Mannen bak «gullrekka» i NRK

Tekst: Ellen Marie Arefjord (2004)
Ole Jørgen Grønlund (50) husker at hestene som ble brukt på saga i hans barndoms Lillestrøm hadde pause hver tredje time. Arbeiderne hadde bare én pause i løpet av arbeidsdagen. – Rart å tenke på at hestene hadde en bedre arbeidsavtale enn de ansatte, sier produsenten og programlederen i NRK til Arbeidsmiljø.

– Flytte til Oslo? Nei, ikke jeg, nei. Jeg ville aldri bodd fem minutter unna NRK, og priser meg lykkelig over å ha en time for meg selv i bil hver vei til og fra jobb. Jeg hører nyheter og tenker på veien til NRK, og lander på hjemveien. Svir av det jeg har av adrenalin på vei mot det andre livet, hos dem hjemme, sier Ole Jørgen Grønlund. Distansen han kjører er fra Romerike i Akershus til Marienlyst i Oslo. Og jobben i NRK er mye mer enn det folk flest kanskje forbinder ham med fra Retro, der han er programleder sammen med Bettan Andreassen, gjester og band. – Det er produsent jeg er. Og å produsere for TV er det samme som å ha regi på en film, forklarer han. – Slik Steven Spielberg har. – Er du NRK’s svar på Spielberg? – Nei, men vi gjør samme jobben. Han ønsker nemlig ikke å fremstå «big», det passer ikke Grønlund fra Sørumsand.

Fikk jobb på sekunder
Utdannelse i faget har han ikke, den tok han som lærer i musikk og spesialpedagogikk. Men etter noen år i skolen ble Grønlund fenget av det nye som het lokal-TV. Han meldte seg på det han kaller Det Store Programlederkurset i NRK, og søkte TV-jobber «i hytt og pine». Så havnet han i TVNorge som frilansfotograf før han produserte 125 utgaver av Casino med Hallvard Flatland og like mange Reisesjekker med Helge Hammelow-Berg. Veien derfra gikk noe mer tilfeldig i retning av Det Hvite Hus på Marienlyst. – Kortversjonen er at Dan Børge Akerø var sjef for underholdningen i NRK/TV på den tida. Han spurte om jeg var interessert i jobb, jeg svarte «ja, det vil jeg ha», og det hele tok femten sekunder. Etterpå ordna vi det formelle. Ole Jørgen er den første til å si at han ble hevet ut på dypt vann da han kom til NRK. – Men jeg var svømmedyktig fordi jeg hadde folk rundt meg jeg stolte på og som stolte på det jeg kunne, sier han. I dag sitter den tidligere adjunkten på «dashbordet» i NRK-fjernsynets helgeunderholdning – også kalt «gullrekka».

Sprenger høflighetsgrense
Grønlund er gift med Bente og er far til to. Hans ekstra baby heter Først og sist. Han har produsert Skavlan-programmet siden starten i 1998. – Vi sendte nylig program nummer 163, og jeg tror jeg har vært med på 155. Et varemerke på denne sendingen er komposisjonen av tette bilder og varmt lys. Og ofte er det andre enn den som fører ordet som fyller skjermen. – Hva er din filosofi? – At seerne skal bli representert av dem som lytter. Av programleder Fredrik Skavlan, hans øvrige gjester, eller publikum i studio. Jeg tror seerne opplever å være nærmere det som skjer i studio når de kan lese reaksjoner og få tak i atmosfære og følelser i andre ansikter enn bare til den som egentlig har oppmerksomheten. Du kan si at vi til tider nærmest sprenger en høflighetsgrense for hvordan nærbildene presenteres, vedgår han. – Vet du hva? Vi har aldri fått klager fra noen. Heller takk! – Vi skal hele tiden ha som oppgave å få folk til å synes de ser bra ut. Her jobber lysmann Roar Aronsen og jeg godt sammen. Vi er så samkjørte, vi to. Vi vet akkurat hva vi jakter på. Og det er noe med å være tydelig, så behøver vi ikke begynne på null igjen hver gang.

Er en høylydt lytter
Produsenten er på glid nå: – Bildet skal ikke stjele historien som fortelles, men forsterke innholdet. Nøkkelen til å få frem det beste i historien er å lytte: Jeg er en høylydt lytter! Jeg skrur opp volumet inne i kontrollrommet slik at jeg kan høre ned til minste detalj hva som holder på å skje. Bare se! utbryter han, reiser seg og viser en knott som egentlig er stilt inn på normalvolum. Men litt høyere oppe på panelet står det skrevet Ole Jørgen. Dit vil han at knotten skal peke når han er bak spakene og følger med på hvem som vil til orde i studio. Som å lytte på at stemmen liksom tar sats. Da følger jeg etter med bilder. – Det er som i fotballen: om å gjøre å være banens beste i bakgrunnen uten ball!

Jålete management
I årenes løp har Grønlund vært produsent for artister som Celine Dion, Kylie Minogue, Mark Knopfler, Robbie Williams, Tom Jones. – Hvilken erfaring har du med slike med store navn? – At stjernen som regel er enkel og alminnelig, men at managementet er jålete. Robbie Williams er en kjempegutt, mens folka rundt ham nærmest ville bygge om NRK. Og med Tom Jones var det artig. Han kom inn med en plastpose i handa, sammen med en annen kar fra Wales. Begge i T-skjorte og olabukse. Og jeg spurte ham før sending; han har tross alt levd noen år: Vil du bli billedlagt fra en spesiell vinkel? – Mener du jeg kan synge? svarte han med et motspørsmål. Jeg måtte jo si ja til det. – Da tror jeg du kan jobben din også, nikket Tom Jones. At Ole Jørgen Grønlund kan nettopp det har for så vidt hele verden sett. De siste år har han produsert den direktesendte Nobelprisutdelingen fra Aulaen i Oslo, og snart er det 10. desember igjen. I timene etter utdelingen vises deler av det som foregikk i Norge i nyhetene over alt. – Jo, det er gromt, sier han på vegne av alle som har med sendingen å gjøre.

Fra gråstein til gull
Ole Jørgen er opptatt av å ta med alle rundt seg når han snakker jobb. Alt fra de fire andre i kontrollrommet under en sending fra Studio 1 (teksting, script, billedmikser og teknisk leder), og resten av staben. Kanskje 20 personer til sammen under enkelte studiosendinger; hundre når han produserer en storsending som Grand Prix fra Oslo Spektrum. – Det er noe spesielt med miljøet i NRK, skryter han. – NRK har en bedriftskultur, og et profesjonelt apparat som gjør medarbeiderne gode. Gråstein blir til gull noen ganger! Å gå i studio beskriver han som å møte kollegiale venner. – Vi hjelper hverandre og gjør optimalt ut av det vi driver med. Og husk, vi er i en spesiell situasjon: idéer vi kan ha gått svangre med i måneder blir til et program som blir evaluert og får terningkast, noe som er ulikt de fleste andre yrker. Rørlegger Svendsen får ikke en 2’er for en feil kupling. Men vi må tåle offentlig kritikk. Da er det godt å ha miljøet i NRK i ryggen. Bak seg har den drevne produsenten også lørdagsunderholdning som Rondo (sammen med Petter Nome fra programlederkurset i gamle dager), talkshow med Claus Wiese, kveldssendinger fra OL på Lillehammer i 1994, Melodi Grand Prix, Momarkedet, og 6 x 70, et musikalsk mimreprogram hvor han sang og spilte selv. Slik han også gjør i Retro.

Må ha adrenalinpump!

– Er du nervøs når du skal i ilden?
– Nei, jeg blir bare litt rastløs. Og føler et adrenalinpump! At jeg ikke er nervøs, tror jeg kommer av at jeg er ekstremt godt forberedt. Resten er rent håndverk. Det håndverket kommer hans publikum til gode, enten det vises på landsdekkende TV i prime time eller han synger viser langs elvebredden når det er kulturdager ved Fet lenser i Akershus. – Like morsomt begge deler. Har jeg sagt ja til et oppdrag, legger jeg like mye i det, uansett hvor eller hva det er. Nå i november er det 12 år siden han kom til NRK. – Har du tenkt å bli her til du blir gammel og grå? – Grå er jeg allerede, og jo, jeg kan godt tenke meg å bli. Det er sikkert bedre økonomi å være andre steder. Men når det gjelder arbeidsoppgaver, kan jeg ikke se for meg at noe annet trekker. Selv passerte han 50-års dagen i mars i år. – Gjorde du deg noen tanker da? – Ikke annet enn at jeg ville reise bort. Vi dro til Malta.

Med Retro til Stockholm
Ole Jørgen er ellers en del på reisefot. Dagen etter dette intervjuet ble gjort skulle han av gårde med Retro til Stockholm. Sammen med Elisabet Bettan Andreassen, Kari Gjærum og Jahn Teigen. – Men da avspaserer jeg et par dager, presiserer han om oppdraget som er booket gjennom NRK’s Activum. – Det blir røddigst sånn. Og blir han spurt om han tror populære Retro kommer tilbake på skjermen, svarer han som en annen bookmaker: – Det ville jeg satsa en tier på! Noe han også satser på er familien og hjemmet sitt i Sørumsand. Men han er oppvokst i Lillestrøm. Og siden han intervjues av bladet Arbeidsmiljø kan dette barndomsminnet fra 50-tallet passe inn: – På Lillestrøm var det saga, kreosoten og Varemessa. – Unnskyld, hva er kreosot? – En tjære som de brukte til å impregnere tre med. Telefonstolper, for eksempel. Giftige greier, som er forbudt nå. Heldigvis! – Du sa saga… – Jo, der brukte de hester. Og hestene fikk pause hver tredje time – mens de ansatte bare hadde én matpause. Rart å tenke på at hestene fikk hvilt seg mer enn gutta som jobba hardt!

Navnebror tok støyten
Senere flyttet han fra Lillestrøm til Sørumsand. – Jeg har en navnebror som har måttet ta litt av støyten for meg. En del tror vel at en kjent fyr fra NRK bor i Bærum, og ikke langt på landet i Sørumsand….Men det var det altså en annen Ole Jørgen Grønlund som gjorde. Stakkar, han har fått mange telefoner som egentlig skulle til meg. Nå har han flytta til Tønsberg. Håper han får fred der! – Har du truffet ham? – Nei, bare snakka med ham på telefon. Og takka for servicen. Hjemme i Sørumsand malte Ole Jørgen nylig om stua si: – Tapeten var grusom, med farge som en urinveisinfeksjon, opplyser han. Nå har stua til mannen som ellers liker farger, som for eksempel viser seg i lysveggen bak Ivar Dyrhaug når Grønlund produserer Beat for beat, blitt eggeskallhvitt.

Elsker Øyeren-deltaet
Ole Jørgen svinger også med glede innom hjemtraktene. Han er stolt av Lillestrøm, av fotballaget, av arbeidsmoralen han fikk med seg hjemmefra. Han er rett og slett veldig glad i naturen på Romerike. I det flate landskapet, i lyset og den høye himmelen. Rent lyrisk tar han en sving til: – Andre steder strekker landskapet seg opp mot himmelen – på Romerike kommer himmelen ned til jorda! Himmelen er inne i Ole Jørgen Grønlund på en annen måte også: han føler tilhørighet med bedehusets sanger og salmer, og har også utgitt plate fra miljøet. – Hele ungdomstida mi på Lillestrøm tilhørte jeg kjerka. Og jeg opplever mange av de gamle bedehussangene som skatter. De er enkle. Jeg liker det enkle! Sangene er en god kontrast til det jeg driver med til daglig, sier Ole Jørgen, som i mange år spilte åndelige sanger sammen med Stein Ove Berg. En kjær venn som dessverre er gått bort. – Folk kan snakke om Vestlandet, om høye fjell og dype daler så mye de vil. Jeg vil heller prate om Romeriksletta. Om Øyeren-deltaet. Om det flate. Det er så vakkert! Der jeg bodde før kunne jeg stå i annen etasje og se landingshjula på flya treffe bakken på Gardermoen. Kan det være bedre?

Personvern