Mellom barken og veden

Tekst: Vemund Jensen (2006)
Fakhra Salimi vil ikke la seg styre av andre eller bli satt i en bås.

– Livet er ikke enten … eller, slår Fakhra fast. Hun er en balansekunstner. Kritiserer gjerne både nordmenn og innvandrermiljøer i en og samme debatt, som når hun støtter kvinner som ønsker å bære hijab i Norge og kvinners rett til ikke å bære det i andre land. – Vi må se på omstendighetene rundt, slik at vi unngår å dømme minoritetskulturer som undertrykkende eller norsk kultur som diskriminerende ved stadig å plassere minoritetskvinner i offerroller. Selv om de er ofre for strukturell diskriminering her i landet, så er de samtidig aktive deltagere i kampen mot denne undertrykkingen. Men selv om hun vet å nyansere, firer hun ikke på kravene. – Jeg inngår aldri kompromisser i saker som er mot min overbevisning. Jeg står for det jeg tror på. Gjennom 27 år har hun som leder av det som en gang het Foreign Womens Group, i dag kjent som MiRA-senteret, hatt ett mål for øyet: sikre interessene og rettighetene til minoritetskvinner i Norge.

En ny generasjon
Salimi kom til Norge fra Pakistan som student i 1979. På Blindern ble hun hurtig en del av et internasjonalt miljø. – Vi fant snart ut at kvinnene hadde mange av de samme problemene, men vi manglet en felles plattform slik at vi kunne gjøre noe med det, forteller Salimi. Slik ble Foreign Womens Group startet. Minoritetskvinners rett til egen juridisk status ble første kampsak. Mange minoritetskvinner kom til Norge gjennom familiegjenforeninger og fikk etter loven først selvstendig juridisk status etter at de hadde vært to år i Norge. Deres status ble definert ut fra ekteskapet alene, de ble vedheng til sine menn. Diskriminering på arbeidsplassen, godkjennelse av utdannelse fra hjemlandet og synliggjøring på egne premisser ble andre viktige saker, saker som MiRA-senteret i stor grad sliter med ennå. Fakhra synes de har lykkes med å få satt minoritetskvinner på agendaen, men når det gjelder den juridiske statusen, er de i dag enda lenger fra målet, to-årsregel er blitt tre-årsregel. – Ting har ikke forandret seg mye. Det er tragisk. Heldigvis kommer det opp en ny, ung generasjon som er født og oppvokst her i landet. De ser ting annerledes og har andre holdninger enn en nølende foreldregenerasjon. Mens vi så på oss selv som innflyttere, ser den nye generasjonen seg som innfødte. Vi kjempet for å bli anerkjent som borgere av det norske samfunnet, de kjemper for sine rettigheter som norske borgere.

Kvinnebevegelsen
I dag har minoritetskvinnene eget ressurssenter med statsstøtte et par etasjer over Fattighuset. Litt lenger borte i gata ligger både Utlendingsdirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, og innenfor fem minutters gange ligger sikkert omkring halvparten av alle norske frivillige organisasjoner for mennesker fra den tredje verden. Fakhra er nå heller ikke den eneste på senteret med fast, betalt jobb, så hun er ikke alene. På møterommet vegg i vegg ligger parolene til ettermiddagens 8.mars-tog. De deltar i det tradisjonelle toget i år. Ellers har de pleid å ha sitt eget, alternative arrangement. For de har hatt sine feider med den norske kvinnebevegelsen, både om 8.mars-paroler og om utvikling av egen organisasjon. Da Foreign Womens Group ble startet, var det en åpen organisasjon. Alle som ville jobbe for minoritetskvinner kunne være med. Etter to år forandret det seg. – Vi følte vi ble overkjørt av de hvite kvinnene. Vi ville snakke for oss selv, analysere vår virkelighet selv. Vårt perspektiv skulle være synlig. Vi fikk mye kritikk fra norske kvinner fordi vi organiserte oss selvstendig. Hvorfor var vi så ekskluderende? Men de kunne språket, kjente organisasjonslivet, mens vi som kom fra andre land ikke var så godt kjent med møtekulturen. Fakhra snakker fremdeles litt gebrokkent, men er velformulert og glad i å bruke mange ord og omveier for å uttrykke egen mening. Spisse budskapet kan hun allikevel, hvis det behøves. Når et reporter-team fra Dagsrevyen kommer innom senteret for å lage et innslag til kveldens sending, bytter hun ut portrettintervjuets runde vendinger med bastante utsagn som perfekt matcher tv-nyhetenes tabloide form. Hun lar endog ordene nærmest flyte over i hverandre når hun uttaler seg om temaer som tvangsekteskap og omskjæring, slik at hun forhindrer uheldige klipp i egne uttalelser. At hun ikke helt er ferdig med konflikten med den norske kvinnebevegelsen, beviser hun også. Fremdeles prioriterer de ikke saker som angår minoritetskvinner, mener hun.

Uten slør
At det ble Norge var tilfeldig, det kunne like godt blitt Cuba eller østblokken. Flere av hennes venninner i sosialistpartiet i Pakistan endte opp der. – På Cuba ville jeg jo passet bedre inn med min mørke hud, spøker hun. Latteren er medrivende og voldsom og stykker opp ordstrømmen titt og ofte. Isteden ble det Blindern, som den første kvinnelige pakistanske studenten som kom hit alene, uten mann. Storebroren Khalid, i dag best kjent som leder av Antirasistisk senter, var den eneste familien hun hadde i byen. – Oslo var en veldig rolig og stillestående by. Jeg kunne til og med høre mine egne skritt her, forteller hun. Kanskje ikke så rart at overgangen ble stor når man kommer fra metropolen Lahore, en by med flere innbyggere enn hele Norge. Allerede som 14-åring ble hun politisk engasjert. – Det overrasker meg mer hvis folk ikke blir politisk engasjert i Pakistan. Det er et samfunn med enorm urettferdighet og kvinneundertrykking. Det har vært mange militærkupp. Om Pakistan hadde vært et demokratisk samfunn, hadde jeg kanskje ikke blitt så politisk engasjert. Hun kom også fra en lite tradisjonell familie. Siden faren arbeidet i administrasjonen i Pakistan Railways, kunne de bo i en av jernbanens tjenesteboliger ikke langt fra Shalimar Garden, den kongelige parken i Lahore. Det var midt i et multikulturelt miljø med mange innflyttere. Faren og moren hadde få søsken, så storfamilien hadde liten innflytelse. Både faren og store­broren Khalid var politisk engasjerte, og de fem jentene i søskenflokken på syv, ble like høyt verdsatt som guttene. – Min far gjorde en ting som var annerledes. Han tok tidlig standpunkt om at hans døtre og sønner skulle ha like høy utdannelse og like rettigheter, forteller Fakhra og fortsetter: – Jeg har alltid sett opp til ham. Så langt tilbake jeg kan huske har han oppmuntret meg til å gjøre som jeg vil. Han har vært min store inspirasjon. – Tror du han var stolt av deg? – Da han døde i 1994, sa min lillebror til meg at faren min hadde vært veldig stolt av meg. Han sa til og med at jeg hadde vært som en sønn for ham. På grunn av den politiske situasjonen ble det vanskelig for Fakhra å bli i Pakistan. Etter fullført bachelor på Universitetet i Lahore dro hun. – Jeg kunne godt ha fortsatt min utdannelse, fått meg et yrke, giftet meg og levd et frueliv. Men det ville jeg ikke, jeg ville leve friere. I dag bor hun noen hundre meter opp i gata fra MiRA-senteret. Bruker mye tid på å skrive, gjerne skjønnlitterært om lengsler og følelser. Hun har planer om å skrive et teaterstykke om kvinners liv, noe mer vil hun ikke ut med. Film er en lidenskap. Hun tar gjerne et par kinofilmer på rappen eller en Bollywood-film fra sofakroken. Hun reiser mye. En gang i året går turen til Kerala i India, hvor hun nyter ayurvedisk behandling og mediterer ved havet. Familie og venner rundt om i verden er også viktig. – Når du jobber mye med problemer, slik jeg gjør, kan du få et snevert forhold til livet. Min styrke helt fra starten av er at jeg alltid har hatt folk rundt meg som ikke bare driv­er med politikk.

Ulykken
Salimi begynte i den første innvandrer­redaksjonen i NRK ved siden av studiene tidlig på 80-tallet. Hun likte godt å filme og hadde lyst til å bli journalist. En ulykke i 1984 satt en stopper for det. På vei hjem fra jobben skled hun på isen. Et brudd i nakken førte til at hun ble alvorlig ­skadet. Studiene ble avbrutt. Det ble to store operasjoner, trening og mye kamp og smerte. – Jeg hadde problemer med å akseptere at noe så grusomt kunne skje med meg. I starten klarte jeg ikke å sette grenser. Jeg kunne jobbe i timevis og så ligge i flere uker. Sånn ødela jeg helsen hele tiden. Nå har jeg lært å kjenne mine egne grenser. – Ulykken har påvirket mine valg. Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vært om det ikke hadde skjedd, fortsetter hun. Men hun er ikke bitter, tvert imot tror hun at hun har fått gjort mer i livet på grunn av valgene hun måtte ta.

Veien videre
Modig er et ord som går igjen når folk som kjenner Fakhra skal beskrive henne. Selvfølgelig er hun ikke helt med på det selv, men hun innrømmer at hun i hvert fall ikke er redd for autoriteter eller for å gå inn i en konflikt i en politisk sak. Rett før jul ble hun tildelt Ossietzky-prisen av Norsk Pen for fremragende innsats for ytringsfriheten, men hun vil heller fremheve en annen pris hun fikk tidligere på året. – Jeg ble virkelig glad for Nasjonalforeningens Folkehelsepris. De har sett hel­heten i vårt arbeid og hvordan det virker forebyggende for minoritetskvinners helse. Det er veldig få som tolker vårt arbeid på den måten. Andre adjektiver som flyr gjennom luft­en når Fakhra skal beskrives er utålmodig, kompromissløs, besluttsom. – Når jeg bestemmer meg for noe, må jeg bare gjøre det. Jeg må ha arvet det av moren min. Hun er så utålmodig. Mange ganger tenker jeg – slapp av Fakhra, slapp av, det gjør ikke noe, om du ikke får det til. Men slik er jeg bare, konstaterer hun. Nå er hun snart ferdig med et fireårig studium innen psykosyntese, et studium, som kvalifiserer henne til å jobbe som ­psykoterapeut. Hun ønsker å komme videre. – Jeg ønsker gradvis å gi fra meg det ­daglige ansvaret på MiRA-senteret til andre. Nå ønsker jeg å utvikle andre om­råder, noe som utvikler både arbeidet med minoritetskvinner og meg selv, sier hun med trykk på de siste ordene. – Men hva skjer med Mira-senteret når du slutter? – De som er der i dag er dyktige folk og klarer greit å drive senteret uten meg. – Er ikke det litt trist da? Bare ut med Fakhra og så fortsetter alt like bra uten deg? – Nei, det er bare deilig. Du aner ikke hvor deilig det er, sier hun.

Fakhara Salimi
FØDT: 18. november 1957 i Lahore i Pakistan. FAMILIE: Faren Ashiq Hussein jobbet i administrasjonen i Pakistan Railways. Moren Mumtaz Begum var hjemmeværende. Fakhra har seks søsken, storebroren Khalid bor i Oslo, mens de andre bor i New York, Stockholm og i Pakistan. UTDANNING OG KARRIERE: Fakhra har bachelor i sosiologi og sosialøkonomi fra Punjab-universitet. På Universitetet i Oslo har hun cand.mag. i sosiologi, sosialantropologi og medievitenskap. Tidlig på 80-tallet jobbet hun som programsekretær i NRKs innvandrerredaksjon, i en kort periode var hun lærer, ellers har hun jobbet som leder på MiRA-senteret. Dette er noen av utvalgene hun sitter i: Hovedutvalget til Helse og Rehabilitering, TV- aksjonsutvalget til Rådet for psykisk helse, Støtteutvalget for minoritetsspråklige tidsskrifter og Forum for sosial- og helsetjenester ved migrasjon. BESTE EGENSKAP: – Bestemthet og en ikke altfor rigid sans for rettferdighet DÅRLIGSTE EGENSKAP: – Jeg mangler tålmodighet SLAPPER AV: – Når jeg mediterer og hører på musikk. FAVORITTSYSSEL: – Gå på kino

Personvern