Mens bombene faller

Tekst: Grethe Ettung (2008)
– Jeg ville vært dum om jeg aldri var redd, konstaterer Jon Magnus (60), utenriksjournalist i VG.

Den russiske styrken har tatt stilling, på veien nærmer de georgiske soldatene seg, midt i mellom står Jon Magnus og foto­journalist Harald Henden. Soldatene på begge sider tar ladegrep. – Vi hoppa tre til fire meter, stille lengde, ned i ei grøft. – Det er ingen historier det er verdt å ofre livet sitt for!

Ikke cowboyer

Vi sitter i sjette etasje i VG-huset, Akersgata 55. Magnus serverer svart kaffe i limegrønne møteromomgivelser. Han ser rimelig avslappet ut, selv om han allerede har gjort unna et kjapt møte avisavdelingene imellom, og et telefonmøte med kollegene på utenriks hvor dagens aviser ble gjennomgått. Klokka viser to minutter på elleve. Om en times tid venter han besøk av en skuespiller, hun skal fremstille en utenriksjournalist og trenger en rollemodell. Møterommet ligger i flukt med utenriksredaksjonen, hvor journalistene sitter i landskap. Men Magnus sliter ikke kontorstolen unødvendig. I løpet av 2008 har oppdrag i Pakistan, Vietnam, Bolivia, USA, Spania, Italia og Georgia stått på agendaen. Fotojournalist Harald Henden dekker utenrikspolitiske saker og reiser ofte i kompaniskap med Magnus. – Vi er alltid to når vi reiser inn i krigssoner, to tenker bedre enn en, og vi søker råd hos hverandre. Dessuten er Harald rolig i spente situasjoner, det er en trygghet å ha ham med. Magnus understreker at de er fredelige, sindige menn, og ikke cowboyer i krig. Han berømmer sjefredaktøren sin som uten unntak diskuterer graden av fare med medarbeiderne når de skal ut på oppdrag i krigsherjede områder, som for eksempel Afghanistan og Irak. – Vi synes kanskje omsorgen kan bli vel stor til tider, kommenterer han med glimt i øyet.

Godt forberedt

– Vi får alltid en time på oss før vi må dra av gårde, opplyser Magnus, og får det til å høres som en liten evighet. – Harald og jeg er over middels informert på de fleste områder, men vi oppdaterer oss ved å google på internett og hente bistand der vi kan. Jentene på arkivet er veldig flinke til å hjelpe oss. Dessuten prater vi mye sammen i forkant. I et eget lite, avlåst rom i utenriksredaksjonen, ligger utstyr til bruk i krigsoppdrag. Hver utenriksjournalist har egen skreddersydd vest som beskytter mot kniv, kortholdsvåpen og skarpskyttervåpen, i tillegg til hjelm og en personlig medisinbag. Ingen ting for pyser tenker vi, men for Magnus og kollegene hans ligger sikkerheten i å være godt forberedt. – Du må sette deg inn i konflikten som skal dekkes og tilegne deg kunnskap om områdene du skal inn i. I tillegg til tekniske hjelpemidler og verneutstyr, er det dette som gir en viss ballast og trygghet. Journalister fra andre medier og andre land bidrar også til økt sikkerhet. – Vi har fått et nettverk som vi drar nytte av, både kunnskapsmessig, stoffmessig og sikkerhetsmessig. Vi bor ofte på de samme hotellene, og kan planlegge utflukter sammen. Må du ut i ingenmannsland med veisperringer og paramilitære krefter som kan finne på å ta deg som gissel, er det mye tryggere å kjøre i konvoi med flere pressebiler enn å dra ut alene.

Tolker og fiksere

Vel framme på bestemmelsesstedet er en dyktig tolk og en effektiv fikser gull verdt, ifølge Magnus. – Skal vi få gjort en god jobb, må vi ha en tolk vi kan stole på, en som kan skaffe oss tilgang til intervjuobjekter, samt en fikser og altmuligmann, som ordner alt fra bil til hotellrom. Det blir gjerne en del kuler og krutt og krigens gang de første par dagene, men det å få tilgang til lokalbefolkningen og deres opplevelser er vel så viktig. – Tolken forteller hvem vi er, og hvorfor vi er der, og da kommer historiene. Tolkene og fikserne bor ofte på samme hotell som oss, vi bespiser dem og de får sin daglønn. Dette koster, men VG er villig til å betale slik at vi kan få gjort en god jobb. – I forrige uke var jeg i Vietnam, og jeg trengte en fotograf. Jeg kjente til en fra tidligere oppdrag, og fikk han fløyet opp til Hanoi. Da jeg ankom, hadde han allerede sikret at alle avtalene var i boks, og i tillegg bestilt rom til meg på et hyggelig, lite hotell med tilgang til internett, smiler Magnus fornøyd. Han er ikke kravstor, men setter stor pris på ei god seng, dusj og do. Sammenlignet med telt og barhytte, som han også har prøvd ut, blir det ren luksus.

Raust avishus

Hvert år blir det drept mellom 60 og 70 pressefolk, de fleste er fotografer. – De er utsatte, de må frem, være der hvor handlingen utspiller seg. Vi andre har større mulighet til å beskytte oss. Magnus forteller om en episode som utspant seg på Vestbredden, hvor fotograf Henden befant seg midt i tumultene og ble truffet av ei kule. – Heldigvis var det ei gummikule, ellers kunne det ha gått riktig galt. Avishuset tilbyr medarbeiderne debriefing etter tøffe opplevelser, både lege, psykiater og psykolog stilles til rådighet. – Vi har et godt mottakertilbud i VG, og det er betryggende, men ofte er kollegapraten den beste formen for krisepsykiatri, mener Magnus. – Vi lukker døra bak oss, setter oss ned og snakker ut om opplevelsene. Annethvert år sendes utenriksjournalistene på kurs i Wales. Der lærer de å behandle alt fra skuddskader og slangebitt til punkterte lunger. De diskuterer gisseltaking og hvordan overleve, hvis mulig. Navigering og bruk av kart og kompass er en del av programmet, miner og minefelt likeså, samt det å lære seg å gjenkjenne lyden av ulike våpen. – Og ønsker jeg meg ytterligere opplæring, så får jeg det. VG er et raust avishus, slår Magnus fast.

Ankerfeste

Med 35 år i VG, er det ingen tvil om at han trives i jobben, til tross for farefulle oppdrag. – Jeg elsker arbeidet mitt, kommer det kontant, – og jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Vi i avdelingen kjenner hverandre på godt og vondt, dessuten tror jeg vi har Norges beste utenrikssjef. På spørsmål om hvor han får energi og overskudd fra, vektlegger han familien. – Jeg har alltid hentet krefter og kjærlighet, styrke og hvile fra familien. Den er et godt ankerfeste. Da han mistet sin første kone i brystkreft, valgte han å skrive om opplevelsen. «Veien til Karlsvogna» handler om stor kjærlighet og stor sorg, og om døden som kom i mellom. Deretter kom «Etter Karlsvogna. Brev fra 1000 stjernekikkere», og «Gamle Gråmann», ei bok om Magnus` syke, gamle katt, om livet og døden, og det som kommer etterpå. – Det var et av barnebarna mine som ga meg idèen til boka da han spurte om Gråmann kunne fange mus i himmelen. Boka omhandler barn og sorg, men kan leses av alle. – Vi har ikke noe papir på morgendagen, derfor må vi gjøre det beste ut av dagen i dag, sier Magnus. – Det er nå vi lever.

Personvern