Rekordfravær i psykiatrien: Håpløst arbeidsmiljø

Tekst: Thor A Nagell (2002)
HJELSET: Fraværsprosent på 20. Stadig nye vikarer uten faglige kvalifikasjoner. Enorm frustrasjon og tilsvarende gjennomtrekk i den faste staben. Drapstrusler. Utagerende og fullstendig utilregnelige pasienter. Rett og slett redsel for å gå på jobb. Det er hverdagen for de ansatte ved akuttmottaket ved Psykiatrisk storavdeling på Hjelset ved Molde.

Vi treffer Eli Nyvold (47), tillitsvalgt for ansatte organisert i Norsk helse- og sosialforbund og Geir Hammervik (36), tillitsvalgt for Norsk sykepleierforbund. Eli er veteran på arbeidsplassen med 12 års ansettelse. Og Geir har vært lenger enn de fleste han også – han har nemlig vært her i drøyt tre år. For her orker ikke folk å være mer enn to-tre år før de slutter. Forklaringen på de håpløse arbeidsforholdene er, ifølge de to, at langtidspasienter blir her i måned etter måned eller år. Og det til tross for at langtidsavdelingen ved institusjonen for lengst er lagt ned. Likevel blir kronisk syke liggende. Selv om gjennomsnittlig liggetid «på papiret» ikke skal være mer enn tre uker.

Psykotiske drapsmenn
Resultatet blir et enormt overbelegg. Og tilhørende frustrasjoner og utagering fra pasientenes side. Som når en ungdom med stoff-problemer «kommer til seg selv» og møter en kronisk syk på samme rom. Her er det også pasienter Geir Hammervik og Eli Nyvold og deres kolleger rett og slett ikke har forutsetninger for å ta seg av. Som for eksempel psykotiske drapsmenn som blir tatt ut av fengselet siden de ikke kan «oppbevares» der lenger. «Egentlig» skulle kommunene ta seg av pasientene fra Hjelset. Men kommunene har heller ikke muligheter. Der mangler man både kompetansen og institusjonsplass for pasientene. Svært ofte blir pasienter utskrevet fra Hjelset og kommer tilbake etter kort tid. Fordi det utenfor sykehusets dører ikke finnes noe oppfølgingsapparat. Begrepet svingdørspasient blir med andre ord et levende begrep for psykiatrien i Møre og Romsdal. Institusjonen på Hjelset er sentralmottak for hele fylket. – Hvert eneste rom i akuttavdelingen er belagt – også besøksrommene. Overbelegget er enormt. Det gir et stort skjermingsproblem. Mange psykiatriske pasienter må avskjermes fra andre, men det blir ofte rett og slett fysisk umulig. Da blir det konfliktfylt for pasientene. En narkoman er totalt forskjellig fra en kronisk, psykisk syk person, sier de to tillitsvalgte.

Stress og frustrasjon
– Politikerne sier de vil satse på psykiatrien? De to trekker oppgitt på skuldrene. – Har forholdene vært slik lenge? – Ja, det har det, men det fortvilte er at det ikke blir bedre, snarere tvert i mot. Det blir stadig verre hele tiden, sier Eli Nyvold. – Ingen sier at dette er uforsvarlig fordi det i så fall vil få så store konsekvenser, sier Geir Hammervik. – Men er det det? Er det uforsvarlig? – Det er kommet hele fire nye helselover den siste tiden. Vi kan ikke drive forsvarlig behandling i en situasjon som dette, svarer han. – Hvordan blir arbeidsmiljøet under slike forhold? – Det blir et voldsomt stress, sier Hammervik, – Og en enorm frustrasjon, føyer Eli Nyvold til. – Med så mange pasienter med så forskjellig bakgrunn blir det en ekstrem uro på avdelingen. Det blir helt uforutsigbart å jobbe. Vi blir hele tiden utsatt for utagerende adferd og sjikane. Jobben blir uforutsigbar. Vi mottar drapstrusler – både mot oss selv og mot familie. Vi er helsepersonell. At vi må leve med drapstrusler stemmer liksom ikke med det, sier Hammervik. – Er truslene reelle?

Redd på jobb
– Ja. Vi har farlige, aggressive pasienter. Noen av dem er så farlige at vi må sende dem fra oss. Det kan dreie seg om folk som har begått drap. Folk som er blitt psykotiske i fengsel og dermed sendes hit. Vi har en slik her nå, svarer han. – Blir dere redde på jobb? – Ja. Helt klart, sier Hammervik. – Det skjer meg også, legger Eli Nyvold til. – En kollega av meg fikk nylig stumpet en sigarett rett i ansiktet. Vi blir utsatt for totalt overraskende slag. Mange av disse pasientene er fullstendig uforutsigbare og enormt ressurskrevende, legger hun til. – Hva er løsningen på problemet? – Vi må få langtidspasientene ut herfra, mener Eli. – Men det er ikke så enkelt i og med at langtidsavdelingen vi hadde her er lagt ned av budsjettmessige årsaker. Dermed blir det akuttavdelingen som får disse pasientene – pasienter vi rett og slett ikke har mulighet for å takle, sier Geir. – Det som så skjer er at langtidspasientene hele tiden må forholde seg til de nye pasientene som kommer hit. Det er pasienter med helt andre behov, forteller Eli. – Og det viktigste for langtidspasienter er at de får ro. Det får de absolutt ikke her i en slik situasjon, legger Geir til.

Holder ikke ut
De to tillitsvalgte viser til at de ansatte jobber hele tiden i turnus. Det betyr at de har små muligheter til å ta pauser og at de dermed helt og holdent er prisgitt pasientene: – Vi har rekordfravær og vi har svingdørspasienter. Som kommer igjen og igjen og igjen. Fraværet betyr masse nye vikarer. Folk som er utmerkede personer, men som snekker eller gårdbruker har du ikke akkurat de kvalifikasjonene til jobben du burde ha. Senest i dag fikk vi inn en vikar jeg aldri har sett. Vedkommende er sikkert et flott menneske, men du skal tross alt takle ekstremt vanskelige pasienter. Det er en krevende jobb der kvalifikasjoner er et nøkkelbegrep. – Hvordan holder dere ut? – Vi holder ikke ut, sier Hammervik. – Jeg synes dette er en interessant jobb, men frustrasjonen tar overhånd stadig oftere, kommer det fra Eli Nyvold. – Kollegene mine slutter etter to-tre år. Da er de fullstendig utbrente og utslitte. Folk blir totalt «fed up», sier Geir Hammervik før han går inn på en ny ettermiddagsvakt han ikke vet hva vil bringe.

Personvern