Øienslyst

Tekst: Grethe Ettung (2009)
Med tusj, fjærpenn og strå illustrerer Jan-Kåre Øien bildebøker for barn i alderen fire til 99 år.

I et trehundre år gammelt rødt trehus ved torget i Drøbak, holder bildekunstneren Jan-Kåre Øien (58) til. Fra atelieret sitt i andre etasje, kan han betrakte brokete boder og blide badegjester sommerhalvåret igjennom. I vintermånedene derimot er det stille, inntil «Det gamle Bageri» i etasjen under våkner til liv. De deiligste dufter, med innslag av kardemomme og kanel, lokker til seg folk både utenfra og innenfra. – Det er livsfarlig, konstaterer Øien, og smiler i skjegget. Men han setter stor pris på naboene i underetasjen, det kan til tider bli litt ensomt med en alenebedrift. – Når jeg hører latteren gjalle, tar jeg meg en tur ned.
Jan-Kåre Øien har en frodig og fargerik strek.

Gåsefjær og kattestreker

Øien trives blant hyllemetre med bøker, malerier signert av hans egen morfar og ei tante, en negerdame-skulptur, for anledningen pyntet med kjeder av perler og skjell, og en lubben engel a la Rubens sine, som har full oversikt der han henger ned fra taket i ei snor. Skal Øien ta seg en kunstpause, står den dyprøde sjeselongen klar. Takket være doble vinduer og stubbloft, er det skapende stillhet i atelieret. Benket foran vinduet finner bildekunstneren roen, og små skikkelser trer fram på tegnearkene. Gåsefjær og strå benyttes flittig, og dyppet i flytende tusj gir de en levende strek. – En strek må utføres med ledighet og fart, det er viktig, fastslår Øien. Med fire års utdanning fra bokkunstlinja ved Kunst og håndverksskolen i Oslo, var han klar for sin første illustrasjonsoppgave i 1983. Boka hadde tittelen «Jeg skal få en katt». Kun 10 linjer med tekst skulle ledsages av store illustrasjoner gjennom hele boka. Forfatter og illustratør hadde mange gode samtaler, og ble raskt enige om hvilket miljø de ville ha: filleryer på gulvet og bestefarsklokke i stua. Dernest la unge Øien hodet i bløt. Tegningene måtte bli bra, – og han ville lage noe nyskapende. Og det gjorde han.

Kinesisk Tekanne ved Notre Dame

– Jeg benyttet blant annet tegneserie-striper i boka. Det var nok ganske uvanlig den gangen. Kirke- og undervisningsdepartementet utnevnte bildeboka til årets beste barnebok, noe som tilsvarer dagens Brage-pris. Ikke nok med det, i 1986 ble boka nominert til bøkenes Oscar på barnebokbiennalen i Bologna. – Vi mottok IBBY Certificate of Honour. Det var stort. Prisene gjorde sitt til at oppgavene strømmet på. 75 illustrerte barnebøker har Øien på samvittigheten. Han har også forsøkt seg som forfatter, blant annet av «Den Kinesiske Tekannen», som så dagens lys i fjor sommer. Ved Seinens bredd og med utsikt til Notre Dame, ga han liv til historien om tekanna som Harepus ble forært av bestemoren sin, og som han var så uheldig å knuse. – Jeg lånte atelieret til Fritz Thaulow i Paris, og arbeidet der i to måneder. Dermed var tekannas skjebne beseglet i ei frodig, detaljrik og spennende bildebok. – Jeg liker å komponere sidene, fabulere og bruke fantasien. Når jeg forfatter tekster, tenker jeg i bilder. Det fungerer nesten som å ha en tegnefilm i hodet.

Fra Pesta til Fontana Nettuno

Arbeidet i Paris ga mersmak, bok nummer fire er i anmarsj. Øien har skapt sitt eget lille univers, hvor hus, interiør og figurer går igjen. Ser man godt etter, er det mulig å dra kjensel på både røde sjeselonger og negerdame-skulpturer i Harepus sitt hus. Det å bla i gamle bildebøker gir også inspirasjon. Øien glemmer aldri da han som liten gutt så Teodor Kittelsens Pesta, for første gang. Siden har han latt seg anspore av så vel Kittelsen, Werenskiold og Munch, som av Picasso, Matisse og Shephard. Sistnevnte ga tegnet liv til Ole Brumm og vennene hans. Selv har Øien alltid med seg tegneblokk og penn, hvor enn han går. Blokka kommer raskt opp av lomma når han ser noe å tegne, og det gjør han de fleste steder, om det så er i Drøbak, på Kreta eller i Roma. I Italias hovedstad falt han pladask for de mange fontenene. Fontanta Nettuno er foreviget mot en fløyelsmyk nattehimmel, og hvor fiolette fargenyanser former en barokk Neptun som skuer utover blågrønne vannkaskader. I små landsbyer på Kreta var det ikke vannet, men maten som ble foreviget. Duften av moussaká, keftédes og stifádo, fyller nærmest neseborene når en åpner boka. – Den var veldig artig å lage. Forfatteren og jeg reiste rundt fra landsby til landsby ti dager til ende, og jeg tegnet på stedet. Men det er ikke kun greske retter som har fått Øiens oppmerksomhet. Han har også illustrert «Håndbok for lutefiskelskere». Boka er forfattet av hans gode venn og luteaner Tom A. Johansen, og sammen fikk de ideen til å danne verdens første og eneste lutefiskmuseum. Og som det sto skrevet i en av landets aviser: «I Drøbak kan du lutre deg med et enestående museum til lutefisken pris. I den lutfattige sommersesongen er det et yndet valfartsted for deprimerte lutefiskelskere.»

Bossanova med kakeduft

Når liflig bossanova og tradisjonelle jazzrytmer blander seg med kakeduften fra Bageriet betyr det at Øien er i full gang med å bearbeide diverse skisser og utkast. – Stan Getz er utrolig bra å jobbe til! Og Chet Baker! Og Nina Simone! Øien smiler henført bare ved tanken på sine jazz-, soul- og blues-inspiratorer. Når han har kommet så langt som til å gi-tegningen-farge-stadiet, er det radio som gjelder. – P2, for guds skyld! Mine radioer er rusta fast på P2, og jeg hører på alt. Bildekunstnerens arbeidsdag starter i ni-tida. Da har han fortært en bedre frokost, sagt ha det til kona og vandret de hundre meterne fra boligen i Osloveien, til atelieret. – Lunsjen tar jeg også hjemme. Trimmer tvers over torget, da vet du. Men de gangene Karoline i Bageriet skal teste ut nye retter, da stiller jeg meg til rådighet. Det hender han tar en tur ned til det lille røde huset etter middag også, selv om det ikke skjer så ofte lenger. – Tidligere kunne jeg jobbe til både halv tre og halv fire på natta, sånn sett har jeg nok brutt arbeidsmiljøloven noen ganger.

Gal nok til å satse

For Øien er det ikke kun pennesplitt og strå som gjelder. Han uttrykker seg like gjerne via grafikk, litografi, etsning, akvarell-, akryl- og oljemaling. Som ung ble han oppmuntret hjemmefra til å ta fatt på kunstutdannelsen. Med en kunstmalende morfar og en mor «som nok hadde en kunstner i magen», var ikke valget så vanskelig. – Jeg tror du må ha en viss porsjon talent, og så må du være gal nok til å tørre å satse, mener han. Selv stortrivdes Øien på bokkunstlinja, og dro nytte av kunnskapsrike lærere og et godt studentmiljø. Ikke alle makter å livnære seg som utøvende kunstnere. Det har Øien greid, men så er han en kreativ herremann. Foruten å være bokillustratør og barnebokforfatter, lager han plakater, skilt, tegner i aviser og tidsskrifter, han har hatt utsmykningsoppdrag på skole og bibliotek, og han reiser rundt på skoler og forteller om bøkene sine og det å være illustratør. I år er det 200 år siden Drøbaks store sønn fra 1700-tallet, Niels Carlsen, døde. Han skjenket gaver som kirke og allmue­skole til byen. En skoleklasse har bestemt seg for å hedre han ved å lage en bildebok, og Øien skal lede prosjektet. – Vi skal beskrive Carlsen gjennom sønnen Jacob sine øyne, og Jacob er på samme alder som elevene. Dette blir gøy.

Personvern