Raringen

Tekst: Vemund Jensen (2005)
Gro Dahle har alltid vært litt annerledes og trives egentlig godt med det.

Jeg tar mot til meg og spør hvorfor hun egentlig er så rar etter at vi endelig har fått satt oss godt til rette i det fargesprakende kjøkkenet i det røde huset ved det store furutreet, furutreet som Jesus en gang satt oppe i, i en av Gros bøker. Her, i det som med litt godvilje kan kalles et skogholt et steinkast unna Tjøme sentrum, bor forfatteren sammen med sin bustete mann, tre unger, fem kaniner og en vilter hund. For noen år siden bodde det også fem fisk, en due, en papegøye, en skilpadde, ni hvite mus og en stuegris som best likte seg i Gro og ektemannen Svein Nyhus sin seng. – Jeg tror det ligger i nevrologien min. En lærer sa en gang til foreldrene mine at jeg var som oppvokst på en annen planet, svarer Gro. Så ler hun. Sånn cirka annethvert svar hun gir avsluttes med denne litt hektiske, til tider voldsomme latteren. – Jeg vet ikke om læreren min mente det han sa positivt, men jeg har tatt det positivt. For det stemmer. Jeg har kjent meg som fremmed i alle miljøer jeg har vært i. – Du har slått deg mer til ro med at du er rar nå? – Ja, jeg har det. Etter at jeg fikk lov til å bli forfatter, har det egentlig vært greit å være rar. Nå er jeg heller stolt av det, for jeg vil heller være rar enn pen for eksempel, eller flink.

Morsmelkvafler
Når man setter seg ned og skal lese seg opp på Gro Dahle, er det hele tiden alt det rare hun gjør, alle innfallene hennes, som blir sittende igjen som hovedinntrykket. Nå er selvfølgelig journalistikken slik innrettet at sakene spisses inn mot det som er annerledes, det normale er sjeldent like godt lesestoff. Sier du at du ammer barna dine til de er over fire år, ber du om overskrifter, slik Dahle selvfølgelig fikk for noen år siden, da det var nettopp det hun sa. At hun i tillegg serverte journalistene morsmelkvafler, dempet ikke akkurat oppstyret. Medieoppmerksomheten og alle reaksjonene rundt ammingen brukte hun ellers som en del av et forskningsprosjekt som boken Hundre tusen timer, som handler om det overtente forholdet mellom mor og barn, er en del av. Så selv om hun er spesiell vet hun å bruke det til egen fordel. – Hun kjører bil. Det er det beste svaret bestevenninnen hennes klarer å gi når jeg spør om det ikke er noe normalt ved Gro. Som 19-åring arrangerte Dahle sitt eget 1.mai-tog i Tønsberg. En parole som «Le av deg selv» var det få andre enn Gro, den fremtidige ektemannen Svein og hans tvillingbror som stilte seg bak, mens de mer tradisjonelle 1. mai-deltakerne ikke fant noen særlig grunn til å le. Tønsberg anarkistiske sykkelklubb, som hun startet med Thomas Hylland Eriksen, ble ingen slager. Å gå rundt med en Dent fastklistret på nesa gjennom Oslo by, bare for å se hvordan andre folk reagerer, er vel heller ikke dagligdags. Men hun sier hun ikke har behov for å skille seg ut, for å provosere. – Jeg er bare annerledes, sier Gro ganske enkelt.

Ungdomsopera på vei
Litteraturen hennes er egentlig ikke så rar, men hun er modig og tør å ta opp vanskelige temaer, noe som ikke er gjengs innen barnelitteraturen. En av hennes siste bøker, «Sinna mann», som mannen hennes, Svein Nyhus, illustrerte, ble barn nærmest frarådet å lese alene av et samlet anmelderkorps. Faren i familien har store problemer med å tøyle sinnet sitt, og kan i tekst og bilder virke svært skremmende, selv om boken til slutt viser en slags vei ut av uføret for det skrekkslagne barnet i boken. Dahle blir gjerne karakterisert som en naivistisk forfatter uten at dette betyr at hun skaper enkel lektyre. Som det står skrevet i Norges litteraturhistorie: «Leser man tekstene hennes grundigere, vil man oppdage at de åpner for en rekke assosiasjoner som peker i mange og overraskende retninger.» Som lyriker er hun blant annet kjent for nådeløse repetitive beskrivelser av familierelasjoner og i billedbøkene, som absolutt ikke bare er for barn, beskrives gjerne vanskelige temaer der psykiske dimensjoner ved barnesinnet står i sentrum. Hun skriver enkelt, stilisert, gjerne om det trivielle, men kan samtidig være frodig, provoserende, kompleks og gåtefull. Produktiv er hun også. Godt over 30 utgivelser på rullebladet, og ikke ser det ut som rullebåndet er i ferd med å sakke farten heller. For øyeblikket holder hun på med et verk i den noe uvanlige sjangeren ungdomsopera og innimellom skriver hun litt på en roman for voksne, en av få sjangere hun ikke har gitt ut til nå.

Vil helst være husmor
Det at hun er så produktiv, kan nesten synes litt merkelig. Familien og barna er klart uttalt førsteprioritet for henne – Det å være mor er det jeg egentlig driver med. Ordne og tilrettelegge for barna best mulig, gjøre det hyggelig for dem. For meg er familien motoren i livet mitt. Det å være et knutepunkt for personer og følelser, det er det som holder meg gående, det som definerer meg. Og alt det andre er på siden av det. Arbeidet mitt foregår mer i randsonene av hovedlivet mitt, når barna er på skolen, når de andre har lagt seg, grytidlig om morgenen og sent på natten. Hun har tidligere uttalt at hun helst bare ville vært husmor, selv om hun innrømmer at det er lettere å si nå som hun er i en privilegert stilling som etablert forfatter enn da hun var 18 år og på vei inn i studentlivet. – Men jeg synes ærlig talt det er den beste ambisjonen jeg kan ha. Gjøre livet bra for menneskene rundt meg, enten det er foreldre, venner, barna eller mannen min. Det er jo det som sitter igjen når jeg blir gammel, det jeg har vært for andre mennesker og de minnene jeg har skapt sammen med dem. Hun har valgt å gjøre ting annerledes enn sine egne foreldre. Siden faren Øystein i mange år jobbet høyt oppe i oljeselskapet Esso, ble det en omflakkende oppvekst hvor hjemmet et år kunne være New York, et annet år den karibiske øya Aruba. – Jeg har vært veldig i opposisjon til mine foreldres måte å oppdra meg på. Jeg er enebarn, men jeg synes det er slitsomt å være den eneste som skal bære alle forventninger og krav. Jeg og Svein og våre barn har heller ikke flyttet så mye, vi har holdt oss her på Tjøme. Jeg fikk aldri rot noe sted, hadde vanskelig for å knytte meg til venner. Men i ettertid har jeg tenkt at det kanskje passet meg bra, for jeg er i grunnen ganske asosial og det tror jeg ligger i genetikken min. Noe av det hun mener var viktig for henne i oppveksten var faren som leste høyt for henne, noe hun også selv gjør for sine barn, selv nå som de er kommet opp i ungdomsalderen. – Det er kanskje det viktigste i mitt liv ved siden av familien, det å lese.

Kollegafri arbeidsplass
Når Gro arbeider, gjør hun det hjemme. Styrter seg ut i skrivingen og skriver intuitivt. 3-4000 sider med friskrift kan etter bearbeidelse bli en diktsamling. Famlefasen kan ta to-tre år, bearbeidelsen noen måneder. Faglitteratur skriver hun på datamaskin, skjønnlitteraturen må fremdeles skrives for hånd. – Jeg klarer ikke å kombinere det følelsesmessige og det tankemessige på et tastatur. Med hånden kan jeg skrive nesten uten at jeg vet hva som blir skrevet. Blyanten blir en del av kroppen min, forklarer Gro. – Dessuten er det litt farlig å skrive på data. Det ser så ferdig og fint ut på skjermen. Men all skjønnlitterær tekst må gjennomskrives, ellers blir det lett for slapt. Hun nyter å jobbe for seg selv. – Jeg tror ikke jeg klarer å jobbe med kolleger. Jeg har forsøkt noen ganger, men med vekslende hell. Jeg blir så sliten av folk. Jeg må ha en kollegafri jobb. Nå er hun ikke helt alene på jobb. Mannen Svein har arbeidsrom i andre etasje. – Det er jo veldig hyggelig å ha ham i huset, men det kan være et problem når han er inne i en intens arbeidsperiode. Da skal han hele tiden involvere meg. Jeg skal hjelpe, kommentere, vurdere. Så de periodene han er veldig oppkavet følelsesmessig på grunn av sin arbeidsprosess, da er det han som gjelder. Da vet jeg at det ikke er noen vits for meg å gjøre noe annet enn småting. Mens ektemannen vil ha innspill på sitt arbeid, er det tvert om for Gro. – Jeg er innadvendt. Skrivingen min er en usynlig prosess for andre. Da slipper jeg krav. Ingen vet at jeg jobber med noe, ingen vet hva jeg jobber med og ingen vet hvordan det blir.

Skrivingen
Som de fleste kunstnere jobber hun primært for seg selv, ikke mottakerne. Når hun har levert et manuskript til forlaget, anser hun seg for ferdig med det og vil helst bare glemme det, slik at hun kan gi seg i kast med neste prosjekt. Skrivingen har vært til stor hjelp, spesielt i yngre år. – Jeg har alltid strevd med å formulere meg muntlig. Frem til jeg var 20 år hadde jeg veldige vanskeligheter. Men da jeg begynte å skrive som 10-12 åring endret mye seg. Jeg kunne vise at jeg hadde tenkt, jeg kunne formulere meg. Jeg tror folk så på meg som ikke bare rar, men også som litt dum. Men da jeg begynte å skrive innså jeg at jeg var flink. Min selvrespekt hang veldig sammen med skriften da. Hun ble forfatter nærmest som en siste utvei. Forskjellige universitetsstudier ledet ikke til noen jobb, læreryrket holdt hun bare ut i et par uker. Hun hadde skrevet mye, men ikke for å bli forfatter, bare for å skrive. Forfatterstudiet på Høgskolen i Bø ga utløsningen. Der ble diktsamlingen «Audiens» født, hvor en litt spesiell pave ble gjennomgangsfigur. Mens hun ikke vil så mye annet med voksenbøkene sine enn å bli ferdig med dem for å komme seg videre til neste prosjekt, er det mer mening bak bøkene til barn. – Da vil jeg snakke med barna om forskjellige temaer, sier hun. Det kan være hva vi bruker tiden til, det å være sint, det å være stille og usynlig. – Er det noen tema du ikke kunne skrevet om? – Incest. Det har jeg blitt spurt å skrive om. Men jeg har ikke opplevd det på nært hold på noen som helst måte, så jeg vet ikke hvor jeg skal hente følelsene fra. Hvilket nivå ligger angsten på? Er det noe angst? Jeg vet ikke hvilken balansen jeg skal holde når jeg skriver, og uten den synes jeg det er vanskelig. Selv en forfatter og skrivepedagog kan komme til kort.

Glad hvilestilling
Dahle ler som sagt mye. Presser nærmest latteren frem fra mellomgulvet. Smiler mye, til tider nesten nervøst. – Du virker alltid veldig glad og fornøyd? – Ja, det er hvilestillingen min det, ler hun trillende. – Så du er egentlig ikke glad og fornøyd? – Jeg er ikke alltid like glad som jeg ser ut, men jeg har et blidt ansikt. Det er veldig forskjell på det, noen er mye gladere og blidere enn det de ser ut også. – Så du kan være trist, selv om du smiler? – Ja, absolutt og jeg kan være veldig sint. – Men jeg er jo heldig som har et blidt ansikt og ikke en sur hvilestilling. Folk er snillere mot meg og behandler meg bedre da. Arbeidsmiljø nr. 8- 2005

Personvern