Når hørselen svikter

Tekst: Grethe Ettung (2007)

 

Som telefonselger er du avhengig av å høre godt. Elin Werningsen fikk hjelp fra ledelse og bedriftshelsetjeneste da hun fikk problemer.  

– Har du fått ny stol, Irmi? Det er bra. Hilde Stabbetorp fra Rommen felles bedriftshelsetjeneste feier forbi resepsjonen på vei til et nytt klient-besøk. Mange bedrifter har stor nytte av bedriftshelsetjenesten sin. Det har også Tingstad AS, en bedrift som har spesialisert seg på ut­vikling og salg av skruer, festemidler og ­verktøy. Og størst nytte har kanskje Elin Werningsen hatt.

Implantat som hjelpemiddel
Som kundebehandler tar Elin imot bestillinger over telefon, noe hun har gjort i nærmere 20 år. Etter hvert opplevde hun hørselssvikt. – Jeg visste hvem som ringte, for jeg kjente igjen telefonnummerne, men jeg fikk store problemer med å få med meg bestillingene, forteller Elin. Avdelingsleder Brit Bostad tok kontakt med Hilde Stabbetorp fra bedriftshelsetjenesten. Kunne noe gjøres? – For oss var det viktig å ha ressurspersonen Elin i jobb, poengterer Brit. Hilde foreslo et cochlea-implantat. Implantatet, som opereres inn i tinningbenet, er en slags datamaskin som omformer lyd til elektromagnetiske signaler, som ledes til en sender bak øret. Senderen overfører radiobølger gjennom huden til mottakeren.

Innsatsvillige medhjelpere
Det å få operert inn et implantat viste seg å være lettere sagt enn gjort. Rikshospitalet, som foretar denne typen operasjoner, mente det var små muligheter. For det første ble barn prioritert og for det andre måtte lang ventetid påregnes. – Vi diskuterte ulike alternativ, alt fra omplassering til sykmelding, men var skjønt enige om at en operasjon ville være det beste, kommenterer Brit. I tillegg til Brit og Hilde engasjerte ­tillitsvalgt og fastlege seg i saken. Alle jobbet intenst overfor Rikshospitalet. Til slutt ga innsatsen resultater. – Da sykehuset fikk en avbestilling, ble jeg innkalt på timen, opplyser Elin. Under den nærmere tre timer lange ­operasjonen ble selve implantatet; elektrodene og mottakerenheten, lagt på plass. Etter tre dager kunne Elin reise hjem. – Jeg var helt døv i seks uker, forteller hun. Det var den tiden det tok for operasjonssåret å gro. I neste omgang ble de ytre delene av implantatutstyret koblet til og taleprosessoren ble programmert. – Jeg var ute og gikk tur da jeg plutselig fanget opp fuglesang og kunne høre at bilene hadde piggdekk. Det var en helt utrolig følelse, smiler Elin.

Livslinje
Målet er å finne et lydnivå som er mest mulig behagelig for brukeren. Til å begynne medoppfatter mange lydene annerledes enn tidligere, men etter hvert som hjernen tilpasser seg, høres lydene mer normale ut. Neste steg var å tilpasse utstyret til jobbtelefonen. Det var heller ikke problemfritt. – I og med at dette er utstyr som mange ikke kjenner til, sto vi overfor en del ­tekniske utfordringer, forteller avdelingsleder Brit. Igjen ble det mange telefoner og uker med venting. Da Elin til syvende og sist kunne ta ­teknikken i bruk, og alt fungerte etter ­hensikten, var lettelsen stor. – Dette er jo livslinja mi, konstaterer Elin og drar i en av ledningene hun har koblet seg til. Hun regulerer apparatet selv, slik at hun for eksempel kan koble ut omgivelsene og kun konsentrere seg om stemmen i telefonen, eller hun kan ha på en miks, slik at hun hører både telefonstemmen og ­kollegaene. – Dette må vi jo kunne kalle en solskinnshistorie, selv om den viser at det kreves en god del både av personen det gjelder og omgivelsene, sier Stabbetorp.

Personvern og cookies