Rettsrebellen

Tekst: Vemund Jensen (2005)
Har du spørsmål om rett og galt i arbeidslivet ringer du Henning Jakhelln.

Jeg har knapt kommet meg på innsiden av kontordøren, buksert meg ned blant dokumentstablene og takket nei til en kopp kaffe som Jakhelln brygger ved hjelp av en nærmest antikvarisk vannkoker før telefonen ringer. Det er Se og Hør. De vil ha en kommentar fra professoren på saken om Eva Joly og hennes formodentlige sløseri av offentlige midler. Jakhelln prøver å vise dem videre, men går til slutt motvillig med på å hjelpe dem. Men først når dette intervjuet er over. – Det er veldig fint at allmennheten og ikke minst journalister interesser seg for det som jeg synes er viktig, nemlig juss, og spesielt arbeidsrett. Og når jeg får et intervju referert i en av de større avisene, blir dette lest av svært mange mennesker. Jeg synes at jeg som fagperson har en viss plikt til å være med i den offentlige debatten. Så det har vært en bevisst strategi fra min side at når journalister spør om noe og jeg tror jeg har et noenlunde vettugt svar, så kommer jeg med det. På den andre bruker jeg aldri pressen aktivt til mine egne synspunkter, fastslår professoren. – Du blir ikke bare brukt fordi du er mer åpen og løsmunnet enn dine kolleger? – For det første har jeg holdt på veldig lenge med dette faget, og dermed tilegnet meg en del kunnskap. Men det er mange mennesker som på sitt spesielle område kan like mye og kanskje mer enn det jeg gjør. Mange ønsker ikke å si noe, og der har jeg som professor en privilegert stilling. Jeg kan si mer eller mindre hva jeg synes uten å behøve å ta hensyn til om dette er politisk opportunt eller ei.

Norges beste lobbyist
Det er ikke alle som synes at Jakhellns innblanding alltid er opportun. Noen har endog ymtet frampå at han har sine politiske preferanser som han støtter med sine stadige uttalelser. Arbeidstakernes ekspert er han blitt kalt. – Sakene er ofte slik at jeg nettopp får bruk for jussen som et vern for den svakere part, og svært ofte er det slik at det er den enkelte arbeidstaker som er i den utsatte posisjonen. Saken med omdannelsen av Statskonsult er illustrerende, for der sitter staten med hele maktapparatet. Da kan det være nødvendig å få et innspill som moderer noe på den glade maktbruk. Men jeg vil skynde meg å tilføye at jeg ikke så helt sjeldent uttaler meg til fordel for arbeidsgiversiden. I forbindelse med den såkalte Statskonsult-saken, som Jakhelln nevner, uttalte han seg til fordel for de ansatte i statsselskapet som Victor Norman ville omdanne til aksjeselskap. Da ble det spetakkel. Den beste lobbyisten jeg noensinne har møtt, var Normans karakteristikk av Jakhelln. – Det var formodentlig ærlig ment, men jeg ikke sikker på om det var ment som et komplement, humrer arbeidsrettsprofessoren. – Men det er litt feil å si at jeg var lobbyist. Jeg påpekte ganske enkelt at det juridiske utgangspunktet fra departement og statsråd var for enkelt. Jeg uttalte meg aldri noe om man burde eller ikke burde omorganisere Statskonsult, fordi det er et økonomisk og politisk spørsmål som ikke har noe med juss å gjøre. Men det var veldig mye å si om fremgangsmåten, sier han og kremter, for å gi seg selv tid til å tenke gjennom en passende formulering. – Og den var ikke helt som den burde være, nei, fullfører han.

– Ja takk, begge deler
En annen statsråd som nok har fått Jakhelln i vrangstrupen er Kristin Clemet. I ekspressfart har den lyseblå moderniseringsreformatoren sveipet over akademia for å gjøre komplekse strukturer strømlinjeformede og effektive. Men stopp, sa Jakhelln og et helt korps av professorer med ham. Vox Academica kalte de oppropet som forfektet et forsvar av universitetsdemokratiet, gratisprinsippet og styrking av den frie forskningens rolle i samfunnet. – Jeg er hjertelig uenig med det forslaget som kom fra statsråden, og er veldig glad for at forslaget i hvert fall ble sterkt moderert under stortingsbehandlingen. – Er kampen vunnet nå? – Jeg tror du kan si at den ble uavgjort. Loven ble ikke formet slik statsråden ønsket med ansatt rektor. På den andre siden fikk heller ikke vi fullt gjennomslag for at vi skulle ha valgt rektor. Det er heller blitt opp til institusjonene selv å bestemme hvilken styringsform de ønsker. Selv sier han som Ole Brumm i valget mellom undervisning og forskning. – Det er veldig moro å undervise, selv om det selvfølgelig går ut over forskningen. Men har du ikke kontakt med studentene, stivner du fullstendig

Kontoret
At det ble juss på Jakhelln kan vel ikke sies å ha vært helt tilfeldig, arvelig belastet som han var med en far innenfor samme fagfelt. Men mens faren Ole Andreas drev privat praksis i Bodø har Henning holdt seg til offentlig sektor. – Det har vært et bevisst valg. Som privatpraktiserende advokat var det umulig å kun drive med arbeidsrett den gangen, det var det ikke økonomi til. En praktiserende advokat blir også veldig involvert i enkeltsaker, og selv om det jo er advokatens styrke, er det samtidig en svakhet. Advokaten blir ofte identifisert med sin klient. – Du foretrekker sånn sett en løsere tilknytning? – Ja, det er friere i den stillingen jeg har, sier Jakhelln, men innrømmer samtidig at valget hans har ført til at han har tjent langt mindre enn de fleste av sine tidligere medstudenter. Han begynte med en studentavhandling om avskjed av sjøfolk tilbake i 1962, så ballet det hele bare på seg. – I arbeidsretten finnes hele komplekset med juss i en mellommenneskelig setting samtidig som det er behov for en fast struktur. Så er det selvfølgelig maktapparatet. Alt blir egentlig forært på et fat, sier professoren. Jakhelln har en publikasjonsliste lang som et vondt år. Likeså et kontor verdig over 40 år på universitetet. Hyller fra vegg til vegg. Hyllene går nesten til taket og på det juridiske fakultet er det bokstavelig talt høyt under taket. Kontoret flyter av dokumenter, permer og bøker. På kontorpulten, i sofaen, gulvet glemte jeg i forbifarten å sjekke. I anledning 60-årsdagen hans ble hans samlede verker gitt ut i fire bind. Artikler og betenkninger og hva de nå kaller det over 2165 sider. – Det var artig å gå igjennom mange av disse tingene. Det mest overraskende er at det er masse som er like aktuelt nå som da, sier han før han begir seg ut på en lang diskusjon med seg selv om hva et arbeidsforhold innebærer.

Jakhelln-slekta
Jakhelln er svært engasjert, spesielt når han får forklare sentrale arbeidsrettslige problemstillinger med enkle eksempler. Da fremviser han nærmest en barnslig entusiasme etter som poengene triller ut på rullebåndet. Hver gang vi kommer inn på mer personlige spørsmål, får derimot fløyta en annen lyd. Smil blir til stiv strek og den en gang så ordrike professoren blir svært knapp. Enhver opplysning skal hales ut av mannen. Men en forhistorie har han. I Bodø er du ikke hvem som helst hvis du har etternavnet Jakhelln. I 1807 kom den første Jakhelln med fornavn Christian nordover fra Ålborg. Han overtok handelsstedet Det Trondhjemske Fiskeri etablissementet som etter hvert ble til byen Bodø. Etter det har slekta vært en sentral institusjon i byen. Fremdeles er det opp til flere firmaer som bærer Jakhelln-navnet i byen. De kan i dag hjelpe deg med både bil, båt og eiendom. Henning vokste opp under krigen. Det var kraftig bombing av byen og faren ble sendt til konsentrasjonsleiren Falstad, et av Hennings første barndomsminner. Moren døde allerede da han var 11 år, og med en brødreflokk på fire ble det trangt. Allerede som 14-åring måtte han flytte sørover til en tante. – De var sikkert hyggelige på Stabæk, men du vet, jeg ble jo mobbet på grunn av nordlandsdialekten. Det beste var å bli kvitt den fortere enn svint, sier Jakhelln. Han hadde en siste svipptur nordover under militærtjenesten. Da traff han sin kommende kone. Den danske piken Ingelise Brandt var kommet til Bodø for å jobbe som bokhandlermedhjelper. Henning møtte henne hos sin morfar, der hun bodde. – Meget praktisk det, sier han. – Var det forelskelse ved første blikk? – Ja, noe i den stilen. Få år etterpå giftet de seg. Fire barn har de fått, deriblant to barn adoptert fra Vietnam på slutten av 60-tallet og et barn fra India. I dag bor de sammen på Hosle i Bærum. Professoren har som mange på hans alder vært til sjøs, tre måneder til Vest-Afrika. I dag er en av hans favorittgeskjefter å dra på sjøen i plastsjekta med kona eller noen av hans seks barnebarn, vel og merke om solen skinner. Titt og ofte drar også han og kona på musikalske rundreiser i Europa med en uformell forening av musikkvenner. Til nå er det blitt opera og annen klassisk musikk både i Verona, St. Petersburg, Krakow og Wien.

Samfunnsånden
Jakhelln sitter på en av de ergonomisk korrekte krakkene fra 80-tallet, rak i ryggen med føttene bendt bak en slags fotskammel. Stort sett med hendene foldet i fanget utenom når han en gang imellom lener seg fram mot det lave bordet som står mellom oss for med fingertuppen å understreke et poeng. Nå snakker vi om den nye arbeidsmiljøloven. Hva som endelig skjer med den er i skrivende stund uklart. Det som derimot er sikkert er at Jakhelln kommer til å følge den nye rød-grønne regjeringen med falkeblikk. Forut for stortingsbehandlingen av loven gikk professoren hardt ut mot utformingen av den såkalte varsler-paragrafen. Tannløs og uten innhold, var den. Men da paragrafen endelig ble vedtatt, ble den stort sett slik Jakhelln ønsket. Kan han muligens kan ha hvisket noen stortingspolitikere et par ord i øret? – Ja, i så fall ropte jeg nok skikkelig høyt. Jeg har holdt flere foredrag om dette, blant annet for flere stortingsgrupper. Så det er jo hyggelig at de hører etter. Han mener den nye arbeidsmiljøloven stort sett er en videreføring av den gamle. – Det er ikke noen dramatiske endringer. Vi må ikke miste perspektivet. Han er ikke med på at loven, slik den er utformet i dag, vil føre til en brutalisering av arbeidslivet. – Det er nok å overdrive lovens betydning. Loven er en refleks av samfunnet, men det er ikke særlig tvil om at samfunnet er mye hardere i dag enn la oss si for 20 år siden.

Over og ut
Klokken er to. Intervjuet er over. Og der ringer Se og Hør igjen. Jakhelln skysser meg på dør. På vei ut hører jeg igjen den juridiske meningsmaskinens entusiastiske oppstart. Arbeidsmiljø nr. 6- 2005

Personvern