Refleksjoner om Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) Referanser

Tekst: Arve Lie (2004)
Jeg er blitt overrasket over myndighetenes manglende tålmodighet og støtte til eget prosjekt. Allerede i mai 2002 sto en statsråd fram og forkynte at han ikke hadde noen tro på IA-avtalen på grunn av manglende resultater. På dette tidspunktet var under 5 prosent av den norske arbeidsstokken i IA-virksomheter.

Av Arve Lie, overlege/rådgiver Statens arbeidsmiljøinstitutt, Fagsekretariat for bedriftshelsetjenesten.

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv («IA-avtalen») (1) ble undertegnet av myndighetene og partene i arbeidslivet i oktober 2001. Bakgrunnen for IA-avtalen var Sandmanutvalgets innstilling (2) fra 2000 om sykefravær og uførepensjonering. Utvalget pekte på det raskt voksende sykefraværet i Norge og de problemene som dette medfører. Det ble foreslått iverksatt en rekke tiltak for å motvirke det økende sykefraværet og økt bruk av uføretrygding av norske arbeidstakere. Målet med IA-avtalen er at sykefraværet skal reduseres med minst 20 prosent flere med redusert arbeidsevne skal komme i jobb den reelle pensjoneringsalder skal økes innenfor avtaleperioden som går ut i 2005 Som ledd i IA-arbeidet ble det opprettet arbeidslivssentre som en forlenget arm av trygdeetaten. Disse sentrene yter bistand til virksomheter som er IA-bedrifter. Tanken med dette var å forenkle kontaktflaten til det offentlige og særlig Trygdeetaten ved at virksomheter som tegnet IA avtale med arbeidslivssenteret fikk en kontaktperson å forholde seg til. Denne personen skulle gi arbeidsgiver og arbeidstaker tilbud om informasjon og veiledning og utløse økonomiske virkemidler. Avtalen har nå vart i drøye 2 år. Om lag 55 prosent av arbeidsstokken i Norge jobber i IA-virksomheter. Andelen er størst innen offentlige virksomheter.

Mye går bra
Statens arbeidsmiljøinstitutt har nylig avsluttet et forskningsprosjekt som bl.a. har undersøkt samhandlingen mellom virksomhetene, arbeidslivssentrene og bedriftshelsetjenesten (BHT) (3). Tross mye bekymring på forhånd fant vi at samhandlingen går bra de fleste steder. BHT har engasjert seg i IA-arbeidet. De bidrar med sin kompetanse. IA ser ut til å ha blitt et viktig område for BHT og det ser ikke ut til at IA arbeidet går ut over det forebyggende HMS arbeidet, noe som mange fryktet på forhånd. IA-arbeidet har satt fart i bedriftsintern attføring. Lederansvaret er blitt tydeligere med mer systematikk og åpenhet, men fortsatt gjenstår det mye arbeid, kanskje spesielt på virksomhetenes egeninnsats, dvs. dialogen mellom arbeidstaker og leder som skal føre til egnede tiltak. Arbeidslivssentrenes kontaktpersoner og de økonomiske støtteordningene får positiv omtale. Det har vært gjort mye for å hindre at arbeidslivssentrene skal ta oppgaver fra BHT ved at de tilbyr gratis tjenester til virksomhetene i konkurranse med BHT, som må ta seg betalt for sine. Det er for eksempel opprettet en rekke samhandlingsfora i regi av arbeidslivssentrene rundt om i landet. Om det gode samarbeidet varer ved, gjenstår å se. Til nå har arbeidslivssentrene vært mest opptatt av å få flest mulig IA avtaler på plass. Nå skal avtalene fylles med innhold, og da øker faren for interessekollisjon med BHT.

Resultatene lar vente på seg
På tross av stor entusiasme og mye godt arbeid som gjøres i mange virksomheter, må vi likevel fastslå at IA avtalen til nå, nasjonalt sett, ikke har ført til noen overbevisende effekt på verken sykefravær eller utstøting. Sykefraværet står på stedet hvil, og den reelle pensjonsalderen har gått ned, ikke opp. Avtalen i sin nåværende form ser heller ikke ut til å være særlig egnet til å rekruttere personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet (3). De politiske myndighetene er skuffet, og nå rasles det med trusler om karensdager og sykelønnsstopp for ansatte, utvidet arbeidsgiverperiode og andre økonomiske straffetiltak overfor arbeidsgivere, og legene trues med å miste retten til å sykemelde dersom de ikke bidrar på sin måte. Samtidig kuttes det ned på godene det ble lokket med, som for eksempel mulighetene til å bruke aktiv sykmelding. Gulroten erstattes med pisk. Hva har gått galt?

Manglende forankring
IA-avtalen ble oppfunnet av myndighetene i samarbeid med partene i arbeidslivet. Det skulle egentlig være forankring god nok. Men man glemte noen aktører som var tiltenkt en viktig rolle: trygdeetaten, bedriftshelsetjenesten og legene som sykmelder. Trygdeetaten var riktignok med i noen drøftelser. Jeg er blitt fortalt at de ønsket seg et pilotprosjekt for å finne ut om IA var den rette måten å jobbe på og om man hadde nødvendig metodikk som man visste at virket før man satte i gang et fullskalaforsøk. Dette hadde imidlertid myndighetene ikke tid til. Mange bedriftshelsetjenester var i begynnelsen skeptiske til opprettelsen av arbeidslivssentrene, og mye tid og krefter gikk med til å skape gode relasjoner mellom BHT og arbeidslivssentrene. Legeforeningen var lenge skeptisk til IA-avtalen og først nylig er det startet et opplæringsprogram for å få legene med på IA-laget. Den manglende forankringen kan være en medvirkende årsak til at resultatene lar vente på seg.

Manglende metode
IA har til nå nærmest vært et «veien blir til mens du går»-prosjekt. Metodene er blitt til underveis. Dog må sies at mange BHT har lang erfaring med å jobbe med bedriftsintern attføring. Undersøkelsen vår viser likevel at bruk av metodeverktøy har vært mangelvare både i virksomhetene og BHT. Vi har presentert IA-erfaringene i internasjonale fagmiljøer. Det har vært omfattet med stor oppmerksomhet. Mange er imponert over den store nasjonale «dugnaden» som er i gang – og ikke så lite undrende over at det til nå er brukt omlag 1,5 milliarder kr. på et prosjekt som var mangelfullt forankret og som ikke hadde noen etablert metode som man visste at ville virke, jfr. manglende gjennomføring av et pilotprosjekt.

Manglende tålmodighet
Jeg er blitt overrasket over myndighetenes manglende tålmodighet og støtte til eget prosjekt. Allerede i mai 2002 sto en statsråd fram og forkynte at han ikke noen tro på IA pga. manglende resultater. På dette tidspunktet var under 5 prosent av den norske arbeidsstokken i IA-virksomheter. Det er underlig at man etterlyser resultater på landsbasis før man har kommet i gang med intervensjonen. Senere har flere statsråder fulgt opp med tilsvarende synspunkter, og en har sågar sammenlignet IA-avtalen med woodoo-lignende besvergelser. Slike uttalelser vil nok kunne svekke den optimismen jeg har støtt på hos mange BHT, arbeidslivssentre og i IA-virksomheter, og som hele IA-prosessen er svært avhengig av hvis man vil ha håp om å lykkes. Internasjonale fagpersoner på dette området uttaler, for øvrig, at å forvente resultater på nasjonal basis i et 2 års perspektiv er lite realistisk. I Finland har man jobbet med sitt FinnAge prosjekt i mange år og først de siste årene har man kunnet ane positive resultater. Med massiv politisk støtte kan vi kanskje se resultater fra IA om 3-4 år. Ting tar tid.

Manglende krise?
Flere kritiske røster har pekt på at sykefraværet i Norge speiler arbeidsmarkedet. Når arbeidsledigheten er høy går sykefraværet ned. I 1994 var arbeidsledigheten høy og fraværet vesentlig lavere. Mange endte opp som gjeldsofre. Likevel fremheves 1994 som et slags «idealår» av enkelte politikere. I 1988 var sykefraværet på topp og på omlag samme nivå som i dag. Hvis Sandmanutvalget hadde valgt 1988 og ikke 1994 som «år null» i sin analyse kan det være at sykefraværskrisen var blitt oppfattet annerledes. At utgiftene til sykefravær har økt dramatisk siden 1988 speiler bl.a. at lønningene har økt i samme tidsrom, derved også sykelønnen, og at flere er i arbeid. «Moderniseringen» av offentlig sektor med privatisering, effektivisering og outsourcing av tjenester har ført til at fraværet har økt. En analyse av det høye sykefraværet i Sverige (4) peker på at økende psykiske krav i jobben og manglende egenkontroll rammer i særlig grad offentlige kvinnearbeidsplasser hvor økningen i langtidsfraværet er særlig stor. Arbeidstilsynet i Norge skriver i sin «Trekk ved arbeidsmiljøsituasjonen i 2004» om tilsvarende trekk ved situasjonen i Norge (5). Siden andelen av offentlige virksomheter som er IA-virksomheter er større enn innen privat sektor kan dette være en medvirkende faktor til å forklare hvorfor fraværsutviklingen i IA-virksomheter på landsbasis ikke avviker særlig fra ikke IA-virksomheter, en mulig feilkilde m.a.o. Innen privat sektor rapporterer Prosessindustriens landsforening (PIL) om at IA ser ut til å virke innen deres bransje.

Feil medisin?
Kan det tenkes at IA til nå har vært for individfokusert? Vårt prosjekt (3) tyder i hvert fall på at mesteparten av innsatsen har vært rettet mot sykmeldte og mot enkeltpersoner som står i fare for å falle ut av arbeid. Dessuten er ikke engang individfokuseringen satt i system. I Sverige satser myndighetene på et samordnet individhåndteringsopplegg (6) («SASSAM» – strukturerad metodikk för sjukfallsutredning och samordnad rehabilitering). I Stora Enso konsernet i Sverige har man i stedet for ren individfokusering rettet søkelyset mot de «langtidsfriske». Bedriftshelsetjenesten (BHT) har vært tungt inne i bildet i dette arbeidet. Stora Enso er blitt tildelt en rekke priser for sin innsats som i virkeligheten er god bedriftsutvikling. I tillegg har de selvsagt også brukt tid på enkeltindivider. Beregninger viser at bedriften siden 1988 har spart 250 millioner svenske kroner bare på sykefravær og i tillegg kommer gevinst fra effektivitetsøkning. Trivsel og motivasjon rapporteres å være på topp. BHT har i samme periode kostet 48 millioner, som tilsvarer 4500 kr. per ansatt per år. Prosessen er omtalt i en nylig utkommet bok (7) som er vel verdt å lese. Se for øvrig www.langtidsfrisk.se. Det må tilføyes at alt er slett ikke rosenrødt i Sverige som nå har tatt igjen Norge mht høyt sykefravær, enda de har karensdager. Stora Enso er nok et unntak, men mange i svensk BHT er blitt påvirket av de gode resultatene de har oppnådd. Finsk tenkning rundt sykefravær er også mindre rettet mot individfokusering enn i Norge. De er mer opptatt av å rette søkelyset mot hvordan man kan skape det gode arbeidsliv. Og i Finland har den reelle pensjonsalderen økt de siste årene samtidig som sykefraværet er lavt.

Slutten på IA?
IA avtalen har til nå ikke gitt de ønskede resultatene på noen av de tre delmålsetningene. Nå ser det ut til at myndighetene fjerner gulrøttene og øker bruken av pisk. At ledende politikere sår tvil om at IA er verdt å satse videre på, gjør at mange tror at IA snart er en saga blott. Det er i så fall synd, for det er, etter min vurdering, mye god solidaritetstenkning i IA. Det er også bekymringsfullt at man nå er blitt ensidig opptatt av sykefraværet, mens de to andre delmålsetningene er tonet ned. Signaler fra Rikstrygdeverket til arbeidslivssentrene er for tiden entydige – nå må det vises resultater på sykefraværet. Det er m.a.o. det som kan telles som teller. Den enkleste måten å kutte fraværet på er å støte ut alle syke, men særlig inkluderende er det ikke. Jeg synes at IA har brakt mye positivt med seg. Det er imponerende at man har klart å inkludere 55 prosent av arbeidsstokken til IA i løpet av så kort tid. Innsatsen fra både virksomheter, BHT og arbeidslivssentrene har så langt vært meget bra. Jeg har til slutt noen ønsker. At IA ikke reduseres til å bare handle om sykefravær. Dagens signaler fra Rikstrygdeverket bekymrer meg. At myndighetene innser at «ting tar tid». Prosessen er godt i gang, men det tar tid å få nye rutiner på plass. At sentrale politikere ikke forsinker den gode prosessen ved at de stadig sår tvil om og endrer forutsetningene for IA-avtalen. At virksomhetene stimuleres til mer virksomhetsutvikling og mindre individfokusering. At individhåndteringen settes mer i system, kfr. «SASSAM». At man lærer av det som andre har fått til, kfr. Stora Enso og finske erfaringer. At man bruker IA-midler også på å kjøpe erfaringer fra vellykkede IA-virksomheter til andre virksomheter som har lyst, men som ikke får det helt til – ennå. At de som har hevdet at IA bare har vært et skalkeskjul for å punktere sykelønnsordningen og forlenge arbeidsgiverperioden, ikke skal få rett. Sitat 1: De politiske myndighetene er skuffet, og nå rasles det med trusler om karensdager og sykelønnsstopp for ansatte, utvidet arbeidsgiverperiode og andre økonomiske straffetiltak overfor arbeidsgivere. Sitat 2: I Finland har man jobbet med sitt FinnAge prosjekt i mange år og først de siste årene har man kunnet ane positive resultater. Med massiv politisk støtte kan vi kanskje se resultater fra IA om 3-4 år. Ting tar tid. Sitat 3: Kan det tenkes at IA til nå har vært for individfokusert? Vårt prosjekt tyder i hvert fall på at mesteparten av innsatsen har vært rettet mot sykmeldte og mot enkeltpersoner som står i fare for å falle ut av arbeid.
Tirsdag 17. august arrangerte LO og NHO en konferanse som skal starte en ny giv for inkluderende arbeidsliv. Fra venstre: Gerd Liv Valla, arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten og Finn Bergesen jr. (Foto: Tor Richardsen, Scanpix)
Intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv. Internett:http://www.trygdeetaten.no/arbeidslivssenter/intensjonsavtale.pdf Sandman M et al: Sykefravær og uførepensjonering. Norges offentlige utredninger NOU 2000:27. Internett: http://odin.dep.no/sos/norsk/publ/utredninger/NOU/030001-020005/dok-bn.html Lie A, Gudding IH, Bjørnstad O, Aasnæss S: Bedriftshelsetjenestens rolle i det inkluderende arbeidsliv. STAMI-rapport nr. 2/2004, årgang 5. ISSN: 1502-0932. Internett: http://www.stami.no/Publikasjoner/STAMI-rapporter/2000_-_/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=1589 Hogsted C et al (eds.): Den höga sjukfrånvaron – sanning och konsekvens. Statens folkhälsoinstitut, R: 2004:15. ISBN: 91-7257-273-6. Internett:http://www.fhi.se/shop/material_pdf/R200415denhogasjukfranvaron.pdf Arbeidstilsynet: Trekk ved arbeidsmiljøsituasjonen 2004. Internett: http://www.arbeidstilsynet.no/info/idag/ Internett: http://www.sassam.net/SASSAM_pdf-version2.pdf Johnsson J, Lugn A, Rexed B: Långtidsfrisk – så skapas hälsa, effektivitet och lönsamhet. Stockholm: Ekerlids förlag 2003. Internett: www.langtidsfrisk.se

Personvern og cookies