Når omsorg blir kunst

Tekst: Anne-Lise Aakervik (2007)
Det siste halve året har billedkunstner Brynhild Bye gjentatte ganger besøkt Namdalseid Helsetun. Hensikten har vært å dokumentere den tause kunnskapen som sitter i hendene til de ansatte. Sånt blir det utstilling av. 

«For få ansatte, bekymrede pårørende, ­dårlig ernæring og knappe budsjetter». Omtale av eldreomsorgen er sjelden lystig lesing, spesielt ikke for dem som jobber i omsorgsyrket. «Hvordan kan vi få frem de gode sidene», tenkte noen kloke hoder i Namdalseid ­kommune. Et av hodene tilhørte kultursjef Lisbeth Lein som inviterte leder i kunst­foreningen og omsorgssjefen i kommunen, samt representant fra Sykepleieforbundet i Nord-Trøndelag til møte. Sammen ut­arbeidet de kunstprosjektet «Kvinner i helse- og omsorgsarbeid» som en del av det ­regionale kultur- og helseprosjektet FOLK2. – Vi ønsket å synliggjøre hverdagen til en yrkesgruppe som i mange sammenhenger er undervurdert og usynlig, sier ­Lisbeth Lein. Prosjektet ønsker å utfordre og problematisere sider av den typiske kvinneomsorgsarbeideren. Billedkunstner Brynhild Bye ble invitert til å fotografere, og nå henger resultatet på veggene i Namdalseid Helsetun.

Viser omsorg
Namdalseid Helsetun består av en skjermet avdeling, en sykehjemsdel og en avdeling med omsorgsboliger. Her er det 67 ansatte. Her har Brynhild Bye fritt vandret rundt og tatt bilder. Hun har til og med hatt sin egen hybel på sykehjemmet for å kunne følge skiftene. Bildene hun har tatt forteller historier fra eldreomsorgen som få utenforstående får ta del i. Det er ettermiddag, og like før kveldsskiftet kommer på avdeling åpen omsorg. Sykepleier og gruppeleder May Iren Anzjøn diskuterer utstillingen med to kolleger. – Bildene er veldig talende. Hun har klart å fange situasjonene som de er, og skaper ettertanke hos oss. Vi ser jo oss ikke selv på denne måten. Hun støttes av Bodil ­Kolstad og Hege Størvold. De har alle vært «fotomodeller» for Brynhild Bye mange omganger de siste månedene, og har vært spente på resultatet. De liker det de ser. – Hun har klart å løfte jobben vår frem i lyset. Vi vet jo at vi løper mye, derfor er det godt å se at bildene viser omsorgen som også gis. De viser at vi bryr oss, og minner oss på at det ikke bare er stress.

Ikke malerisk
– I starten var tanken å speile alt det positive som skjer, men kunstens vesen er jo ikke sånn, sier Brynhild Bye. I forsøket på å besvare hvem omsorgsarbeideren er og hva det betyr å yte omsorg har hun fotografert både solskinnsdager og de mer grå, fargeløse dagene. – Jeg har forsøkt å ta bilder med flere bunner, bilder som kan sees gang på gang, og gi nye ting til betrakteren. Hun jobber med mennesker på en direkte måte, og har fulgt forskjellige ansatte på vakt gjennom hele døgnet, fra sene kveldsvakter til tidlige morgenrunder sammen med pleierne, kjøkkenpersonalet og ­vaskerne. Det gjelder å fryse øyeblikket. Som fotokunstner ønsker hun ikke å gjengi en vakker og sminket virkelighet. – Kunst krever noe mer enn bare underholdning, og de som ønsker pene bilder på veggene kan kjøpe det, sier Bye. – Jeg sitter ikke på fasitsvarene, men kanskje kan jeg med denne utstillingen komme med innspill og bidra til at både publikum og ansatte ser annerledes på en del ting. Det har hun greid. De ansatte diskuterer allerede flere av bildene. – Brynhild har hele tiden fortalt oss hva hun gjør, og ­hvilken fremgangsmåte hun bruker, og hun vil ha oss til å reflektere over sider ved jobben vår. De har spesielt festet seg ved ett foto, der pasienten ennå ligger i senga, vi ser kun nesen over dyna. En pleier kommer inn med medisinglasset i hånda. – Dette viser at pasientene er prisgitt oss. Vi ­kommer durende inn på deres områder sent og tidlig, men hva om pasienten bare vil ha fred og ro, og ikke klarer å gi uttrykk for egne ønsker? Det bildet fikk meg til å tenke over min rolle, sier Hege.

Nysgjerrig og stolt
Fokuset i prosjektet har vært på de ansatte, men beboerne har en like viktig rolle. ­Ryktene går, nysgjerrigheten stiger, stadig flere tar turen gjennom glasskorridoren. Er jeg på veggen? Hun går langsomt bortover gangen. Hvit i håret, men med et nysgjerrig blikk. ­Rullatoren stanser foran de store bildene. Hun myser, går videre og stanser igjen. Ragnhild på 96 år ser ikke så godt, men har et levende og våkent ansikt. Det var helt greit å bli tatt bilde av, sier Ragnhild og forteller: Mary og jeg var på tur, også kom hun løpende etter oss. Nå må dere stanse, sa hun. Resultatet henger på veggen. Ragnhild på 96 og Mary på 98 står side om side som to rampete jentunger. Nå sitter Mary på en av stuene og spiller «ameri­kaner», mens Ragnhild ser på bilder. Ledelsen har gått flere runder med både beboere og pårørende for å få tillatelse til å ta og trykke bildene. Det har tatt tid, men alt er i orden. Omsorgssjef Marit Hatland hadde tidlig en god magefølelse for prosjektet. – Tenk å kunne løfte frem det som virkelig gjøres, og ikke bare ha oppmerksomheten på trange budsjett og manglende fagfolk. Jeg var spent, men dette har gått over all forventning, sier hun. Som arbeidstaker er det viktig å føle at noen tar oss på alvor. Utstillingen viser at det blir gjort så mye bra. Omsorg er usynlig kunnskap som verken kan telles eller måles, men den er likevel det viktigste vi gir.

Tar seg tid
Sykepleier Trine Sæther har stanset opp foran de ansattes egne bilder på tur gjennom korridoren. Utstyrt med engangs­kamera ble de oppfordret til å ta bilder av egen arbeidsdag. Disse bildene står i glass og ramme på ei hylle, nesten som de ville ha gjort hjemme i stua. – Jeg er positivt overrasket. Jeg synes bildene viser hvor godt samspill det er ­mellom bruker og pleier. Det er noe vi ikke tenker over i hverdagen, og som får meg til å reflektere over hva vi holder på med. Den siden som fotografen har fått frem er det jo ikke så mange andre som ser, sier Sæther. Tilbake på pauserommet har kveldskiftet kommet. De andre tre skal snart hjem. – Hva sitter dere igjen med, og hva håper dere publikum vil få med seg? – Vi ser jo at jobben vår innebærer mye glede og gode opplevelser. Det er lett å fokusere på en travel hverdag, men vi løper ikke hele tiden og vi gir masse omsorg og pleie, sier May Iren Anzjøen. – Er det kunst? De blir litt usikre de tre som sitter der. – Det er i all fall den nakne sannhet, sier Hege. – Jeg synes det er kunst, sier May Iren.

Fakta om FOLK2:
FOLK2 er en planfestet del av kultur­satsinga og folkehelsearbeidet i Nord-Trøndelag Fylkeskommune. Hovedformålet er å bidra til å utvikle en helhetlig framtidsretta kultur- og helsepolitikk. Prosjektet skal bidra til å utjamne sosiale ulikheter i helse og kulturdeltagelse. Flere skal få ta del i kulturelle opplevelser og utvikle egne skapende evner. Prosjektet har tre innsatsområder: praktisk kultur- og helsearbeid, forskning og forsknings­for­mid­lig, og utdanning. Namdalseid er en av flere partnerskapskommuner i FOLK2-satsingen.

Personvern