Risiko-oppførsel – hvordan forandrer vi den?

Tekst: Turid Børtnes (2004)

 

Mange synes det kan være vanskelig å nå frem med saklig informasjon om mulige risikosituasjoner i arbeidslivet og ellers: – De vil jo ikke høre på fornuft, sier vi både om bygningsarbeidere som ikke sikrer seg med stillas i høyden eller ungdom som kjører for fort. Det er til en viss grad riktig, vi reagerer forskjellig på risiko alt etter ståsted og egen risikovurdering. Men det finnes visse metoder som øker treffsikkerheten på budskapet vårt.

– Tillit er viktig, vi må ta utgangspunkt i mottakerens bilde av risikoen og få vedkommende til å føle at denne informasjonen gjelder vedkommende, sier psykolog Carin Sundström-Frisk ved Arbetslivsinstitutet i Stockholm. Sundström-Frisk snakket om hvordan vi kan håndtere risiko på Arbeidsmiljøkongressen i Bergen i høst.

Bytter perspektiv
Risiko oppleves forskjellig etter hvilken person vi er, bakgrunn, utdannelse og selve situasjonen for å nevne noen faktorer. Som observatør og aktør, for eksempel bilist og fotgjenger, bytter vi perspektiv uhyre raskt. Også to bilister som havner i grøfta på glatt føre uten å bli skadet, kan reagere helt forskjellig. Den ene tenker at det ikke er noen sak å kjøre fort på hålkeføre, dette gikk jo helt greitt. Den andre synes situasjonen er fryktelig; jeg mistet jo kontrollen over bilen. Denne bilistens konklusjon er stikk motsatt av den første; heretter må jeg kjøre mye forsiktigere når det er glatt. Både tanken og følelsen styrer oss, dessuten vil vi reagere forskjellig om risikoen oppleves på kort eller lang sikt. Det som er rasjonelt på kort sikt kan være høyst irrasjonelt på lengre sikt. Ved begrensede ressurser vil vi også prøve å få en balanse mellom opplevd risiko og kostnadene ved forebygging av faren. Sannsynligheten for at det hender noe galt og konsekvensene av det som kan skje har betydning for opplevelsen av risiko.

Kjent og akseptert
Det er mye lettere å akseptere en risiko dersom situasjonen er frivillig, den er kjent og vi kan kontrollere den, dessuten får vi selv «gevinsten» hvis vi tar risken og det går bra. I motsatt fall kan den være vanskelig å akseptere, selv om faren er svært liten. Som eksempel nevnte Sundström-Frisk kugalskap. Risikoen for å bli rammet av denne sykdommen er minimal, men vi kontrollere den ikke, den er ny og ukjent, rammer blindt og vi føler at den blir påtvunget oss. Dette er en fare vi ikke er villige til å godta. Blir trusselbildet for voldsom så vil mottakeren stenge informasjonen ute, det blir en form for overlevelsesstrategi, dette hender ikke meg.

Forandre oppførsel
For å nå frem med et budskap om risiko og ha håp om å forandre mottakerens oppførsel, må budbringeren være troverdig og ta utgangspunkt i mottakerens forestilling om faren. Vedkommende må kunne identifisere seg med målgruppen. – Vi må innse at det vil ta lang tid å nå frem, hvis den som skal ta i mot informasjon om risiko har brukt lang tid på å få en forestilling om det motsatte, må det ta tid. Det er også viktig at kunnskapen som skal overføres passer inn i mottakerens forestillinger om situasjonen. – «Mas», det vil si repetisjoner, lønner seg, men budskapet må gjentas på forskjellige måter som forsterker hverandre. Dessuten bør informasjonen dreie seg om nærliggende behov og den må tilpasses det stadium i forandringsprosessen hvor mottakeren befinner seg.

– Ikke doble signaler
Sundström-Frisk presiserer at en aldri skal snakke om noe som er farlig uten samtidig å opplyse om hvordan faren kan unngås, det er helt avgjørende å gi vedkommende en mulighet til å kontrollere situasjonen. Resultatet blir ellers at faren blir fornektet. Ansikt til ansikt-kommunikasjon fungerer best, det gir begge mulighet til spørsmål og svar og felles refleksjon, men ulempen er høye kostnader og at en når langt færre personer med budskapet. Til slutt hadde psykologen noen alvorsord til ledere som sender ut doble signaler. De sier kanskje til sine ansatte at de endelig må passe på helsa si og ta pauser så de ikke får belastningsskader og i neste øyeblikk: Dette må være klart før lunsj.

Personvern og cookies