Ny lov – langt tilbakeskritt

Tekst: Håkon Lasse Leira (2005)

AML (arbeidsmiljøloven) ble vedtatt i 1977 som en videreføring av Arbeidervernloven av 1936. Navneendringen ga et signal om at det skulle legges mer vekt på å bedre arbeidsmiljøet for å forhindre skade og sykdom, heller, eller rettere sagt, i tillegg til å verne hver enkelt arbeidstaker.

Beslutningen om å endre navnet igjen, til Arbeidslivsloven (ALL), ble tatt av regjeringen Stoltenberg. Den utnevnte arbeidslivslovutvalget (ALLU) i 2001. Utvalget leverte forslagene sine for ett år siden. Høringsfristen gikk ut i juni-2004 og planen er å få vedtatt lovforslaget før høstens stortingsvalg. Ved revisjon av arbeidsmiljøloven skulle en tro at målet var å sikre trygge tilsettingsforhold og et trygt arbeidsmiljø; to forhold som er blant de viktigste for voksne menneskers helse, og dermed for helsa til dem de forsørger. Arbeidslivslovutvalget har ikke hatt dette som mål. Det har i stedet valgt å tilpasse lovverket til det moderne arbeidslivets krav, det vil si de krav som den økonomiske nyliberalismen stiller. Disse kravene ble allerede fremmet av Colbjørnsenutvalget i 1999. I utredningen «Nytt arbeidsliv, nytt millennium (NOU 1999)» ble det anbefalt å satse på mer overtid og mer helgearbeid, samt mindre jobbtrygghet og en overgang fra lovregulering til individuelle avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.
Historisk konflikt
Kampen mellom de som vil verne om ansattes helse og de som tar mest hensyn til «de økonomiske realitetene», er ikke av ny dato. Den kom klart fram allerede i Arbeiderkommisjonen av 1885. (Den gjorde forarbeidet til den første arbeidervernloven som kom i 1892). I spørsmålet om arbeidstid sa partiet Høire at «voksne menn må selv få bestemme» mens kommisjonens flertall sa at «Der står mange midler til rådighet for den arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er lenger enn hans arbeidere ønsker den.» En forklaring på navneendringen nå finner en allerede i forslaget til ny formålsparagraf. I tillegg til det som står i AML er det føyd til et punkt: «Lovens formål er å bidra til et inkluderende arbeidsliv som på best mulig måte ivaretar arbeidstakernes, virksomhetene og samfunnets behov.» Det er altså ikke lenger bare arbeidstakerne det skal tas hensyn til, også samfunnets og virksomhetenes interesser skal ivaretas. Hva som skal ha forrang når disse interessene står mot hverandre står det ingenting om i forslaget fra arbeidslivslovutvalget.

Regjeringens taktikk
Det som ellers foreslås er adgang til å ha lengre arbeidsdager, mer overtid, mer nattarbeid og mer helgearbeid. Det skal være lettere å ansette folk midlertidig og disse skal det være lettere å si opp. Samtidig reduseres fagforeningenes innflytelse, retten de har i dag til å inngå avtaler om overtid og helgearbeid skal faller bort, og betegnelsen «tillitsvalgt» er erstattet med «ansattes representant». Forslaget fra arbeidslivslovutvalget har møtt stor motstand fra fagbevegelsen, mens arbeidsgiverne stort sett har vært fornøyde. Regjeringen har selvsagt vært forberedt på motstand og en kan ane en taktikk for å få endringsforslagene godkjent i Stortinget. Regjeringen ville først ta ut ett og ett av forslagene og få dem vedtatt i Stortinget før utvalget hadde offentliggjort innstillingen sin. Den lyktes med forslaget om adgang til mer overtid som Stortinget vedtok våren 2003, selv om faginstanser som Arbeidstilsynet og Statens arbeidsmiljøinstitutt advarte mot at forslaget kunne være direkte helseskadelig. Da regjeringen prøvde det samme med forslaget om økt adgang til midlertidige ansettelser satte imidlertid fagbevegelsen foten ned og trakk seg fra utvalget, inntil myndighetene gav opp dette forsøket.

Treg motstand
Det har tatt lang tid å mobilisere motstand mot forslaget. Innstillingen er stor, 579 sider, og det er brukt et språk som tildekker den egentlige meningen. Det skrives for eksempel om oppsigelsesfleksibilitet, ikke oppsigelsesvern, om «inkluderende arbeidsliv», ikke om «arbeid for alle». Loven skal forebygge sykefravær og uføretrygd, ikke sykdom og skade. Det som før var kritikkløst er blitt valgfritt og fleksibelt og lovendring er blitt til forenkling, for å nevne noe. Vi bør derfor kreve av stortingsbehandlingen blir utsatt til etter valget. Men selv om valget fører til regjeringsskifte, er utfallet usikkert. Det var Arbeiderpartiet som startet prosessen og uten at Ap støtter LOs syn, vil forslaget bli vedtatt, noe som vil bety et stort skritt tilbake for arbeidsmiljøet i Norge.

Personvern og cookies