Ørnevokter

Tekst: Grethe Ettung (2009)

 

Partisekretær Raymond Johansen (48) brenner for Ap, ­ og Enga.

I femte etasje i Folketeaterbygningen på Youngstorget i Oslo, befinner Arbeider­partiets partikontor seg. Allerede i heisen føles historiens sus, der kan en nemlig beskue bakhodet til landsfader Einar Gerhardsen idet han taler til et folkehav på nevnte torg. Vel ute av heisen blir besøkende møtt av ingen ringere enn Einar, Trygve og Haakon, riktignok på sokkel, men dog. Det er ikke hverdagskost for «folk flest» å ha trekløveret Gerhardsen, Bratteli og Lie så nært innpå seg. Som bakgrunnsteppe henger innrammede plakater med Ap-slagord som «Fred og arbeid», «Samlet vi vinner» og «Bygg landet!».

Arverekkefølgen

Nylig hjemkommet fra Mallorca, viser en blid og feriebrun Johansen vei. Et gedigent rundt bord dominerer kontoret hans. Bordet har tilhørt Martin Tranmæl, og Johansen har ikke hatt hjerte til å kvitte seg med det. Med et par kandelabre ville selv grevinnen og hovmesteren ha følt seg hjemme. Apropos titler, partisekretær synes noe feminint og utdatert. Ei heller kan man forsvare å kalle herrene som bekler veggen bak Johansens skrivebord, for feminine. De innrammede må studeres inngående skal man oppdage den ene kvinnen som på sett og vis forsvarer tittelen. – En litt gammeldags benevnelse kanskje, men samtidig er det noe fordums og forpliktende ved den. Den gir posisjonen tyngde, du blir en del av arverekkefølgen. Jeg er glad i betegnelsen, jeg, men det betyr kanskje at jeg begynner å dra på åra!

Ørnen blant partiene

Det var trampeklapp og «Alle elsker Raymond»-stemning, da Johansen ble valgt til ny partisekretær i Arbeiderpartiet i april i år. Sjøl var han ikke snauere enn at han allerede i innsettingstalen forsikret at han vil gjøre alt for at Ap fortsatt skal være ørnen blant de politiske partiene. – Jeg siterte historikeren Jens Arup Seip. I en tale han holdt i Det norske Studenter­samfund i 1963 omtalte han Ap sin unike stilling i det politiske landskapet, og påpekte at det å sammenligne Ap med de andre partiene var som å påstå at en ørn og ei høne var like fordi de begge var fugler. Siden den gang er Ap ofte blitt kalt «ørnen blant partiene», og Johansen har tydelige ambisjoner om at partiet skal leve opp til benevnelsen. Når vi i tillegg vet at navnet Raymond kommer fra tyske Reginmund som betyr «ta vare på rådet», vil vi tro partiet er i de beste hender.

Politikken inn med morsmelka

I en alder av 14 år meldt Johansen seg inn i AUF. – Vi diskuterte mye politikk hjemme. Mora mi var aktiv Ap-politiker i bydelsutvalget på Tveita. Fatter stemte og Ap, men var nok mer opptatt av idretten enn av politikken. For øvrig var det nok av familiemedlemmer som kunne påvirke unge Raymond. Både farfaren, som var klubbformann, og onkelen, arbeiderpartiveteranen Thorbjørn Berntsen, gjorde sitt til at interessen for politikk ble holdt ved like. Men evig tro mot Ap har han dog ikke vært. Han kan skilte med lederverv både i Sosialistisk Ungdom og i Oslo SV, men fant tilbake til moderpartiet etter EU-valget i -94. – Jeg har ikke noe behov for å distansere meg fra fortida mi i SV, men som politiker er det mer naturlig for meg å være med i Ap, som den pragmatikeren jeg er. Og Johansen er en politiker som ikke er til å misforstå, han kaller en spade for en spade. Det har han tenkt å fortsette med. – Jeg tror vi politikere er tjent med at vi uttaler oss klart, men jeg har ikke noe til overs for dem som skal forenkle alt for enhver pris. Det er heller ikke om å gjøre å komplisere en sak, men det betyr ikke at vi skal gjøre vanskelige løsninger enkle. – Og så må du kunne hjemmeleksa di, og kan du ikke den, må du si det også!

En halv million roser

«Vi må aldri forlate oss til å tro at velferdsstaten bare er der og vil fortsette av seg selv. Det vi har bygget opp, kan Siv Jensen rive ned», fastslo Johansen i innsettingstalen sin. Enkle løsninger for å tekkes velgerne framfor å drive en helhetlig og langsiktig politikk, har ikke partisekretæren noe til overs for. – Vi skal sikre at Ap har en avgjørende hånd på rattet for å trygge og videreutvikle velferdsstaten, men uten å love at alt skal løses på èn gang. Vi skal snakke om det vi ønsker å få til og skape forståelse og entusiasme rundt sakene vi fremmer. Med tanke på at Ap-representanter skal banke på en kvart million dører og dele ut en halv million roser i tida før valget, vil de få gode muligheter til nettopp det. Som partisekretær skal Johansen være ideologen i Ap, og han har visjonene klare. – Det er to store temaer som vil prege vår tid: klimakrisen og konsekvensene av befolkningseksplosjonen vi opplever. – Vi er 6,2 milliarder mennesker på jorda i dag, i 2050 vil antallet overstige 9 milliarder. Skal vi unngå en stadig økende migrasjon, må vi klare å organisere verden på en slik måte at folk opplever å ha en fremtidstro der de er. – I klimasammenheng må vi gjøre noe drastisk med CO2-utslippene, og vi står overfor ei voksende energikrise. Vi trenger energi i form av olje, gass og kull i mange år framover, og vi må satse på fornybar energi. Å tro noe annet er naivt.

Norge er mer enn Oslo

Å være partisekretær innebærer også å være leder for nærmere 60 medarbeidere. – Det å være leder er ikke noe one-man-show, kommer det kontant. Johansen har innført daglige morgenmøter med staben på partikontoret, noe han har tatt med seg fra sin forrige arbeidsplass, Utenriksdepartementet. – Jeg vil at Ap skal være et åpent parti. Det betyr blant annet å dele informasjon, noe enhver arbeidsplass er avhengig av. Og vi skal ha demokrati, men det betyr ikke at jeg setter likhetstegn mellom demokrati og allmannamøter. Som nyvalgt partisekretær har Johansen deltatt på Ap sine regionkonferanser for å lære fylkeslagene å kjenne. – Det er viktig. Skal jeg forstå partiet, må jeg forstå landet. Utfordringer folk står overfor i Sogn og Fjordane er ikke de samme som dem folk i Nordland opplever. I tilknytning til reisene han har foretatt, er det èn ting han har undret seg over, nemlig den sterke stillingen Frp har opparbeidet seg i flere av de mindre landkommunene. – Jeg opplever det som et paradoks, i og med at partiet går inn for avfolking i distriktene. Her må folk våkne, og som velgere må de foreta noen verdivalg!

Galskap og bøker

«Vi har ingen tid eller velgere å miste. Dere er våre spisser, kanter, midtbane og forsvar. Nå må vi spille mot samme mål.», oppfordret Johansen landsmøtedeltakerne, og tok fotballterminologien i bruk som den ihuga Enga-entusiasten han er. – Det er jo en form for galskap, konstaterer Johansen når han skal forsøke å forklare sitt forhold til Vålerenga, – men jeg har en genuin interesse for fotball. – Med fotballen slapper jeg fullstendig av. Dessuten får jeg fulgt opp gutta, opplyser han og sikter til tvillingene på 17 år, som spiller på Vålerenga 2/Juniorlag. Ellers gir både skautur med bikkja, sykling og skigåing overskudd, og ikke minst bøker. – Jeg har alltid ei bok på gang. Nå i ferien blei det krim fra Reykjavik, av Arnaldur Indridason. – Og så gleder jeg meg veldig til å lese «Vidunderbarn», Roy Jacobsens oppfølger til «Seierherrene». Ifølge forlaget skriver Jacobsen om et liv som er elektrisk, vakkert og hardhendt sosialdemokratisk: en herlig skildring av å vokse opp i blokk på sekstitallet. – Det er jo fra barndommen min, fastslår Johansen, som er vokst opp på Tveita, og fremdeles får stjerner i blikket når han snakker om den gangen Gerhardsen var landsfader og landet skulle bygges.

Personvern