Profittjakt og sikkerhet

(2002)

Mange har stilt seg spørsmålet om invasjonen av «blåruss» og skoleflinke konsulenter i bedriftslivet kombinert med aksjeeieres og en del styrers krav til kortsiktig økonomisk overskudd fører til at holdningen til en forsvarlig helse-, miljø- og sikkerhetsvirksomhet (HMS-policy) i bedrifter svekkes og at investeringer i et akseptabelt sikkerhetsnivå krympes? Spørsmålet kan settes på spissen: Setter profittjaget i næringslivet arbeidernes og forbrukernes liv og helse i fare?

Sverre Røed-Larsen Prosjektleder, Arbeidsforskningsinstituttet

Arbeidslivet er presset. Aksjekursene synker, mens antallet arbeidsløse stiger. Nye, unge og utålmodige aksjeeiere krever kortsiktig profitt på sin aksjekapital til fortrengsel for eldre industriledere som framhever nødvendigheten av langsiktig strategi og investeringer som først gir avkastning på sikt. Det private næringslivet presses av markedsliberalisering og globalisering, mens offentlig sektor skal dereguleres, privatiseres og konkurranseutsettes. Arbeidslivet brutaliseres og stressnivået øker, mens oljenorge høster milliarder som settes i fond. Pengene styrker i hovedsak den kortsiktige spekulasjonsøkonomien, ikke kunnskapsproduksjonen eller infrastrukturutbyggingen. Kontrastene i arbeidslivet er store. Noen ser muligheter til ekspansjon og fortjeneste, andre får sluttpakker eller førtidspensjonering. Dilemmaet mellom uttak av kortsiktig fortjeneste og investering i sikkerhet for arbeidere, brukere og forbrukere er blitt forsterket. Mens noen vil tjene raske penger, er investeringer i sikkerhet en grunnleggende verdi som skal bygge opp selskapets renommé og tillit, skape en stabil og lojal arbeidskraft og bygge gode kunderelasjoner i et lengre perspektiv. Problemstillingen er ikke ny. Rask fortjeneste og sikkerhet har i hundrevis av år stått i delvis motstrid med hverandre. Men ikke minst på grunn av fagforeningskamp og myndighetskrav har forholdene på arbeidsplasser og i produksjonen, ved omsetningen og bruken av varer og tjenesteytelser blitt sikrere. De klassiske risikofaktorene er redusert: Barnearbeid er forbudt i Norge, den fysiske utforming av arbeidsplassen tryggere, maten vi spiser inneholder mindre bakterier, bilene er blitt mer sikre. Mens utviklingen på en rekke områder kan vise til positive resultater – som færre dødsfall i arbeidslivet, færre vanlige yrkessykdommer, bedre forbrukervern – så har risiko i arbeidsliv og blant forbrukere i vestlige land fått nye ytringsformer. De klassiske formene for farlig arbeidsplass og risikabel produksjon er stort sett blitt eksportert til utviklingsland med svakt lovvern og korrupte myndigheter. Dagens risiki på arbeidsplassen, blant butikkvarene eller som tjenestetilbud ytrer seg på andre måter, selv om konsekvensene for mange er de samme: død, invalidisering, varig men (som allergier) og sykdommer. De nye truslene kommer i form av den enorme fysiske mobiliteten, et stadig barskere arbeidsliv med krav om høyere individuelle prestasjoner på kortere tid og uklare grenser for arbeid-privatliv, stadig nye og kompliserte anvendelser og tilsetninger av kjemiske stoffer, flere tjenesteytelser med uavklarte skademuligheter osv. Kunnskapene om de nye sikkerhetsrisikoene er ikke omfattende. Forskningen har ikke analysene og resultatene klare. Den kunnskapsproduksjonen som kunne gitt oss bedre innsikt og klarere svar på ubehagelige spørsmål, har ikke skjedd i nødvendig omfang. Det er en logisk konsekvens av oppdragsforskningen. Verken bedrifter eller myndigheter synes å være interessert i å finansiere kritisk arbeidslivs- og forbrukerforskning som kunne medføre ubehagelige konsekvenser for dem selv. Med tendens i retning av en stadig større andel av oppdragsforskning ved norske forskningsinstitutter, er det også lite håp om å få objektive svar på disse utfordringene. Den tidligere finansieringen av tobakkskadeforskningen har i dagens samfunn liten troverdighet; det samme vil antakelig etter hvert skje med en del bedriftsfinansiert helseforskning. Problemet er at det ikke finnes finansieringsalternativer til oppdragsforskningen: hvem vil vel finansiere ris til egen bak? Norge mangler store forskningsfond som tar sikte på å bevare integritet og uavhengighet og som tør å finansiere systemkritisk forskning. Norges forskningsråd synes ikke i dag å ha tilstrekkelig uavhengighet og selvstendighet til å ivareta denne rollen i norsk forskningsliv. Tendensen til å omdanne statlige forskningsinstitutt til aksjeselskaper vil også forsterke markedsavhengigheten. De forskningsresultatene om forholdet mellom økonomi og sikkerhet som jeg har funnet fram til, er få og spredte. Konklusjonene er også sprikende, fra det å fastslå at det ikke er noen sammenheng mellom deregulering og privatisering og sikkerhetsnivå til påpekning av økt risiko for helseskader eller dødsfall ved profitt- maksimerende firmaers produksjon eller tjenesteyting. Som eksempel kan nevnes at forskere på deregulering av flytransporten i USA hevder at liberaliseringen ikke gikk på sikkerheten løs, mens forskere på deregulering av jernbanen i England mener de nettopp finner belegg for at privatiseringen skjedde på bekostning av sikkerheten til ansatte og passasjerer. Det er også mange eksempler som er av interesse, selv om den grundige forskningsmessige analyse og konklusjon ikke foreligger: Det britiske jernbaneselskapet British Rail ble under Thatcher-regjeringen privatisert og splittet i 25 persontrafikkselskaper, 3 godsselskaper og et baneselskap – Railtrack (tilsvarer omtrent Jernbaneverket i Norge) – med ansvar for skinnegang, trafikkstyring, sikkerhet og en del stasjoner. Railtrack ble børsnotert, lederne fikk høye lønninger og aksjeeierne mottok stort utbytte. Vedlikeholdet og sikkerhetsoppgavene ble derimot forsømt. Etter flere alvorlige togulykker i England ble sikkerhetsoppgavene skilt ut i et eget selskap (Railway Safety) og seinere satte Blair-regjeringen Railtrack under offentlig administrasjon. Det nye selskapet skal ikke utbetale utbytte! Det skal ikke være konflikt mellom ressurser til forsvarlig vedlikehold og grådige eiere! Et annet, mer nærliggende og aktuelt eksempel er sikkerhetskulturen i den norske bygg- og anleggsbransjen: Ifølge Arbeidstilsynet i Oslo er hittil i år 75 arbeidsplasser stengt på grunn av fare for liv og helse. 385 arbeidsplasser ved i alt 600 tilsyn hittil i år har fått pålegg om utbedringer. Opplysningen kom i avisen dagen etter dødsulykken på Kampen skole 7. oktober i år, hvor to unge, svenske bygningsarbeidere omkom. Slurvet med sikkerheten – som bl.a. omfatter dårlige stillaser, manglende gelendre og usikrede maskiner – skyldes høyt tempo; prosjektledere føler at de må prioritere framdrift framfor sikkerhet. Også internasjonalt er bygg- og anleggbransjen beryktet for sine høye skadetall. Et tredje eksempel, som viser at denne konflikten også angår etablerte og velrenommerte bedrifter, er Norsk Hydro’s sikkerhetsstyring av aktivitetene i Nordsjøen. Granskingen etter dødsulykken på Oseberg Øst førte til kritikk av Norsk Hydros sikkerhetsstyring, og Norsk Hydro ble ilagt en bot på 15 mill. kr. for sitt ansvar for ulykken. Ellers har Oljedirektoratet foretatt en undersøkelse om ansattes syn på en rekke forhold på sokkelen. På spørsmål om jobb og sikkerhet svarer 41 % av 3310 oljearbeidere at hensynet til produksjonen (dvs. økonomien) går foran hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Statoils rolle i forbindelse med frakt av ansatte med helikopter til oljeplattformer i Nordsjøen er et fjerde eksempel. Norne-ulykken, hvor 12 mennesker ble drept, satte søkelyset på sikkerhetsledelsen også i Statoil. Fagforeninger mente Statoil hadde prioritert profitt framfor sikkerhet. Ellers er konflikten mellom økonomisk prioritering og sikkerhet ikke enestående for arbeidsmiljøområdet. Den samme konflikten kan spores innenfor miljøvernområdet, når det gjelder kvalitetssikring, i helse- og pleiesektoren og innenfor en rekke andre omsorgssektorer. Fokus på økonomiske resultatmålestokker svekker engasjementet og prioriteringen av viktige tiltak for å bedre eller opprettholde sikkerhetsnivået, kvaliteten eller omsorgsbehandlingen. De relativt lave skadetallene i Norge kamuflerer strategiske endringer i det norske risikobildet, i tillegg til det faktum at registreringen av skader blant ansatte og forbrukere i Norge er svært elendig og skjuler store mørketall: En rekke risikofylte aktiviteter blir «outsourcet» til spesialfirmaer En del aktiviteter blir flyttet til land med svak lovgivning og tilsyn Risikoen er «skjult» – skadene ytrer seg først om mange år (som asbestkreft) Helseskader forårsaket av psykososialt eller organisastoriske arbeidsforhold blir fremdeles tillagt liten vekt – derfor må den Europeiske arbeidssikkerhetsuka sette fokus på stress i 2002! Ærlig rapportering av skader kan føre til tap av kontrakter og engasjementer Det er et paradoks at samfunnets toleransegrense for ulykker og skader i dag er lavere enn før, samtidig som vi tillater bedriftseiere og -ledere å ta ut store gevinster som går på bekostning av sikkerhetsinvesteringer. I forhold til det vi vet om effektive skadeforebyggende eller skadereduserende tiltak er ulykkesbildet altfor dystert. Tapte liv og varig men lar seg ikke erstatte! Sitat 1: Mens noen vil tjene raske penger, er investeringer i sikkerhet en grunnleggende verdi som skal bygge opp selskapets renommé og tillit, skape en stabil og lojal arbeidskraft og bygge gode kunderelasjoner i et lengre perspektiv. Sitat 2: Norge mangler store forskningsfond som tar sikte på å bevare integritet og uavhengighet og som tør å finansiere systemkritisk forskning. Norges forskningsråd synes ikke i dag å ha tilstrekkelig uavhengighet og selvstendighet til å ivareta denne rollen i norsk forskningsliv. Sitat 3: Ellers har Oljedirektoratet foretatt en undersøkelse om ansattes syn på en rekke forhold på sokkelen. På spørsmål om jobb og sikkerhet svarer 41 % av 3310 oljearbeidere at hensynet til produksjonen (dvs. økonomien) går foran hensynet til helse, miljø og sikkerhet.

Personvern og cookies