Om metoder, uavhengighet og tilstanden i arbeidsmiljø – tilsvar til Helge Kjus.

(2003)

Som et forskningsmiljø med lang erfaring på arbeidsmiljøforskning vet vi på SINTEF Teknologiledelse, Ny praksis at det kontinuerlig er viktig å ha et fokus på tilstanden i arbeidsmiljøet, og hele tiden skaffe seg mest mulig oppdatert kunnskap. Som en del av dette arbeidet publiserte vi i høst en rapport kalt «Det gode arbeidsliv- nærmer vi oss?» Rapporten var finansiert av NHOs Arbeidsmiljøfond og ment som et innspill i debatten rundt Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv. Rapporten tok blant annet opp spørsmålet om vi har et brutalt arbeidsliv:

Av Hans Torvatn, SINTEF Teknologiledelse

Vi gikk gjennom tilstanden på en rekke ulike forhold, og oppsummerte diskusjonen om dette som følger (s 20): Som vist i gjennomgangen opplever de fleste av oss ikke så mange problemer i arbeidslivet. Avhengig av hvilket problem vi ser på finner vi at et sted mellom 5 og 20 prosent av arbeidstakerne (eller 100 til 400 tusen) er i den situasjonen. …… Arbeidslivet er ikke uproblematisk eller skadefritt. Men utbredelsen av problemer er ikke så stor at vi med rimelighet kan si at arbeidslivet som helhet er brutalt». Dette budskapet har ikke blitt like godt mottatt overalt, i siste nummer av Arbeidsmiljø bruker Helge Kjus ved STAMI to sider på å fortelle hvor dårlig og uvitenskapelig rapporten er. Kjus kritiserer grovt sett tre ting: Hvilke spørsmål som blir stilt (blir det tatt med perifere spørsmål), uavhengighet i analysen og metodebruk. Spørsmålene forskningsmiljøet ved SINTEF stilte var basert på et mangeårig arbeid rettet mot å skaffe systematisk kunnskap om arbeidsmiljøutviklingen over tid. Vi har jobbet med Nordisk Ministerråd, Arbeidstilsynet og andre forskere i flere år for å finne frem til de riktige og viktige spørsmålene. Spørsmålene var i hovedsak internasjonale, oversatt til norsk og testet ut i en større kartlegging av arbeidsmiljøet i næringsmiddelindustrien. Våren 2001 brukte vi disse spørsmålene i et oppdrag fra LO om å kartlegge HMS-tilstanden i Norge. Kjus hevder at vi ikke er uavhengige i våre analyser av data. For rapporten «Det gode arbeidsliv- nærmer vi oss» gjorde vi ikke noen egen datainnsamling. Alle data var enten hentet inn og presentert tidligere (HMS-tilstanden i Norge), eller var publisert av andre etater (Arbeidstilsynet, Rikstrygdeverket, Statistisk Sentralbyrå). I sitt innlegg kritiserer Kjus spesielt våre analyser og konklusjoner i forhold til stress og helseplager. Her har vi i følge Kjus systematisk tilpasset våre analyser slik at de passer til den konklusjonen vi ønsker, et så positivt bilde av arbeidslivet som mulig. Problemet med Kjus’ påstand er at vi trakk den et år før «Det gode arbeidsliv- nærmer vi oss» kom ut. Så dersom vi systematisk har tilpasset analyser i forhold til å gi et så positivt bilde av norsk arbeidsmiljø som mulig så gjorde vi det i en annen sammenheng, for en annen oppdragsgiver og på et annet og tidligere tidspunkt enn det Kjus anklager oss for. Med utgangspunkt i påstanden om vår manglende uavhengighet hevder Kjus at forskning på arbeidsmiljø skal være et offentlig anliggende, som ikke skal styres av markedskrefter og betalingsvillighet. Det høres flott ut, men er i strid med den norske tradisjon for samarbeid og utvikling av arbeidsliv. Partene i arbeidslivet (fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner) har siden 60-tallet alene, i samarbeid seg i mellom eller i treparts samarbeid med myndighetene tatt initiativ til forsknings og utviklingsprosjekt på arbeidsmiljø. Den nåværende Arbeidsmiljøloven sprang ut av et slikt samarbeid. Videre har ulike aktører i arbeidslivet også et selvstendig og legitimt kunnskapsbehov, som de kan gå til forskere for å løse, dersom myndighetene ikke vil/ kan prioritere det. Kjus standpunkt er heller ikke i overenstemmelse med STAMI’s egen praksis med hensyn på oppdragsforskning. I 2001 tok STAMI oppdrag for 7.5 millioner i følge årsregnskapet, og STAMI har vært en stor mottaker av midler fra NHOs Arbeidsmiljøfond i alle de femten år fondet har operert. Dersom Kjus mener at det trengs en offentlig finansiert arbeidsmiljøforskning som et supplement og korrektiv til privatfinansiert oppdragsforskningen er vi imidlertid helt på linje. Kjus’ tredje anklage går på metodebruk. Kan vi gjøre de analysene vi har gjort? Dette er selvfølgelig det virkelig viktige spørsmålet, uavhengig av når og for hvem vi gjorde analysene første gang. Problemet for Kjus er åpenbart ikke at vi presenterer svar på enkeltspørsmål, som «stress som følge av arbeidsmengde». Problemet er at vi i tillegg til enkeltsvarene har laget indekser for både helseplager og stress. En indeks er et sammensatt mål på en underliggende dimensjon. En respondents plassering på den indeksen blir avgjort av hvordan han eller hun svarer på en serie med spørsmål. På den måten oppnås mål som er mer reliable og valide enn de ulike enkeltspørsmålene hver for seg. Enkelt sagt lager vi indekser fordi spørsmålene henger sammen. Både stress og helseplager er sammensatte fenomen. For å få et inntrykk av stress og helseplager stiller vi derfor mange spørsmål om dem. Så ser vi om disse enkeltspørsmålene henger sammen, og dersom de gjør det lager vi en indeks, et samlemål. Det vi får ved å konstruere en slik indeks er et samlet mål på respondentens totale opplevelse av hvordan arbeidet påvirker vedkommendes helse (eller stress). Fordi vi har mange spørsmål får vi et mer robust mål enn det vi får gjennom enkeltspørsmål som lett kan gi store utslag en eller annen vei. Da kan vi gjøre bedre komplekse analyser av sammenhenger, noe som er et sentralt mål med vår forskning. Husk at vi ikke slår sammen eksterne observasjoner, medisinske diagnoser eller fysiologiske målinger. Vi slår sammen respondentenes egenvurdering av sin helsetilstand eller sitt stressnivå. En slik etablering av indekser er i tråd med internasjonal forskning, og det er i tråd med hvordan spørsmålene er utformet. Vi forventet at det skulle være sammenhenger mellom enkeltspørsmål i opplevelse av både stress og helseplager, og stilte alle spørsmålene innenfor en definert indeks samlet. Vi testet dette, gjennom faktoranalyser og relabilitesanalyser og fant de forventede sammenhenger, dvs. at spørsmålene utgjorde en samlet indeks. Metodisk mener vi at vi er på trygg grunn. Derfor var noen av reaksjonene på rapporten relativt overraskende for oss, og vi har gjort oss noen refleksjoner om dette. Vi føler ikke at vi sprengte noen store grenser eller laget et nytt paradigme med denne rapporten. Vi trodde, og tror faktisk at vi er innenfor «normalvitenskapen» her. Vi hevder i rapporten at mellom 5 og 20 prosent av deltakerne i arbeidslivet, opplever problemer i arbeidslivet. Det vil si at mellom 100 og 400 tusen er utsatt for alvorlige problemer. De har behov for forskning på disse problemene, et lovverk som beskytter dem, en lokal verneorganisasjon på arbeidsplassen (BHT, Verneombud, AMU osv), et apparat utenfor arbeidsplassen i form av Trygdeetat, aetat og helsevesen osv. Vi er selvsagt enige i at det er viktig også å forske på og forbedre forholdene for de som opplever stress og helseplager i arbeidet uansett antallet som er utsatt. Samtidig er det slik at et flertall ikke har disse problemene. To tilstander eksisterer samtidig, arbeidslivet har samtidig både positive og negative sider. Dette er ikke noe nytt innenfor arbeidsmiljøforskning. Det vi forsøkte var å få til en utvidelse av arbeidsmiljøforskningen, i tråd med HEFA-tankegangen. Vårt fokus var det positive denne gangen, men det betyr ikke at vi ikke var klar over, og ser spesielt på, det negative i andre sammenhenger. Hensikten med å sette søkelyset på det positive var dels å være en motvekt til en sterk negativ beskrivelse av arbeidslivet, men enda viktigere er det at ved å fokusere på det som er bra og utvikle det videre kan vi også bidra til å redusere det negative. Sitat 1: Spørsmålene forskningsmiljøet ved SINTEF stilte var basert på et mangeårig arbeid rettet mot å skaffe systematisk kunnskap om arbeidsmiljøutviklingen over tid. Sitat 2: Dersom Helge Kjus mener at det trengs en offentlig finansiert arbeidsmiljøforskning som et supplement og korrektiv til privatfinansiert oppdragsforskningen er vi helt på linje. Sitat 3: Vi er selvsagt enige i at det er viktig også å forske på og forbedre forholdene for de som opplever stress og helseplager i arbeidet, uansett antallet som er utsatt.

Personvern og cookies