gjøre noe med – hva er da vitsen?

Butikk vs. etikk
Screening er komplisert. Det gjøres utvilsomt alt for mange helseundersøkelser her i landet som er lite gjennomtenkt, men lett salgbare. Etterspørselen etter slike undersøkelser er stor. Noen helsearbeidere gjør som de blir bedt om mot god betaling. Lite seriøst spør du meg. Gode etiske overveielser er dessverre ofte mangelvare. Skjermbildebussene er historie. Nå får vi altså en gylden mulighet til å tenke gjennom alle de støvlungeundersøkelsene vi har gjennomført og kanskje skal gjennomføre i fremtiden i lys av prinsipper ved screening. Jeg velger å være optimist og håper på færre dårlig gjennomtenkte helseundersøkelser i fremtiden.     

Personvern og cookies