Papirtilsyn og løskrutt

Tekst: Mats Løvstad (2010)

Henning Jakhelln skulle gjerne gitt Arbeidstilsynet tyngre skyts, og mener vi er avhengige av en arbeidsmiljølov i konstant utvikling.

På et kontor i 6.etasje ved Høgskolen i Oslo, innerst i gangen, sitter professor Henning Jakhelln. Når du skal møte Norges kanskje fremste ekspert på arbeidsrett er det få ting som er mer naturlig å prate om enn Arbeidsmiljøloven (AML). Jakhelln byr på kaffe, men drikker ikke kaffe selv. Høflig trekker han ut et par stoler, og setter i gang.

Uvurderlig HMS

– Dagens arbeidsmiljølov ble vedtatt fra 2005. Det nye som kom var først og fremst vektleggingen av det psykososiale arbeidsmiljøet.
Når Jakhelln begynner å prate blir han fort engasjert.
– Arbeidsgiverne er pålagt å gå gjennom et opplæringstiltak i HMS. Det er nytt, og helt opplagt en veldig viktig praksis. I forhold til permisjoner har vi fått en tvisteløsningsnemnd. I stedet for at domstolene avgjør om du har rett til permisjon så kan du få avklart dette i en nemnd. Det er enklere og raskere.
Han forklarer rolig, men likevel i høyt tempo. Samtidig kimer telefonen ustanselig. Det er studenter som har spørsmål, og journalister som vil ha en ekspertuttalelse. På tross av de små avbruddene faller ikke Jakhelln ut.
– På det prosessuelle planet så har alle tingsrettene fått adgang og kompetanse til å behandle alt som heter arbeidsrettssaker. Før var det spesielle tingsretter som gjorde dette, og det kunne være litt tungvint. Samtidig er det viktig å understreke en ting, det kom en del nye punkter i 2005, men veldig mye av det som tilsynelatende er nye lovbestemmelser er bare lovfesting av praksis fra tidligere.

Strukturert kaos

Det som en gang var et skrivebord, er dekket av stabler med papirer som snart nærmer seg meteren i høyde. Likevel har han full kontroll på hvor alt befinner seg. Ut av det systematiske kaoset trekker han frem et skriv om den gamle 1977-utgaven av AML.
– Vi må huske på at i løpet av de omtrent tretti årene som gikk frem til 2005, kom det en rekke endringer som gjorde at AML ble oppdatert etter hvert som tiden gikk. Vi fikk etter hvert nye bestemmelser om virksomhetsoverdragelse, og tilsvarende når det gjaldt diskrimineringsbestemmelsene. Begge har blitt oppdatert siden 77, og videreført i loven a 2005. Sånn sett er det en kontinuitet.
Hva er så Jakhelln misfornøyd med i AML? Han svarer bolagisering, og tar en kunstpause.
– Du tar en virksomhet, og splitter den opp i forskjellige aksjeselskaper samtidig som alt er under èn hatt. Hvem er det nå som er ansvarlige for arbeidsmiljøet? Loven sier at det er arbeidsgiver, men hvem er arbeidsgiver? Jo, det er selvfølgelig hvert enkelt aksjeselskap. Så her har du en del problemer, og de problemene synes jeg ikke loven i tilstrekkelig grad har tatt tak i.

Savner solidaritet

Den tidligere advokaten er et oppkomme av ideer, og liker å prate i eksempler.
– Tenk deg en bedrift med tre avdelinger som ligger nær hverandre geografisk. Så bestemmer man å trappe ned på en avdeling, og trappe opp på en annen. En slik beslutning treffes strategisk av konsernledelsen. Da mener jeg at man burde se ansatte i et konsern under ett. Hvis man blir sagt opp i en avdeling av for eksempel rasjonaliserings- og effektiviseringsgrunner burde de berørte få rett til en ny ansettelse et annet ledig sted innenfor konsernet. Dette har man fortsatt ikke tatt fatt i.
Jakhelln har faktisk selv forsøkt å gjøre noe med dette. Foreløpig uten å lykkes.
– Jeg var med i regjeringens konsernutvalg, og da foreslo utvalget en slik endring for å presisere dette konsernansvaret, men den har aldri blitt vedtatt. Vi har dermed fått en uklarhet i regelverket.
– Blir det da lettere for spekulative bedrifter å slippe unna?
– Ja, og jeg liker ikke at loven er laget slik at den åpner for det. Det er unødvendig usikkerhet etter mitt syn.

Tilsynets løskrutt

Dette bringer oss over på arbeidslivets eget politi, Arbeidstilsynet (AT). Jakhelln skulle gjerne gitt dem tyngre skyts enn pålegg og mulkt, og skisserer en problemstilling.
– Hvis jeg som byggmester får besøk av AT som påpeker at jeg mangler noen rekkverk på et stillas, så beklager jeg og lover at det ikke skal gjenta seg. I hvert fall ikke så lenge AT kommer. Så lar AT det gå for denne gangen. Da har jeg oppnådd å spare penger, og får tilgivelse i stedet for straff.
– Jeg blir irritert over at bestemmelsene vi har om straff nær sagt ikke spiller noen rolle i det praktiske liv. I ytterste konsekvens kan det bli reist en straffesak, særlig hvis noen er kommet til skade, for øvrig skjer det fint lite i praksis.
Jakhelln er bekymret for konsekvensene av at useriøse bedrifter slipper for lett unna.
– Dette innebærer at hvis du er seriøs byggmester, og legger inn et anbud, så må du ta høyde for kostnadene ved for eksempel sikrede stillaser. Samtidig tenker din useriøse konkurrent at det går bra uten, stryker de ekstra tusenlappene i utgifter, og får oppdraget. Hvis dette blir vanlig i bransjen, så vil den seriøse bedriften bli tvunget til å være mindre nøye med sikkerheten for å være konkurransedyktig. Dette synes jeg er veldig betenkelig. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven om straff må ikke bli sovende bestemmelser.
– Hva bør gjøres?
– Man kan tenke seg at AT får anledning til å reise straffesaker. I dag kan de godt anmelde en sak til politiet, men en slik sak kommer neppe øverst i bunken. Så har vi også landsdekkende organisasjoner i arbeidslivet som er godt etablert. Hvorfor ikke la disse få anledning til å reise private straffesaker ved siden av det offentlige systemet? Det ville kunne skape en helt annen oppmerksomhet rundt rene sikkerhetsspørsmål, sier han.

Toppen av isfjellet

Jakhelln ønsker ikke å gå inn på avsløringene om feilaktige tall når det kommer til dødstall på ulykkesstatistikken for arbeidslivet, han er mer opptatt av helheten.
– Dødsulykkene utgjør den sørgelige toppen av isfjellet. For hver dødsulykke så har du et mye større antall skader, fra de helt alvorlige til de helt bagatellmessige. Jeg er mye mer opptatt av selve sikkerhetstekningen, men den er for tiden ikke helt i skuddet.

Papirtilsynets æra

Når Jakhelln skal forklare dagens AT velger han å vise til historien.
– Da AML kom i 1977 var ATs rolle tradisjonell, ut på arbeidsplasser for å kontrollere at ting var på plass. Den moderne prosessindustrien gjorde dette vanskeligere. Den krever god kunnskap om giftstoffer, om arbeidsmiljø og hva den enkelte bedrift driver med. Men en slik spesialkunnskap ville kreve opplæring og bli en dyr affære. Løsningen ble internkontrollsystemet som kom rundt midten av 80-tallet.
Omfattende permer ble utarbeidet, men resultatet ble ikke særlig vellykket, ifølge Jakhelln.
– ATs rolle ble endret fra å gå på tilsyn, til å føre tilsyn med at internkontrollsystemet var på plass, et slags papirtilsyn. Dette har nok snudd litt igjen i ettertid, men er likevel en del av problemet i det moderne arbeidslivet, sier han.

Henning Jakhelln

Jakhelln ble utdannet cand. jur. i 1963, i 1967 ble han lic. jur. Fra 1964 til 1965 var han advokatfullmektig, men han har i det meste av sin karriere vært ansatt ved Universitetet i Oslo på de ulike juridiske instituttene der. Han var vitenskapelig assistent ved Nordisk Institutt for Sjørett, fra 1963 til 1964, før han ble universitetslektor og stipendiat ved Institutt for Privatrett i årene 1965 til 1971. Deretter flyttet han til Institutt for offentlig rett, først som amanuensis, senere førsteamanuensis og siden 1990 som professor.

Personvern og cookies