Med hovedfag i fiskeskinn

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2003)
Håndverker Hilde Rønning (33) i Oslo har drevet for seg selv i fem år. Eneste «kollega» er hunden, som alltid følger med på jobben. Og det er bra for Hilde – for det er Smilla som sier fra når hun trenger luftig. Dermed får den arbeidsglade sjefen i enmannsbedriften «et bjeff» om at hun faktisk bør ta seg en pause.

I spranget mellom å sy grove båtkalesjer og florlette brudekjoler, der finner du Hilde Rønning i Gamlebyen i Oslo. En håndverker, eller kanskje helst en kunsthåndverker, som går løs på nær sagt alt som kan syes. Uansett materiale får hun noe ut av plagget, accesoirene eller utstyret som ønskes. Designede klær eller kostymer, scenetepper eller presenninger. You name it. – Ja, skal det være en tangatruse i garvet steinbittskinn skal jeg klare det óg, sier 33-årigen fra Trondheim. Fiskeskinnet har hun i så fall garvet selv. For denne driftige jenta har intet mindre enn hovedfag i fiskeskinn! Hvorfor et slikt spesielt valg? Etter Esmod i Paris, der hun lærte mønsterkonstruksjon, klesdesign og mote, kom hun inn på Kunst og Håndverksskolen i Bergen. Der fikk de oppgaven å sy av uvanlige tekstiler, som de ikke hadde jobbet med før. – Folk prøvde med gummi, PVC, bildekk. Fordi jeg ofte handlet på byens fisketorg fikk jeg det for meg at søren, det må da gå an å lære seg å garve fiskeskinnet? Som tenkt, så gjort. Det var «bare» å få tak i en som kunne lære hennes faget.

Jungeltelegraf og mobil
Å finne en som ennå kunne garvekunsten var ikke helt enkelt. Få hadde drevet med det siden krigens dager, den gang man utnyttet alt man hadde og blant annet laget sko av fiskeskinn. Men Hilde møtte rette personer, og fikk så gode kunnskaper om gammeldags garving at hun tok hovedfag om temaet etter 3. året på Kunst- og Håndverkskolen, i Oslo. Helst behandler hun laks, steinbitt og breiflabb. Og syr på bestilling. Jungeltelegraf, mobiltelefon og direktebestillinger ligger til grunn for at hun kan holde sin egen arbeidsplass gående. – Sant og si har jeg ikke råd til å ansette noen. Også derfor er dette en enkvinnejobb. Jeg er sta, skjønner du, og perfeksjonist. Det er når jeg gjør tingene selv at jeg får det akkurat slik jeg vil…Så får jeg heller leve med at én måned har jeg masse pæng, den neste er det smalhans, sier den kortklipte, spenstige sømmersken. God form kommer fra lufteturer med hunden, fra sykling, og at hun ikke har bil. Det er i en koloss i Gamlebyen hun holder til, som heter «Borgen». Bygget ligger i ytterkant av Middelalderparken og med utsikt til havneområdet der Operaen skal reise seg. Men framtida der er så usikker, at Hilde er på flyttefot til nytt verksted. Eller atelier. Eller sømstue. Det kommer an på hva man skal kalle et arbeidssted blant så ufattelig mye «stæsj» og utstyr. – Flytter du til et fellesskap? Vi får se…Igjen er det dette med at jeg trives med meg selv. Jeg synes det er helt fint å ha ansvaret, og bare ha med selv å kjefte på hvis ting skjærer seg. Det gir også en egen frihet. Men som regel betyr det at jeg jobber mye…nesten for mye. Bare spør samboeren min! Han vet noe om det der.

Stansemaskin og knappetelt
Flyttingen betyr storopprydning – noe hun ikke har hatt siden hun kom til «Borgen». – Jeg gruer meg … siden sist har jeg nemlig fått en hel container med saker fra en porteføljemaker som pensjonerte seg Flekkefjord. Jeg kjøpte alt på rot! Kjøpte en historie, kan du si. Inkludert en stansemaskin som veier ett tonn. Godt man har venner med truck og jekketralle… – Og hva er en porteføljemaker? – I dag snakker man om at for eksempel fotomodeller har en portefølgje, en presentasjonsmappe. Men ordet porte kommer fra fransk, og betyr å bære. En porteføljemaker laget alt som hadde med vesker, kofferter, dokumentmapper, punger, ryggsekker å gjøre. Noe å bære ting i. Pluss tilbehør, som belter. Helst laget av lær. Pensjonisten i Flekkefjord hadde allverdens annet også: spenner, maljer, hekter, knapper, skinnstykker, seks-syv symaskiner…og blant annet hundrevis av håndleddstøtter i alle farger. – De er virkelig en effektiv støtte for folk som for eksempel skriver mye på data, skryter Hilde, og legger til at hun hver søndag fremover har salg fra verkstedet sitt, for å bli kvitt så mye som mulig før flyttingen. – Kjenner du en som trenger et monster av en symaskin, som syr knapphull til forsvarets gamle knappetelt – så kan de få kjøpt en av meg!

Kjole i prinsessebryllupet
I dette systematiske rotet – for Hilde har full oversikt – skapes også de vakreste, lekreste og alldeles spesialdesignede kjoler. Til bruden selv, til bryllupsgjester, til hun som trenger en kjole til den helt store anledningen. For tiden skaper Hilde en brudekjole i måneden, og har venteliste frem til august. – Hvordan arbeider du deg frem til resultatet? – Tett, tett samarbeid med kunden. Vi begynner ofte fra scratch, ut fra en idé eller drøm hun har. Så går vi skrittvis frem, jeg tegner utkast, lager mønster, vi snakker stoff, dekor, tilbehør. Klart det tar tid, men vi avtaler ofte en pakkepris for det hele. Om jeg da ender opp foran TV’n hjemme med å sy på små detaljer for å få ting ferdig, så er det opp til meg. – Hva hvis dere ikke når frem der dere vil? – Hvis kunden – si en brud, da – skulle finne en annen kjole tidlig underveis, kan vi avbryte. Bare jeg får dekket en timepris for det jeg har gjort og blir betalt for materialene som er brukt er det greit. Men sant og si hender dette svært sjelden. Som regel får vi det til, og det er en kjempemessig følelse å se at bruden får det hun så for seg i drømme, svarer kjoledesigneren. I mai i fjor var også Hilde Rønning representert i sin egen hjemby Trondheim, i bryllupet til prinsesse Mãrtha Louise og Ari Behn. Kona til Aris forlegger ønsket seg en gallakjole som ikke lignet noe, og bestilte sin kreasjon hos Hilde. En helt unik kjole i høstfarget silkefløyel med tekster fra T.S. Elliot håndskrevet utover stoffet. Hilde har også en gang farget et stoff for Mette Marit, i en spesiell nyanse Kronprinsessen ønsket.

En god jobb gir tre nye!
– Kan du leve av å lage en kjole i måneden? – Både óg. Jeg driver med annet innimellom også. Kan for eksempel sy et filmlerret til Black Box-teatret på ni ganger 21 meter, lage noen middelalderkostymer eller ta enkeltoppdrag med å slå maljer eller nagler. Og så jobber jeg fast i en bar noen ganger i måneden. Alt i alt ser jeg vel at det går rimelig bra, selv om jeg starta uten penger i bakhånd. Og når jeg nå selger unna en del ting av mitt store lager, og flytter til et mindre lokale med lavere leie, har jeg en optimistisk tro på at det skal gå oppover, sier hun som er såre fornøyd med å bestyre sitt eget arbeidsmiljø. Tett sammen med kunden den ene timen, alene med hunden og radioen den neste. For henne en god miks av å stå fritt – og jobbe hardt. – I bånn ligger uansett den innstillingen at jeg satser på å gjøre godt arbeid. For utfører du én god jobb får du som regel tre nye! Egentlig synes Hilde hun har for mye å gjøre…alt for mye. Det står blant annet noen stoler og venter på å få nytt skinntrekk. Ja, noen stoler der og et par der også, forresten. – Du får ikke hetta, da, av at så mye roper på deg? – Nei, vet du hva, dette er et luksusproblem, som heller gir meg en ro enn at jeg stresser med det. Så lenge jeg har definert dette som jobben min står jeg på det jeg greier, og kommer som regel i mål. Hvis ikke er det alltids en dag i mårra. Og en natt i mellom…i perioder følger jeg vel ikke akkurat 37 1/2-timers uka, sier kreative Hilde Rønning.

Personvern