Moderne tider

Tekst: Kai Holtan (2004)

– Moderniseringsminister, sa Pendlern og småsmattet på ordet. Han grøsset. – Brrr. Det høres ut som noe av Kafka. Moderniseringsministeriet. Jo, det kunne godt stått i en kafkaroman. Skal ratt se det gjør det også. – Ikke vet jeg. Var det ikke mer Sannhetsdepartementet hos Kafka? mente vi. – Eller er det fra Orwells 1984? Uansett er det litt av en tittel: Moderniseringsminister Morten Meyer. En veritabel opphopning av bokstavrim, så sant for synden. Hva er det fyren skal modernisere, egentlig? Pendlern trakk på skuldrene. – Jeg mener å ha lest noe om opprydding innen offentlige tjenester. De skal bli mer effektive, selvsagt. Det vil si billigere for det offentlige, men ikke nødvendigvis for offentligheten. – Ja, det er jo den moderne oppfatning av service. – Nettopp. Ett av siktemålene er at folk selv skal lete seg frem i byråkratiet fra egen internett-oppkoblet hjemme-PC, som alle borgere naturligvis forutsettes å besitte. – Hvilke borgere? Det finnes da ikke borgere i landet lenger. Vi er nå alle kunder og forbrukere i firmaet AS Norge. Mennesker har vi forlengst sluttet å være, sett med departementale øyne. Interessant utvikling, forsåvidt. Mennesket som selvstendig åndsvesen og individ med egenverdi, ble igrunnen oppfunnet først under opplysningstiden, og etterhvert utstyrt med betydelige rettigheter av kloke tenkere og statsmenn med moralen intakt. Men nå går det motsatt vei. Pendlern sukket. – Kunne vi ikke heller få en bevaringsminister? Eller i det minste en ikke-modernisering-for-enhver-pris-minister? En slags djevelens advokat i de departementale tankehallers ensporede tro på markedets blinde lov som eneste ledestjerne. Det er jo aldeles uhyggelig hvordan bedriftsøkonomiske begreper har sildret inn til og med i utdanningssystemet. Man snakker om hvor mange vekttallpoeng studentene produserer per semester. Produserer! Det samme med sykehusene. Hvor er det blitt av omsorg, av kunnskapsformidling som en kulturverdi og glede i seg selv? – Å, slikt er da fortsatt fullt ut til stede som individuelle kvaliteter både hos helsepersonell og pedagoger, mente vi. Pendlern nikket. – Ja, men da i strid statlige ønsker om hui og hast og flest mulig billigst mulig. Alt koker ned til at mennesker i det store og det hele simpelthen ikke lønner seg. Rart regjeringen ikke skaver alt ned til kun ett departement. – Hvilket da? – Lønnsomhetsdepartementet.

Personvern