Rita Lekang, LO: – Fint å få være med og forme framtida!

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2003)
– Både flott og riktig at Gerd-Liv Valla overtok etter Yngve Hågensen. Kjempeflink jente. Og selvsagt et kvalitetsstempel at hun er nordfra! Som nordlending kan Rita Lekang sin Petter Dass. Og at han skrev «Vær hilset I Nordlands bebyggende menn» i innledningen til Nordlands Trompet synes hun er flott nok. «Bortsett fra at han glemte kvinnene», sier LO-sekretæren med likestilling som spesialfelt.

– Uff, jeg liker ikke å ha rykket opp en rubrikk….før kunne jeg krysse av alderen min mellom 40 og 45, nå må jeg sette krysset i feltet mot 50. Neida. Jeg eldes med glede – og det er viktig, sier Rita Lekang. Hun er altså født i 1957, samme året som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, stiftet i 1899, skiftet navn til Landsorganisasjonen (LO). Og det er her Rita Lekang har hatt sitt arbeid siden LO-kongressen valgte henne som sekretær i 1997. Hun kom fra år som tillitsvalgt og opplæringsleder i Norsk Kommuneforbund i Nordland til LO sentralt. En stilling hun også sa ja til ut fra at det ville bli pendling, med mann og barn i hjembyen Bodø og arbeidssted i Oslo. – Med full backing hjemmefra var det noe med at der var sjansen til å hoppe på et tog som stoppet. Sånn sett kom tilbudet i en fase hvor jeg så meg om etter noe annet å gjøre. Mannen min mente dessuten at jeg hadde tatt hovedansvaret for ungene mens de var små – nå kunne han ta ansvaret, og det var min tur til å satse på en jobb. Men jeg husker flyttingen til Oslo som en tøff omstilling. Ikke minst fordi mor døde samme høst, sier tobarnsmoren, som kunne feire sølvbryllup med sin Jan i sommer. Og sitt første barnebarn fikk paret i «jubileumsåret». Lille Aurora. Et navn som betyr morgenrød. – Hadde de lagt til Borealis ville det betydd nordlys, smiler nordlendingen.

Barndom uten hjelm
Rita er født i Bodø, men oppvokst på «et skjær ute ved havet», på Tranøy i Hamarøy kommune. Hun er midterst av tre søstre. – Jeg husker barndommen min som god, trygg og lykkelig, sier hun med overbevisning, og tenker på fine minner om en sterk mor hjemme og at hun fikk være med faren – sjømannen og losen – til losstasjonen på øya. Faren ga henne tidlig ansvaret for å leke og utforske fritt, noe hun alltid har følt var med på å bygge opp selvtilliten. -Losstasjonen representerte et helt eget mannemiljø, og det har alltid imponert meg hvor mye sjøfolk kan! beskriver hun. Stasjonen sto også for vind og vær, sjø og båt. Den dag i dag har Rita et eget forhold til solarlukt fra en båtmotor….Den minner om gode stunder da hun «slapp laus fra søsknan og hadde han pappa for seg sjøl». Rita fikk også være med ut på losbåten. Helt til Narvik, til byen som nesten var som New York, med Gate 1 og Gate 2….og hvor damene gikk med hatt! Sommerbyen var Svolvær, dit moren tok dem med. – Jo, flotte år hvor jeg vokste opp uten hjelm, for å si det sånn. Det gikk bra likevel! Jeg tror mange barn i dag har en for beskyttet oppvekst. De får for få skrubbsår og blåmerker, de lever regulert og påpasset. Ungan må tørr’ meir! Og lær’ seg å kjed’ seg! mener hun på sin stadig like syngende nordnorske dialekt.

Hamsun-senteret
Nettopp med tilknytning til Knut Hamsuns Hamarøy er hun helt klar på at stedet bare må få sitt Hamsun-senter: – For å bruke et moderne uttrykk: merkevarebygging! Hamarøy trenger dette nasjonale minnesmerket over Knut Hamsun. Vi må ikke la det gå nye tiår med å diskutere fram og tilbake om hvordan senteret skal se ut. Arkitekten har tegnet et spesielt bygg, javel, men er det ikke ofte slik at egenartet arkitektur, som virket ny og kanskje skremmende i starten, blir lagt merke til og husket? Hamarøy er uten tvil særdeles viktig for Rita Lekang. Ikke minst fordi familien har overtatt barndomshjemmet på Tranøy som feriested. Og «han pappa» lever fortsatt. Pater familias er 91 år gammel. Helt klar, opptatt av å lese aviser, se nyheter og gi gode råd til datteren som jobber med arbeidslivspolitikk. – Hva savner du mest når du er sørpå? – Naturen nordpå! Det er i naturen jeg henter meg igjen. Å gå i fjellet, koke kaffe på bål, være i båt, fiske. Leve i den storslåtte naturen. Kjenne på at det er der jeg har mine røtter. Få ting i verden slår det! Det måtte i så fall være en rockestjerne fra New Jersey, USA. Bruce Springsteen. Rita var på konserten i Oslo i juni: – Herregud: Rått, reint og ærlig. Blir helt rusa av musikken hans. Og så e’ han no råsæxi! Bluesfestivalen på Notodden sammen med ektemannen ble også del av sommerens opplevelser før det bar nordover. Til fire lange, lyse uker i hjemtraktene. Sammen med de nærmeste, i en familie med tett samhold, der likestilling i praksis er limet i hverdagen.

Jobber for mye…
– Før jeg ble pendler, snakket vi selvsagt mye om hva det ville bety for oss som familie. Men mannen min, Jan, som hadde gått Politihøyskolen, tatt etterutdannelse og vært mye av gårde i forbindelse med ski på konkurransenivå, sa han gjerne stilte opp. Ikke noe problem. Og i årene etter at vi delte på oss i uka har det vært fint å ha nettopp den erfaringen når jeg skulle snakke om likestilling, sier tidligere frøken Thomassen. Hun tok mannens etternavn da hun giftet seg. «Det kostet meg lite å glede mine svigerforeldre». – Hvilken pris betaler du for pendling? – Oi! Antakelig at jeg jobber alt for mye i uka, og at familieting bare skjer i helgene. At alt blir ekstra og spesielt da. Det blir ikke fiskeboller i hvit saus på tirsdag, liksom. Jeg går nok glipp av noe, men på den annen side: jeg lærer og trives, og pappa’n er jo der! Nå har datter Cecilie egen familie, og Eirik på 19 skal snart i militæret. Ja, jeg har nok et eget forhold til ham, siden han var minst da jeg fikk OL-jobben. Husker det kjentes tungt å reise fra ham. Nå kjører gutten bil og henter moren på flyplassen.

Er bioingeniør
«Et sært lite fag» kaller LO-sekretæren det hun egentlig er utdannet til: bioingeniør. Hun har spesialutdanning i cytologi (studiet av den levende celle). – Kommer du tilbake til ditt gamle yrke, tror du? – Ikke som det ser ut nå, nei. Men til tider kan jeg savne et interessant laboratoriearbeid, som mest dreide seg om å se etter kreftceller i mikroskop. Celleprøver sendt inn av gynekologer. For å vri litt på det siste er det en annen form for celler hun nå er opptatt av. Av alle cellene som hører inn under en krevende jobb, i tillegg til verv og andre oppgaver i fleng. Rita Lekang er for eksempel leder av Framfylkingen, nestleder i Kvinnekomiteen i FFI (Frie Faglige Internasjonale), styremedlem i SND (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond), med i Den norske- og nordiske ILO-komitéen (International Labour Organization) og «Kvinner viser vei». – Med alt dette som bakteppe, og fordi du er kjent for å være godt forberedt: Hvilket forhold har du til ordet dokumenter? En ellers talefør Rita må tenke seg om før hun kommer med et todelt svar: – Klart det kan være tungt å gå i gang med hauger av papirer. Men husk hva jeg lærer! Tenk på kunnskapen jeg får! Den negative siden kan være at all dokumentlesing fratar meg tid og lyst og gleden over å lese ei god bok. Litt synd, det, for når jeg først kan slappe av fra fagstoff, vil jeg heller gå en tur, høre på musikk eller se en film!

1. mai tale i Bodø
Et gromt oppdrag for henne i år var for første gang å holde 1. mai-talen i Bodø. – Stas, vet du, med familie og venner som hørte på. Mange jeg ikke hadde sett på lenge! Og å holde taler, innlegg, delta i debatten, mene noe – det er del av arbeidsoppgavene hennes. Hun har innsikt, viser engasjement, føler på vegne av andre. Som når det gjelder barnearbeid i U-land: – Vi må beskytte barna, ikke ødelegge dem! Barn og kvinner er dessverre billig arbeidskraft. Å se småbarn sitte bak vever, ofte i dårlig lys og med lange, lange arbeidsdager…nei, det er vondt. Verden må heller betale en voksen godt for å jobbe, istedenfor at vi får generasjon på generasjon av barn som blir krøplinger, ødelagt av hardt arbeid! Vi klarte det i Norge! Men det hun er bekymret for i Norge er hva landet skal leve av når Nordsjøen er gått tom for olje og så mange bedrifter har flagget ut fra vårt høykostland. – Det gledelige er at det ofte er kvinner som er gründere og starter små bedrifter, som går godt. Gjerne i utkanten. Er veldig inspirerende å høre om slikt, og det stimulerer til tilskuddsordninger, mener LO-sekretæren med likestilling som spesialfelt. Rita Lekang er i farta nå, og slår samtidig et slag for flere kvinnelige ledere og kvinnelige medlemmer av styrer og utvalg.

Ikke skrapelodd, nei!
I samme slengen sier hun at folk på hjemmebane må praktisere likestilling den andre veien også. Mor må la far slippe til på hennes tradisjonelle domene, rett og slett gi fra seg litt av makta hjemme. En kjepphest er å flate ut forskjellen mellom at så høy prosent kvinner har deltidsarbeid, mens menn vanligvis er i full jobb. – Her tenker jeg både på lønn og pensjon, poengterer Rita, som like etter tenker høyt om ordet arbeiderbevegelsen. – Hører du, ordet står for at vi ikke står stille, at vi er på vei, er i bevegelse! Og det vil jeg gjerne være med på! Er jeg nordpå – og helst sammen med familien – ledes tanken lett unna jobb og stress i en storby lenger sør. Men når jeg først er i Oslo, da liker jeg å være der det skjer, og kanskje til og med få være med å fronte framtida! – Fronter du også håpet om en bedre økonomisk framtid for deg selv ved å tippe eller kjøpe skrapelodd? – Nei, veit du ka, det gjær æ altså ikke. De pængan æ ska ha, må æ tjæn’ sjøl. Dessuten har jeg det så spennandes i livet at jeg ikke behøver å fylle på med å kjøpe meg spenning!

Rita Lekang om:
Høye hæler: Kall meg gjerne skogal, men jeg har mest fornuftige sko. Ikke høyhælte som jeg bare kan gå korte strekninger med. Jeg vil ha skikkelige gå-sko så jeg kan ta meg fram for egen maskin!

Kronprins Haakon: Hadde gleden av å samarbeide med ham i FN, da han gikk på UD-kurset og jeg var FN-observatør. En fin kar. Intelligent og virkelig flink i rollen som kronprins!

Framfylkingen: Vi merker de nye tider. I min tid var det å reise på leir sommerens hovedaktivitet og en big happening. I dag er leiren et tillegg til Sydenturen…

Barnebøker: Pippi Langstrømpe, eller Astrid Lindgren, har gjort masse for likestilling. Likeså Anne Cath Vestly! Tenk bare på Guro og alenemamma’n Erle, hun som ble vaktmester! Var veldig stolt og glad da hun fikk LOs likestillingspris på vår siste kongress.

Personvern