Ordsjongløren

Tekst: Grethe Ettung (2006)
– Jeg er vokst opp i ei bokhylle. Og jeg har alltid hatt sansen for galskap, bedyrer Tian Sørhaug (57), professor og sosial­antropolog. 

Estetisering, erotisering, fetisjering…. Ordene popper opp som små fyrverkeri, og blir utdypet på en underfundig, men alltid klargjørende måte. Scenen er Grieghallen på årets arbeidsmiljøkongress. Godt over 900 tilhørere har benket seg i amfi for å høre Tian Sørhaug snakke om “Det fleksible mennesket”. Sosialantropologen, kjønn- og ledelsesforskeren, forskningslederen, forfatteren og professoren er i sitt ess. – Jeg er en glad ekshibisjonist, fastslår han og er såre fornøyd med å ha mange tilhørere.

Freud og formler
Døpenavnet Hans Christian har han aldri benyttet. – Jeg arvet Tian-navnet etter fars yngste bror, og trives med det. Da jeg var seks år bestemte jeg meg for at jeg ville døpes, så på papiret er det Hans Christian, men det bruker jeg aldri. I en bygård på Majorstuen, nærmere bestemt i Schultz gate, vokste unge Tian opp som yngst av tre søsken, med en mor som var syerske og en far som bedrev ­psykoterapi. – Mor og far var begge lesende, så jeg ble påvirket. Jeg husker jeg slukte Ibsen og Mark Twain, samtidig. – Og så var det mye Freud i bokhylla. Jeg er veldig opptatt av ulike former for galskap, som jeg liker å kalle det. Likevel ble det ikke psykoanalysen, men matematikken som i første omgang fenget den unge guttens interesse. – Det er med matematikk som med musikk, er du ikke skikkelig god så kan det være det samme. Slik følte i hvert fall jeg det, bedyrer han. Neste stopp ble derfor antropologi, ­deretter sosialøkonomi via statsvitenskap og tilbake til antropologien. – I antropologien lærer du å “se”, pluss vri og vende på det du ser; den dyrker et blikk for mønstre og for sammenligninger. Den skjerper den kreative undringen. – Jeg er nok mer interessert i folk enn i formler.

Honning og papp
Det er ikke vanskelig å få fortelleren og pedagogen Sørhaug på gli. Greier du i tillegg å smette inn et vettugt spørsmål i ny og ne, får han raskt et fornøyd uttrykk i ansiktet og det blinker til bak brilleglassene. Han er midt i en lengre utredning da telefonene ringer. Det er en av ulempene ved alltid å skulle være on line. – Folks selvstendighet er litt truet, ja. Dagens arbeidsliv utfordrer folks integritet. Mennesker som elsker faget sitt og det de arbeider med, kan presse seg for mye. De går rett i den såkalte “honningfella”; alle arbeidsoppgavene smaker godt. Det at man liker yrket sitt er dessverre ikke ensbetydende med at man tar vare på helsen sin. – Det er morsomt med arbeidsoppgavene a, b, c og d, men så kommer vi til e og det sier plutselig stopp. Det smaker ikke lenger honning, men papp! Vi befinner oss både i en begjærsfelle og en slitasjefelle, poengterer han. Det nye arbeidslivet gjør oss sårbare fordi vi ikke har noe rammeverk til å beskytte oss mot denne sårbarheten. Sørhaug mener vi må lære oss å sette grenser, for å unngå den mentale slitasjen, men da trenger vi hjelp. – Som leder har jeg prøvd å snakke til slitne kolleger om at nok er nok, og det tror jeg har vært vellykket. – Det kan ofte være vanskelig å skille selvutvikling fra selvutbytting.

Klapp på skulderen
Vi skal ikke så langt tilbake i tid for å finne et yrkesliv som var styrt av klokka, det var ensidig, kjedelig og ofte preget av hardt fysisk arbeid. I dag har vi fått det mange kaller for et erotisert arbeidsliv. Arbeidsplassen er stedet du blomstrer, blir sett og får klapp på skulderen. Arbeidslivet er stimulerende og stressende på samme tid. Derfor er det ofte lettere å bli tilfredsstilt på jobb enn på hjemmebane. – Arbeidet har blitt en tilstand, det handler ikke om tid og sted lenger. Du involveres i det på en måte som gjør det vanskeligere å skille arbeid og person. Jeg tror ikke vi jobber mer enn vi gjorde for noen år tilbake, men vi eksponeres i større grad. – Familien derimot utgjør en endeløs logistikk-kabal for å få tilværelsen med barn og familieaktiviteter til å gå i hop. Du har konstant dårlig samvittighet for alt du burde ha gjort og fulgt opp. – Når disse to anerkjennelsesbehovene konkurrerer, kan det by på problemer. Jeg tror det er lettere å neglisjere familien enn jobben, hevder Sørhaug. – Vi lar oss forføre av arbeidslivet.

Serviett-manus
Tian Sørhaug er en mann uten store fakter, derimot krydrer han det han ønsker å formidle med tørrvittige kommentarer, ofte på bekostning av seg selv. Han er en flittig benyttet foredragsholder. – For meg er det viktig å være allsidig, men jeg vil ikke snakke om ting jeg ikke har greie på. (Men jeg gjør det jo litt, da….) Sosialantropolog og kollega Thomas Hylland Eriksen, forteller om den gangen de skulle lage et kompendium av alle innleggene som var blitt holdt på en konferanse, hvorpå de fikk inn alle, utenom Tian sitt. Han hadde skrevet stikkord på en trikkebillett. Tian Sørhaug ser nærmest forurettet ut: – Jeg forebereder meg nøye, så det var nok på en serviett! Han legger til: – Thomas må bare passe seg, han bruker ikke manus. Som den gode formidleren han er, gjør Sørhaug alltid forstudier – på publikum. – Det er veldig viktig for meg å vite hvem som er tilhørere, slik at jeg kan endre ting underveis og spille på publikum. – Jeg finner gjerne et par hyggelige ansikter i forsamlingen som jeg kan ha blikkontakt med, men er det en stor sal og beka mørkt, blir det jo verre. Man kan vanskelig forestille seg et ikke-vellykket-foredrag av Tian Sørhaug. Men det har skjedd. – Det å forestille seg at ordene blir som padder, og faller til jorden midt mellom meg og publikum, er en av fryktene mine. Det har jeg opplevd. Da kan man like gjerne gå. Og det gjorde jeg. Jeg sa at jeg ikke fant noen grunn til å kaste bort mer av tiden deres, og takket for meg midt i foredraget. – Etterpå var jeg veldig fornøyd med den beslutningen.

Lyrikk-bestefar
I 2005 hadde Tian Sørhaug et såkalt ­sabbatsår, i England. – Dette er et gode som stort sett finnes i akademiske miljøer. Et slikt tilbud burde flere fått. – Men vi må kvittere ut at vi har gjort noe i løpet av denne tiden da. Jeg skrev en bok. Kanskje ikke tilfeldig at det ble England heller, der bor nemlig barnebarnet. – Hun kommer snart på besøk. Jeg ser fram til å få være bestefar. Familie og venner betyr mye for ­Sørhaug. Ellers står bøker, musikk og film høyt i kurs. – Jeg liker å gå på kino, teater derimot blir det altfor lite av. – Klassisk musikk oppdaget jeg for 20 år siden – med Bach, jeg har en forkjærlighet for barokk. Før det var det mye jazz og pop. Bob Dylan og Beatles liker jeg fremdeles. – Når det gjelder bøker, så leste jeg nok mer tidligere. Dersom en roman ikke ­fenger meg i løpet av de ti første sidene, så legger jeg den bort. – Kanskje det er derfor jeg har fått ­sansen for lyrikk, det tar kortere tid å lese. – Jeg er blitt spurt to ganger av Per Bang i Dagens Næringsliv om hva jeg har på nattbordet. Når jeg svarer lyrikk, blir han så glad. – Alle svarer jo Hamsun …

Hans Christian Sørhaug
– Hans Christian Sørhaug (57) er utdannet cand. mag og cand. polit fra Universitetet i Oslo. – Han har blant annet vært leder for forskningsprosjektet “Arbeid og læringsprosesser”, foreleser ved Universitetet i Oslo, seniorforsker samme sted og har skrevet bøker om ledelse, makt og tillit i moderne organisasjoner. – Fra 1999 og frem til i dag har han vært tilknyttet Senter for Teknologi, Innovasjon og Kultur ved Universitetet i Oslo, både i direktør- og forskerstilling.

Personvern