Myter om sykefraværet

Tekst: Håkon Lasse Leira (2010)
Sykefraværet har holdt seg ganske konstant de siste 40 årene, arbeidsmoralen er bra og legene er ikke slepphendte med sykmeldinger, skriver overlege Håkon Lasse Leira i denne kronikken.
Av overlege Håkon Lasse Leira, Arbeidsmedisinsk avd., St. Olav Hospital 

Sykefraværet ligger stort sett mellom 6 og 7 prosent. Fraværet går gjerne litt opp når arbeidsløsheten går ned, og ned når det går opp. Det er vanskelig å sammenligne med andre land fordi reglene ved sykefravær er så forskjellige.
Nordisk Ministerråd har likevel forsøkt, og kom i en rapport i 2001 fram til at om en tok hensyn til forskjellene i regelverket, så var fraværet omtrent på samme nivå i de nordiske landene.

Halvert sykefravær – flere på sosialen
I dag kan dette belyses med at i Danmark føres sykmeldte over til andre ordninger etter 6 måneder, men i Norge skjer det først etter 12 måneder. Halvparten av det norske sykefraværet skyldes sykmeldinger som varer lenger enn 6 måneder. Om vi gjorde som danskene ville det norske fraværet bli halvert over natta, men vi ville fått flere på sosial stønad, og vi ville se en økning av arbeidsløsheten fra dagens 3 prosent og opp mot danskenes 8 prosent. Det er jo ikke slik at folk bare «forsvinner» fra sykmeldingsstatistikken og inn i jobb igjen når reglene strammes til; de fleste vil dukke opp i en annen sosial statistikk.

Prosent og prosentpoeng
Siden 2005 har det oppstått flere nye myter. Den første er at sykefraværet vokser så raskt. Statsministeren sier det har økt med 10 prosent på ett år. Det er riktig, det har økt fra 7,0 til 7,7 prosent, men ikke fra 7 til 17 prosent som man kan forledes til å tro. En kan undres på om Statsministeren ville uttrykt seg på samme måte om det gjaldt bankrenta. Om den øker fra 2,5 til 3,0 prosent er det en økning på 20 prosent, selv om økningen i prosentpoeng bare er 0,5. Nivået på fraværet er nå det samme som i 2001 da IA-avtalen ble inngått. Statistisk sentralbyrå mener økningen vil stoppe opp i år og være tilbake på 2008-nivå i 2012. Det er altså ingen dramatikk i dette.

Flere i arbeid – høyere lønn
Det som kan synes dramatisk er det offentliges utgifter til sykefravær som i år ventes å beløpe seg til ca 40 milliarder. Målt mot den samlede verdiskapningen i Norge, (bruttonasjonalproduktet), utgjør det nå 0,7 prosent, mens det var 0,8 i 2002 og 0,6 prosent i 2008. At utgiftene øker skyldes først og fremst av vi stadig blir flere i arbeid og at vi får stadig høyere lønn, men verdiskapningen i samfunnet holder altså tritt. Vi hadde råd til å innføre full lønn under sykdom i 1978, vi har bedre råd nå.

Synsing om arbeidsmoral
En annen myte, som nå har blitt gjentatt så ofte at et flertall i befolkningen sier seg enig, er at arbeidsmoralen er blitt dårlig. Politikere som Siv Jensen og Kristin Clement mener det er blitt vanlig å «ta seg en 3-dagers». Felles for alle som mener dette er at de ikke har noen undersøkelser å vise til. Om denne synsingen var riktig skulle en vente at korttidsfraværet økte. Det gjør det ikke. Det ligger konstant på ca 1 prosent. Dessuten viser det seg at når vår rett til egenmelding øker, da går korttidsfraværet ned.

Hva med legene?
En tredje myte angår legene som sies å være for slepphendte med sykmelding. Flere leger har vitnet om at spesielt unge vil ha sykmelding for småtterier. Enkelteksempler finnes sikkert, og med enkelteksempler kan en som kjent «bevise» alt mulig. Helsedirektøren kunne nylig fortelle at antallet sykmeldinger hadde gått ned med 40 prosent, på tross av at antallet arbeidstakere hadde økt i samme periode. Det taler ikke for slepphendte leger, men for at arbeidslivet for mange er blitt for tøft, slik at sykmeldingsperiodene blir lengre. I dag er det vist at 10 prosent av de sykmeldte står for 80 prosent av sykefraværet. Mange av disse er sykmeldte i 12 måneder i påvente av uføretrygd og de vil i hvert fall ikke forsvinne fra statistikken om det innføres en karensdag eller om ytelsene går ned.

Høy verdiskapning
Samfunnets innsats for å legge til rette for personer med redusert arbeidsevne er prisverdig. Økt inkludering av eldre og folk med ulike handikap betyr økt verdiskapning. IA-avtalen har bidratt til at gjennomsnittlig pensjonsalder har økt med 6 måneder. Dette har gitt en verdiskapning som langt overgår de økte utgiftene til sykefravær.
Et hovedproblem med IA-avtalen er at den prøver å forene målsettinger som vanskelig lar seg forene i dagens arbeidsliv. På den ene siden skal sykefraværet reduseres med 20 prosent, noe som tilsvarer omtrent 8 milliarder i sparte utgifter for det offentlige (om en ser bort fra økte utgifter til sosial stønad, uføretrygd og arbeidsløshetstrygd). På den andre siden skal arbeidslivet gjøres mer inkluderende for eldre og folk med ulike handikap. Dette er to grupper som i gjennomsnitt har høyere sykefravær enn andre. Økt inkludering vil derfor føre til økt sykefravær.

Økt inkludering
Statsministeren har sagt at om han må velge, vil han heller ha økt inkludering enn redusert sykefravær. Også samfunnsøkonomisk sett er det fornuftig. Arbeidet for økt inkludering bør derfor fortsette, men uten å være bundet opp mot et ønske om redusert sykefravær. Vi har i dag 400.000 flere jobber i Norge enn vi ville hatt om vi lå på gjennomsnittet for OECD landene når det gjelder yrkesdeltakelse av eldre og kvinner. Det viser at mye kan vinnes gjennom tilrettlegging for arbeid, både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig (barnehager, SFO, kollektivtransport osv.).

Mestring
Sykefravær oppstår når redusert helse fører til at vi ikke lenger mestrer arbeidslivets krav. Det er to sider i denne ligningen, krav og mestring. Noen skjønner ikke at sykefraværet kan øke når «vi» er friskere enn noen gang. Det de ikke skjønner er at det som gjelder for gjennomsnittet ikke gjelder for alle, og i dette tilfellet ikke for de nevnte 10 prosent som står for 80 prosent av fraværet. De ser bare på den ene siden av ligningen, og ser derfor ikke at hos mange er mestringsevnen nå strukket til det ytterste på grunn av stadig økende krav. Produktiviteten i Norge er blant verdens høyeste allerede, og ytterligere krav vil kunne få dramatiske konsekvenser for mange. Det er på tide å se på den andre siden av ligningen og i mye større grad legge til rette for at personer med redusert arbeidsevne kan fortsette i sin tidligere jobb.

(Denne kronikken sto på trykk i Adresseavisen 25. februar 2010).

Personvern