Når jobben blir viktigere enn kroppen

Tekst: Lars Aarønæs (2004)

 

Noen kjører strekningen Oslo-Trondheim hver dag – foran dataskjermen. De har en eneste stopp midtveis, det er lunsjmåltidet på bensinstasjonen på Otta. Er det rart de blir slitne?
 Mellom Oslo og Trondheim er det vel 50 mil. Kjører du uten stopp i 80 kilometer i timen, gjør du unna turen på knappe sju timer. Men så mange timer sammenhengende i bilsetet anbefales ikke. Det er i strid med kjøretidsbestemmelsene. Er du yrkessjåfør, kan du i verste fall få straff for å ha skoftet hvilepausene underveis. Dessverre finnes det ikke lignende regler for kontorarbeid. Den fysiske virkeligheten for stadig flere nordmenn er den lange, daglige kjøreturen ved tastaturet. Rundt halvparten av alle arbeidstakere i Norge arbeider i dag foran skjermen, og antallet øker. Noen tar til og med lunsjen sin der, fordi de – eller ledelsen – ikke synes de bør ta seg tid til en stopp. Da oppfyller de i det minste ergonomenes definisjon av «ensidighet» og «høyt spesialisert arbeidsoppgave» – to av kroppens virkelig store lidelses-skapere. Belastningene fra denne typen monotont arbeid er langt større enn dårlige sko, en skranglet stol eller et gammelt skrivebord.

Stoler og høydejusterte bord
Mange sitter på dårlig tilpassede stoler, og glemmer at stolene skal være tilpasset arbeidsflater i ulike høyder eller høydejusterte arbeidsbord. Informasjonsrådgiver Lise Grøndahl i Direktoratet for arbeidstilsynet har for sin del et helt nytt arbeidsbord. Et bord hun står og skriver ved. Bordet er elektrisk hev- og senkbart. Løsningen ble en nødvendighet etter at Grøndahl fikk prolaps nederst i ryggen. Skaden oppsto typisk nok under første dag av en sydentur, da hun endelig var klar til å slappe av. Tilpassede sko og en høy, fleksibel stol gjør at hun nå kan arbeide som før, selv med en kranglet rygg. Et slik bord koster ikke arbeidsgiveren mer enn rundt 10.000 kroner. Det skal ikke mange uproduktive sjukemeldingsdager til for å komme opp i den summen. Husk: Har bedriften en arbeidstaker med varig helseplage, kan arbeidsgiveren også få økonomisk støtte for innkjøp av hjelpemidler, gjennom hjelpemiddelsentralen. Om man tilhører en IA-bedrift, vil til og med egenandelen på 1/2 G (1G = grunnbeløpet i Folketrygden) falle bort.
Forebygge, ikke reparere
Men det er lite tilfredsstillende å bare tilrettelegge arbeidet i forhold til de skadene som er oppstått. Fysioterapeut Hein Dag Torgersen ved Helse-, miljø- og sikkerhetstjenesten for Vestfold i Sandefjord er utdannet spesialist i helse- og miljøarbeid. Han leder også Norsk Fysioterapiforbunds faggruppe for ergonomi. Han er mer opptatt av forebyggende ergonomisk arbeid enn å reparere skader. I så måte er han ikke optimistisk når det gjelder dagens arbeidsliv. – Vi merker det stadig hardere kjøret. For mange er det veldig lite slakk i arbeidsdagen. Grunnen er tankegangen som sier at antall ansatte skal være på et minimum og helst litt under det. Samtidig har vi det paradokset at de samme arbeidstakerne skal gjøre mer arbeid, og med høyere kvalitet. Mindre tid og færre ansatte skal altså gi bedre standard. Den kabalen går ikke opp.

Bygningsarbeidere i tidsskvis
Torgersen har et eksempel: – Jeg har møtt bygningsarbeidere for å snakke om ergonomi, for eksempel hvordan de skal rigge seg til på en slik måte at de ikke arbeider med armene over hodet, at de ikke får for mange uheldige løft i gærne og vridde stillinger. Da svarer de at «ja, dette er vi egentlig klar over. Men vi har ikke tid til å rigge oss til slik». Grunnen er at anbudene er så pressa. De forteller at bedriften fikk anbudet fordi den kunne gjøre arbeidet raskest og rimeligst. Men forutsetningen da er at folk løper og ikke går i arbeidet sitt. Et eksempel fra hjemmehjelptjenesten i Bærum, som nylig ble vist på Dagsrevyen, viste akkurat det samme. Hjemmetjenesten var underlagt tidsstudier og stoppeklokke. Det er mulig det ser bra ut på budsjettene. Det er ikke mulig for en sykepleier å jobbe raskere og mer, samtidig som kvaliteten skal bli bedre. Et slik kjør går ut over både arbeidstakeren og pasientene.

Det ergonomiske samspillet
Det kan virke som om noen budsjettmakere forutsetter at mennesket er en maskin. Dét er nettopp hva ordet ergonomi forteller at mennesket ikke er. Ergonomi er «forskning i, og tilrettelegging av arbeidsmiljø ut fra menneskets biologiske forutsetninger». Av samme grunn er ergonomien et tverrfaglig arbeidsområde. Skal en arbeidsdag bli best mulig, handler det ikke først og fremst om tempo. Da er det viktigere å se på forhold mellom anatomien og fysiologien vår, og mellom psykologi og samhandling. – En av trendene vi ser, er at vi etterspørres mer om hjelp innenfor det psykososiale arbeidsfeltet. Rent fysiske jobber er blitt sjeldnere, psykisk stressende oppgaver er blitt flere. Hele samfunnsmaskineriet ser også ut til å skape flere stressende situasjoner og konflikter. Når alt dette er vevd inn i hverandre, kan det være vår oppgave å nøste i trådene for å finne ut hvilke tiltak som har best virkning.

Det som ikke virker
– Hva er det som virker? – La meg først si hva som ikke virker: Det hjelper ikke å kunne alt om kroppen, hvis du ikke også vet mye om det som skjer over snippen. Helt konkret: Hva betyr det for arbeidstakeren å gå hjem etter endt arbeidsdag uten å ha gjort alt han syntes han skulle ha gjort. Hvordan føles det? Hvordan avleirer det seg i stressede muskler? – Den arbeidsgiveren som vil lykkes, må se mye mer på det som er lystbetont. Arbeidsplasser med god trivsel og høy fleksibilitet gjør at folk kan yte det utrolige – uten å ta nevneverdig skade av det. Tillit er et viktig stikkord. De verste arbeidsplassene er ofte dem som er preget av gjensidig mistenkeliggjøring mellom sjefene og de ansatte.

Den farlige makeligheten
Vi skal kanskje tenke over at ikke alle ergonomiske problemer kan spisses inn i konfliktmodell. Det er også noe som heter makelighet. – Mennesket er skapt for bevegelse, fastslår Torgersen. – Den moderne arbeidsplassen, med dataskjermen i midten, oppfordrer til det motsatte. Bare det å plassere skriveren i et annet rom, er bokstavelig talt et framskritt. Når du må reise deg og gå 20 skritt for å hente utskriften, oppnår du å bruke kroppen litt mer til det den skal brukes til. Det skal ofte lite til for å oppnå mye. Hein Dag Torgersen mener alle bør stimuleres til mer fysisk aktivitet, så vel i fritiden som i arbeidstiden. – Den generelle samfunnsbekymringen er at folk flest bruker seg selv for lite fysisk, sier han. – Når først galt er skjedd og kroppen krangler, finnes det da bedre terapeutiske løsninger på problemene enn før? – Det er skjer stadig noe nytt innenfor fysioterapeutisk behandling. En enkel og effektiv nyhet har slått gjennom i mange virksomheter i det siste: «terapimaster» med slynger. Det vil si at du bruker stropper, snorer og løkker for å gjøre øvelser. Det er særlig den stabiliserende muskulaturen som blir trenet ved hjelp av en slik terapimaster. Flere bedrifter har fått slike apparater, blant annet Jotun i Sandefjord. Litt trening i arbeidstida er en god ting. Bedrifter vil sannsynligvis få sprekere og mer motiverte medarbeider dersom de får lagt forholdene til rette for fysisk aktivitet på jobben og i fritida, sier Torgersen. For ikke å snakke om hvor mye hyggeligere alt blir når det kommer flere stopp på den lange turen gjennom arbeidsdagen.

Personvern og cookies