Mye mer enn en jobb

Tekst: Mats Løvstad (2010)

Det er ti yrker på èn og samme gang, sier mangeårig ambulansearbeider Øyvard Sørensen.

Han trekker pusten, og tenker seg lenge om.
– Du må være litt sosialarbeider, litt psykolog og ha store sosiale antenner. Det er den beste jobben i verden.
Sørensen har jobbet på ambulanse i 20 år, og bærer tittelen paramedic.
– Det er to forskjellige jobber, nå og da jeg begynte. Fra å tilby litt avansert førstehjelp, har vi flyttet sykehusene hjem til folk, sier han.
– Hvordan var de første oppdragene dine?
– Jeg var veldig spent, og enkelte ganger engstelig for hva som skulle møte oss. Jeg hadde jo en del bilder i hodet, og av og til stemte de bildene. Da jeg oppdaget at jeg klarte å handle i slike situasjoner, var det veldig tilfredsstillende.
– Blir du fortsatt nervøs?
– Ja, og i det øyeblikket du ikke blir det bør du slutte. Det samme gjelder når jobben ikke går inn på deg lenger.

Synet ikke det verste
At ikke alle kan bli ambulansearbeidere er åpenbart.
– Unge folk som har tatt livet sitt er ille. Likevel er det å se noen lide på det mellommenneskelige planet verst. De pårørende. Å trøste en mann som har funnet kona si, gjennom 50 år, død i senga om morgenen. Der og da ser du hvordan livet til en person rakner litt, sier Sørensen.
Han er glad for at ambulanseyrket er blitt mer gjennomsyret av utdanning, men tror likevel ikke alt kan tilegnes gjennom læring.
– Klarer du ikke å lese mellom linjene kan det jo nesten bli et overgrep mot den du skal hjelpe. 80 prosent av denne jobben er på det mellommenneskelige planet, derav behovet for de sosiale antennene.

Fra cowboy til proff
Han får støtte av kollega og paramedic Terje Gulliksen, som er seksjonsleder for stasjonen på Brobekk.
– Det var jo litt cowboy før, hvor rekrutteringen var via bekjentskaper. Det er nå helt borte. Bare i år har vi nesten 30 lærlingplasser i vår region, og over 120 søkere.
– Hvordan plukker dere de rette folkene?
– Det er umulig å måle om de kommer til å tåle det de møter, for det er en del av en modningsprosess som er erfaringsbasert, men vi har prøvd å utvikle en intervjumetodikk der vi finner personer med egenskaper som ikke kan læres gjennom fag.
Gjennom kollegastøtteordningen emosjonell førstehjelps- og krisehåndteringsgruppe (EFOK), bestående av erfarne ambulansearbeidere, har dessuten oppfølgingsarbeidet av ansatte blitt satt mer i system.
– Dette er viktig fordi det samme oppdraget kan oppleves veldig ulikt basert på alt fra erfaring til personlige referanser. Si at du nettopp har fått et barn selv, og så må du dra ut på en krybbedød. Har du en erfaren makker vil han se den linken, men hva hvis ikke? Da er EFOK bra å ha fordi er det alltid noen å snakke med, og det gir deg mulighet til å bearbeide inntrykkene, sier Sørensen.

Fra fødsel til død
Seksjonen på Brobekk er blant de travleste i regionen, og har flere oppdrag enn hele Trondheim by til sammen. Med tre ambulanser blir arbeidspresset høyt.
– Før var ambulansearbeider et livsyrke, men til det er arbeidsbelastningen blitt for stor. Forventningene og kravene blir stadig større, sier Gulliksen som tror yrket vil forandre seg.
– Om noen år vil du kanskje være 25 år før du er nyutdanna ambulansearbeider. Da vil jeg tro at etter 20 år i yrket er du ganske mettet av inntrykk, turnusbelastning, høyt kjørepress og stadig tøffere krav.
– Er ambulanseyrket mer komplekst enn hva folk flest tror?
– Det er alt fra fødsel til død, og alt imellom der som du kan tenke deg og ikke tenke deg, men mange overvurderer nok biten med synsinntrykk. Synene er til tider svært sterke, men med erfaring vil de gradvis bety mindre og mindre. Det er omsorgsdelen som er den mest belastende mentalt.

Lærlingene
Vi har forflyttet oss til seksjon Lørenskog. 20-åringene Mathilde Meberg og Pål Westereng er lærlinger på henholdsvis første og andre året.
– Det er jo en slags stressituasjon hver gang du rykker ut, men på en positiv måte. Ingen oppdrag er like, sier Westereng.
Selv ble han fanget opp at EFOK-systemet etter å ha vært med på en utrykning hvor en person hadde hengt seg.
– Sånne opplevelser kan være greit å prate om. Da har man mulighet for å tappe seg litt for følelser og tanker.
Også Meberg opplevde tidlig en hendelse som gjorde at EFOK ble koblet inn.
– Det var en mor som døde under fødsel. Du er forberedt på å møte slike ting, men det er veldig fint å få løsnet litt på det som har brent seg mest fast. Synet av det som møtte meg vil aldri forsvinne, men tankene rundt det er nok litt mer lettet, sier hun.
– Er 20 år for ungt til å jobbe med slike saker?
– Mer livserfaring er sikkert en fordel, men samtidig er det en ting jeg ikke får gjort noe med. Det handler mer om å være et godt medmenneske, og er du det så får du tillitt veldig fort uavhengig av alder, sier Westereng og sammenligner yrket med en vaktmester.
– Det er sjelden en fasit på hvordan man skal løse oppgavene. Mennesker er forskjellige, og reagerer på ulike måter. Derfor er det lærerikt å oppdage at også at kollegene mine jobber ulikt. Det gir meg mulighet til å sette sammen min egen måte å jobbe på.

Sofienbergsakens konsekvens
Ambulansetjenesten har ved flere anledninger opplevd negativ omtale i mediene de siste årene.
– Jeg var tillitsvalgt under Sofienbergsaken, og jeg tror den har satt spor mer enn vi kanskje tror. Det var to personer involvert, men en hel yrkesgruppe ble stemplet, sier Gulliksen.
En konsekvens av mediefokuset er at oppdragsmengden har økt fordi rammene for hva det rykkes ut på er blitt videre.
– Før var kravet at du trengte medisinsk behandling for å få ambulanse, og vi kunne være mer selektive basert på faglige vurderinger. Sånn er det ikke lenger. Mediene har skapt forventninger hos publikum, og vi har ikke har lyst til å havne på forsida av VG. På en annen side er det positivt at vi favner flere, sier Gulliksen.
– Er det blitt en utakknemlig jobb?
– Jeg kan ikke skryte av gull og grønne skoger, men jeg kan skryte av erfaringer. Det å kunne hjelpe noen, og merke at det betyr mye for dem. Det er ekstremt givende.

Personvern og cookies